Hogst av gamle og hule løvtrær er en av de største truslene mot biologiske mangfold i skog. Her er en hul alm med de kravstore lavartene sølvnever (Lobaria amplissima) og lungenever (Lobaria pulmonaria) hogd.

Stjertmose er en kalk- og varmekrevende mose med hovedutbredelse på strandnær åpen kalkmark i Indre Oslofjord og Tyrifjordsområdet.

Lynghumle og flue som sanker nektar på gullris. Gullris er en verdifull næringsplante for humler og andre insekter. Lynghumle er en forholdsvis liten humle som er utbredt og vanlig i områder med mye røsslyng fra kysten og opp til fjellet. Den har fargetegninger som hagehumle, men skiller seg fra denne på kort og bredt ansikt og kortere tunge. Kilde: Artsdatabanken.

Kammarimjelle i blomstring. Kammarimjelle har gått sterkt tilbake de siste hundre år som følge av intensivering av jordbruket og opphør av beite og slått. Planten vokser på tørre enger, beiter, krattskog og langs aktivt skjøttede veikanter på baserik grunn. Arten er nær ved å dø ut i Norge. Den vanligste varianten har purpurrøde blomster, men det finnes også en gul variant som vokser i Horten kommune.

Hann av gresshumle som sanker nektar på fagerknoppurt. Fagerknaoppurt er en verdifull næringsplante for humler. Gresshumle er en ganske begrenset utbredt art, men den kan være lokalt tallrik i kulturlandskapet i lavlandet på Østlandet og på sandstrendene langs kysten av Sørvestlandet. Med sin svarte kropp med rød bakstuss, kan den være vanskelig å skille fra andre arter med rød bakstuss. Kilde: Artsdatabanken.

Filtarve er en svært problematisk fremmed art på kalkrike øyer i Oslofjorden. På kalkrike artsrike berg danner den tette bestander som effektivt konkurrerer ut annen lavtvoksende vegetasjon.

Boersvineblom er en 10-100 cm høy, flerårig urt som kommer fra Sør-Afrika. Man regner med at den fremmede planten i stor grad har spredd seg rundt i Europa via vareimport og transport med skip og jernbane, og på den måten også kommet til Norge. På den måten kom den også til Sjursøya, der dette bildet er tatt. Den ser ut til å ha stort spredningpotensial og være i stand til å danne store bestander på få år. Arten er i Norge foreløpig bare funnet på skrotemark, men det forventes at den kan spre seg til nærliggende mer sårbare naturtyper, som strandenger, sanddyner. grunnlendt kalkmark og klippestrender. Boersvineblom er giftig og giften spres vidare i melk dersom kuer spiser planten. Bildet viser planten i havnemiljø innerst i Oslofjorden.

Bilde av en haug med dumpede masser, betongrør og parkslirekne, som sannsynligvis har spredd seg med massene. Parkslirekne kommer fra Øst-Asia og ble ført inn i Europa i 1825. Til Norge kom den antakelig noen tiår senere. Arten er nå utbredt og lokalt vanlig i lavlandsområder langs kysten og inn i fjordene fra Østfold til Salten. Den finnes enkelte steder nord til Tromsø. Parkslirekne har etablert seg i store deler av Europa og har fått status som problemplante. Fjerning av parkslirekne er svært vanskelig og krever systematiske tiltak over en årrekke til alle deler av rot og stengelsystemet er fjernet og destruert.

Hestespreng tilhører bregnene og vokser i hele Norge. Den vokser gjerne i steinete, åpne og kalkfattige områder. Navnet har den fått fordi den er giftig og fremkaller kolikk hos hester.

