Makrellfiske er alltid populært blant barna da det ofte kan bli gode fangster. Her studeres dagens fangst på brygga.

Polarlomvi er en typisk alkefugl med svart og hvit fjærdrakt. Den ligner på lomvi, men har litt kortere og kraftigere nebb med en smal hvit stripe langs kanten av overnebbet. Polarlomvien er en arktisk art som på fastlandsnorge kun hekker i meget små antall i noen få fuglefjell i Finnmark. Den er imidlertid en tallrik hekkefugl i fuglefjell på Bjørnøya og Spitsbergen og ellers sirkumpolart gjennom hele Arktis. Den hekker i tette kolonier på smale hyller i bratte klippevegger, ofte flere tusen par sammen. Bildet viser del av en gruppe med polarlomvi i fjellveggen på fuglefjellet ytterst på Diabasodden.

Villsvin er en fremmed art i Norge og den har de siste årene økt i antall i grensetraktene mot Sverige. Villsvin er altentende, men mesteparten er planteføde. Her har villsvinet endevendt skogbunnen på jakt etter bl.a. røtter. Rotingen i skogbunnen kan også gi skader på røttene til trærne, noe som igjen kan føre til råteskader på trærne.

Hybridfrosk er en stor og kraftig frosk som vanligvis har en utpreget grønn farge med mørke flekker og en grønn stripe langs midten av ryggen. Hybridfrosk er oppstått som en krysning mellom de to artene damfrosk og latterfrosk, og er vanskelig å skille fra disse. Hybridfrosk er utbredt over hele Mellom-Europa øst til Moskva og nord til Danmark og Sør-Sverige. Arten ble i 2003 introdusert fra Polen til Finnøy i Rogaland, sammen med damfrosk. Bildet viser hybridfrosk som måles.

Krykkje er den mest utpregede sjøfuglen av våre måker. Den hekker i kolonier og legger reir på små hyller i bratte fjellskrenter langs kysten vår. Den treffes fra Rogaland til Finnmark. Her er det midt i parringstiden.

Sau på beite i Moutmarka i Færder nasjonalpark. Her går de på beite med nofence klaver. De gjør det mulig å styre dyra til bestemte beiteområder uten bruk av gjerder. Klaven har en innebygget gps som sier ifra når dyra begynner å nærme seg grensen for beiteområdet som dyreeieren har satt. Først får dyra et varselsignal i form av lyd når de nærmer seg grensa. Hvis de ignorerer lyden får de et kort støt gjennom klaven. Praksisen har vist at dyra fort lærer seg dette og at de holder seg innenfor de grensene som dyreeieren har satt.

Bildet viser breiflabb på sandbunn i et akvarie. Breiflabben kan bli opptil 200 cm lang og veie over 70 kg, men er vanligvis betydelig mindre. Den er som oftest brun eller grå på ryggsiden, med mørkere flekker. Buken er helt hvit. Kroppen er flattrykt med et veldig bredt hode, som utgjør nesten halve lengden av fisken. Brystfinnene er runde og meget store. Den fremste finnestrålen i første ryggfinne er omdannet til et «fiskeredskap» som den bruker for å lokke til seg andre fisker mens den ligger stille. Når byttet er nære nok blir den sugd sugd inn i gapet. Breiflabben er en mester i kamuflasje og går omtrent i ett med bunnen. Breiflabben blir ofte observert halvveis nedgravet i sand og er lett å overse på grunn av sin gode kamuflasje. Den er en typisk bunnfisk. Breiflabb er vanlig i hele østlige del av Atlanteren, men finnes vest i Atlanteren. Den er vanlig langs langs hele Norges kyst. Breiflabb blir regnet som en meget god matfisk og det forgår et kommersielt fiske etter den. Insulin ble første gang isolert fra bukspyttkjertelen til breiflabb.

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. En meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell.

Bildet viser Rune Aae fra Østfold ringmerkingsgruppe som klatrer opp i den store furua som huser havørnreiret på Håøya. Han skal hente ned havørnungen som skal merkes av Jan Ingar Båtvik som venter på bakken. Forhåpentligvis vil merkingen vise hvor ungfuglene tar veien. En unge er funnet igjen så langt, men dessverre skutt i Sør-Sverige. Hvert år ringmerkes omlag 250.000 ville fugler i Norge. Det gir oss viktig kunnskap om fuglenes bevegelser og miljøet de lever i.

