Rødknapp kan du oftest finne på tørre enger og vegkanter. Det er en viktig næringsplante for spesielt humler, men også andre insekter.

Upis ceramboides er en stor og svart skyggebille med skulpturerte, glinsende dekkvinger og lange bein. Arten er i dag kun kjent fra varme rasmarker ved Sel i Gudbrandsdalen, der billen lever i lite til middels nedbrutte, hvitråtne bjørkestokker. Arten er brannbegunstiget, er avhengig av god dødvedkontinuitet og store mengder med død ved, noe som gjør at billen har et meget begrenset utbredelsespotensial her i landet. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg.

Yrende insektsliv på en rødknapp. Rødknapp er en viktig næringsplante for mange insekter.

En 300 år gammel furu med grov bark og spor etter gnag av reliktbukk som er en sjelden bille knyttet til soleksponerte gamle furutrær i lavlandet.

Coloradobillen er et fryktet skadedyr på poteter nedover i Europa. Det dukker opp enkeltindivider opp i Norge fra tid til annen, men den har ikke klart å etablere seg her ennå. Med et varmere klima er det mulig at dette blir et alvorlig skadedyr i Norge også. Den som finner coloradobille i Norge har plikt til å melde fra om dette til plantevernmyndighetene. På bildet ser en både larve og voksen bille av coloradobille.

Maurbiller (Cleridae) er en artsrik familie av biller som stort sett er rovdyr. Billene er gjerne brokete farget i rødt, gult og svart, og kroppen er dekket av lange, oppstående hår. Mange arter lever av vedborende insekter, for eksempel barkbiller noe som ogås Opilo mollis gjør. Den er kjent fra en rekke lokaliteter rundt Oslofjorden og nedover langs sørlandskysten. Nyere funn kjennes bare fra Jomfruland. Denne billen er fotografert fra billesamlingen til Arne Laugsand. Kilde: www.artsdatabanken.no og www.wikipedia.no

Sibinia viscariae er en sjelden snutebille som i Norge kun er funnet noen få ganger. Billen er fotografert fra Arne Laugsand sin billesamling.

Billen Cryptocephalus sericeus er i nasjonal sammenheng en forholdsvis sjelden bille som hovedsakelig er knyttet til tørrenger i Oslofjordsområdet, men på øyene i Oslofjorden er den vanlig.

Dragehodeglansbille (Meligethes norvegicus) er kun kjent fra indre Oslofjord i hele Skandinavia. Habitatene er i tilbakegang pga utbyggingspress og stor tråkkbelastning, men arten er relativt vanlig i det svært begrensede utbredelsesområdet. Billen er knyttet til planten dragehode som også har en begrenset utbredelse og er en kravstor og kalkkrevende karplante som vokser i artsike strandberg og slåtteenger. Her er den fotografert i Viernbukta naturreservat på Brønnøya i Asker kommune.

Billen Rhagonycha fulva på hjorerot.

Rødknapp kan du oftest finne på tørre enger og vegkanter. Det er en viktig næringsplante for spesielt humler, men også andre insekter.

Billen Rhagonycha fulva på hjorerot.

Bildet viser Anders Endrestøl fra NINA som holder en av fem voksne eremittbiller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Barkbillen Orthotomicus longicollis er knyttet til nylig døde, saktevokste, grove furutrær, der arten utvikles mellom barken og veden. I Norge var arten lenge kun kjent fra et 100 år gammelt funn gjort i Kongsberg, og den var i forrige rødlistevurdering oppført som antatt regionalt utdødd (RE). I 2019 ble arten påvist rundt Follsjå i Notodden, der den har en levedyktig bestand. Arten er her funnet i gamle, fleraldrete lavlandsfuruskoger som naturlig skjøttes gjennom skogbrann, og som har mye stående død furuved. Arten trues i første rekke av en pågående flatehogst i det kjente utbredelsesområdet, samt at et treslagsskifte til gran og en bekjemping av skogbrann i området er en trussel mot arten på noe lengre sikt.

Bildet viser Magne Flåten som holder en av fem voksne eremittbiller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Klimakrisen vil føre med seg mer ekstremvær som vil påvirke naturen og naturressursene. Lia på bildet ble rammet av orkan høsten 2021 og i etterkant tørkeskade med påfølgende barkbilleangrep. På bildet ser man tydelig hvordan ensaldret granskog har blitt utsatt for stor dødelighet, mens de løvdominerte skogene fremdeles står. Større treslagsblanding er viktig i møte med klima- og naturkrisen.

Buprestis octoguttata er en av våre praktbiller. Den lever opp til familienavnet og er en av våre flotteste biller. Den er forholdsvis uvanlig å finne. Praktbiller utvikler seg i død ved og de voksne billene flyr gjerne i solskinn og kan finnes på blomster. Billen er fotografert fra billesamlingen til Arne Laugsand.

Den sjeldne barkbillen Ortotomicus longicollis er knyttet til nylig døde gamle furutrær med grov bark. Arten har landets viktigste bestand i brannpåvirket furunaturskog i lavlandet rundt Follsjå i Notodden. Arten er trolig knyttet til brannpåvirkede skoger. Den grove barken på bildet har artsspesifikke gnagespor etter arten.

Calitys scabra er en bille som er knyttet til råtten ved. Den finnes i furustokker som ligger varmt og soleksponert og som er angrepet av Antrodia spp. sopper. Arten er funnet på flere lokaliteter i Vestfold, men også i Trøndelag (Oppdal, Lønset) i nyere tid. Den har masse små kroker på kroppen som samler små biter av trespon. Tresponet fungerer som kamuflasje for billen. Denne billen er fotografert fra billesamlingen til Arne Laugsand. Kilde: bl.a. www.artsdatabanken.no

Barkbillen Orthotomicus longicollis er knyttet til nylig døde, saktevokste, grove furutrær, der arten utvikles mellom barken og veden. I Norge var arten lenge kun kjent fra et 100 år gammelt funn gjort i Kongsberg, og den var i forrige rødlistevurdering oppført som antatt regionalt utdødd (RE). I 2019 ble arten påvist rundt Follsjå i Notodden, der den har en levedyktig bestand. Arten er her funnet i gamle, fleraldrete lavlandsfuruskoger som naturlig skjøttes gjennom skogbrann, og som har mye stående død furuved. Arten trues i første rekke av en pågående flatehogst i det kjente utbredelsesområdet, samt at et treslagsskifte til gran og en bekjemping av skogbrann i området er en trussel mot arten på noe lengre sikt.