Strandengvegetasjon dominert av den fremmede planten hagepastinakk (Pastinaca sativa var. hortensis) på Lindøya i indre Oslofjord. Hagepastinakk er en toårig urt med frukter som spres med vind, spesielt med luftstrømmen langs veier og jernbaner. Planten farger mange veikanter på Østlandet gule i juli-august. Hagepastinakk kom trolig inn med ballast, med ulike transportmidler, og som forvillet fra grønnsakdyrkning i siste halvdel av 1800-tallet. Den hadde svak økning fram til 1930-tallet da den brått begynte å ekspandere i Oslo og Bærum, både langs veikanter og på grunnlendt kalkmark. Denne ekspansjonen har fortsatt, og arten har nå en sammenhengende forekomst mellom Skedsmo og Drammen, sikkert med flere millioner individer. Den er her så ekstremt vanlig langs veinettet og jernbanen at den pøser ut frukter til andre deler av Østlandet, som følger med biler og tog. I andre landsdeler er det mindre stabile forekomster av arten. Det forventes fortsatt sterk økning, både i utbredelsesområde og i fortetning. Risikoen ved planten er knyttet til at den er invasiv på den sårbare naturtypen grunnlendt kalkmark, særlig ved Oslofjorden, og at den fortrenger sjeldne og sårbare karplanter. Kilde: Artsdatabanken.

Rødhyll er en plantet prydbusk fra Mellom- og Sør-Europa som kan bli opptil 4 meter høy. Arten har vært forvillet i Norge siden midt på 1800-tallet, men spredningen har økt mye de senere år. Naturlig spredning av rødhyll til nye vokseplasser skjer hovedsakelig ved hjelp av fugler som spiser de saftige bærene.

Tuemure er en flerårig urt i rosefamilien med tuevekst som lever på kalkrik åpen mark i mellomarktisk og nordarktisk tundrasone Svalbard. Dette er en av ganske mange planter på Svalbard som forventes reduksjon i bestand som følge av klimaendringene. Kilde: Artsdatabanken

Ormetunge er knyttet til to typer habitater som begge er i tilbakegang: kortvokste (oftest beitete) havstrandenger og slåtte/beiteenger på baserik grunn. På strandeng har arten fortsatt en del forekomster i Østfold, men ellers få i kystfylkene nord til Møre og Romsdal (flest i Rogaland). På ikke-maritim slåtte/beiteeng er arten praktisk talt forsvunnet i Sør-Norge, men har store og stabile forekomster på Helgelandskysten. Her er den fotografert på en strandeng i Tjøme kommune. (Kilde www.artsdatabanken.no)

Bildet viser blader og blomster av småbladlind. Bladene til treslaget lind har hjerteformet bladform.

Kløverhumle hann søker etter nektar på rødkløver. Kløverhumle er meget karakteristisk og vakker med sin blekbrune til gullaktige farge som brytes av et tydelig svart bånd mellom vingefestene og ytterligere fem svarte bånd på bakkroppen. Arten har gått sterkt tilbake i senere tid, og den kjennes i dag kun fra noen få lokaliteter på Østlandet og i Trøndelag. Den finnes nesten alltid i tilknytning til rike forekomster av rødkløver. Kilde: Artsdatabanken

Slåttemark er en naturtype som det har blitt mye mindre av de siste tiårene. Slåttemark på ugjødsla og rik mark er svært artsrike og viktig å vare på. Bildet viser engene rundt Solli i Asker hvor det bl.a. er mye grov nattfiol. Kontinuerlig slått er nødvendig for å opprettholde denne floraen. Grov nattfiol er knytta til beite- og slåtteenger, samt lysåpen skog, for det meste på baserik grunn.

Alpegullregn er en femmed busk i ertefamilien som danner blomster i lange klaser. Planten er svært problemarisk enkelte steder, fordi den sprer seg ut i naturen danner tette bestander som konkurerer ut annen buskvegetasjon. Dette gjelder spesielt på øyene i Oslofjorden.

Kystlynghei i tidlig gjengroingsfase med løvrtær og bartrær.

Nikkebrønsle er en ettårig urt i kurvplantefamilien. Kurvene har bare rørkroner, av og til enkelte tungeformede kantblomster; alle er brune. Nikkebrønsle vokser i tilknytning til næringsrike dammer, vasskanter og sumper i kulturlandskapet på Østlandet og spredt til Rogaland. Bildet viser en fukteng med en stor og tett forekomst langs en turvei.

Orkideen flueblom (Ophrys insectifera). Er en sjelden plante som vokser i kalkskog kun få steder i landet. Den har blomster som både ligner og lukter som en gravevepshunn. Samtidig med at blomstene springer ut klekkes gravvepshannen. De farer rundt på jakt etter en make, men finner bare flueblomsten, drar fra blomst til blomst, og resultatet blir bestøvning. Bildet er tatt i Frierflogene naturreservat.