Voksen sildemåke kjennetegnes av svart til gråsvart rygg og vingeoverside, orrange bein og hvit underside. Fuglen er vesentlig mindre, slankere og med spinklere nebb enn den til forveksling like svartbakken, som har vesentlig mer hvitt på vingespissene og som har rosa bein. Sildemåke er vanlig langs mesteparten av norskekysten og litt inn i landet. De nordnorske sildemåkene har siden ca. 1980 gått kraftig tilbake i antall, mens arten har økt i antall i syd. Sildemåka er overveiende en trekkfugl, som hovedsaklig overvintrer i Syd-Europa og Nord-Afrika. Likevel er det en av de første trekkfuglene som kommer om våren. Nordlig sildemåke som vises på bildet er en av tre underarter av sildemåke i Norge. Den har svart overside som er like mørk som vingespissene, mens den sørnorske underarten har en noe lysere overside enn de svarte vingespissene. Den hekker fra Sør-Trøndelag og nordover.

Slagugla er en av våre største ugler. Slagugle er en utpreget taigafugl, som i Norge bare hekker lengst øst i landet. Fuglen er imidelertid relativt vanlig i deler av Sverige, Finland og nordlige deler av Russland. Her en ungfugl som nylig har flydd ut av reiret, som typisk er i høystubbe, ett hult tre eller i en uglekasse.

Lavskrika finner du i høyereliggende, eldre barskog østafjells i Sør-Norge og videre nordover til Troms og Finnmark. Lavskrika er en standfugl som er stasjonær i sitt territorium livet gjennom. Den har hatt tilbakegang de siste 50 årene.

Bildet viser Rune Aae som heiser opp havørnungen fra Håøya opp til reiret igjen. Ungen har nettopp blitt ringmerket. Forhåpentligvis vil merkingen vise hvor ungfuglene tar veien. En unge er funnet igjen så langt, men dessverre skutt i Sør-Sverige. Hvert år ringmerkes omlag 250.000 ville fugler i Norge. Det gir oss viktig kunnskap om fuglenes bevegelser og miljøet de lever i.

Kalkrik ugjødsla, beitemark som holdes i hevd av hest. Kulturmarka er imidlertid i gjengroing med bregnen einstape. Slike steder er det sannsynligvis behov for et sterkere beitetrykk kombinert med manuelle tiltak mot einstape. Å slå plantene med pisk har vist seg som en effektiv metode.

Haukugle (Surnia ulula) hekker i fjellskog og nordlige barskoger. Antallet fugler varierer i antall avhengig av mendeg smågnagere.

Blåhvalene ble nesten utryddet som følge av kommersiell hvalfangst, og over 10 000 dyr ble tatt bare i det nordlige Atlanterhavet, og hundretusener i Sørishavet. Den ble fredet over hele verden i 1966. Blåhvalen er det største dyret som noen gang har levd på jorda og kan bli 24-28 meter lange på den nordlige halvkule. Lenger sør kan de bli opp til 30 meter. Den kan veie opp til 200 tonn. Den finnes i alle verdenshav, men er relativt sjelden i det nordlige Atlanterhavet, bortsett fra ved Azorene og Island. Ved Svalbard sees den en sjelden gang iblandt. De vandrer nordover om sommeren og sørover til mer tempererte områder om vinteren. Man regner med at det finnes rundt 6000 dyr totalt og at det er mellom 600 og 1500 i det nordlige Atlanterhavet. Krill er hovedbyttedyret til blåhvalene. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/blahval.html

Mating av sauer på setra.

Heipiplerke hekker i åpent terreng over hele landet, men er vanligst i fjellet og langs kysten. Den er som andre piplerker gråbrun spraglete, og er svært lik trepiplerke. Heipiplerke er en av de fuglene som oftest er vert for gjøkunger. Den overvintrer i Sør- og Vest-Europa. Bildet viser en heipiplerke i sangflukt.

Tømmerkjøring med hest er en skånsom måte å ta ut tømmer fra skogen og hesten har faktisk vært vanlig frem til 1960-tallet i skogen, frem til da traktorer og skogsmaskiner for alvor kom i bruk. Bildet viser tømmerkjøring i Oppsjømyrene naturreservat hvor det er tatt ut mye tømmer fra en gjengroende myr. Håpet er å restaurere tilbake den gamle rikmyra i reservatet.

Lappsanger hekker i Norge fåtallig i Finnmark og Troms. Dette er en randpopulasjon av en art som har sin hovedutbredelse mot øst. Arten er i hekketiden knyttet til frodig bjørkeskog med rik undervegetasjon. Lappsangeren overvintrer i Sørøst-Asia og Øst-India og ankommer hekkeområdene i midten av juni. Kilde: Artsdatabanken