Ramsløk vokser i næringsrik moldjord i skyggefull løvskog. Den lukter sterkt løk og brukes bl.a. til matlaging, noe som har gjort den veldig utsatt for sanking. Ramsløk er vanlig i midtre del av Europa og i Norge finner vi den langs kysten nord til Nord-Trøndelag.

Sandområder i Norge har ofte en artsrik og til dels unik invertebratfauna. Dette er områder med en spredt og flekkvis utbredelse som pga. spesielle naturforhold inneholder kvaliteter som danner livsmiljø for en lang rekke arter med spesielle miljøkrav. I slike miljøer lever ofte mange sjeldne og rødlistede arter av karplanter, sopp og ikke minst insekter. Dette sandområdet langs kysten på Hvaler er et spesielt viktig leveområde for mange rødlistede insekter og karplanter.

Huldreblomst er en sjelden orkidé som først og fremst lever i gamle, moserike og fuktige granskoger på kalkrik grunn. Planten har ikke klorofyll, men lever av nedbrutte plantedeler og er helt avhenig av sopprot (mycorrhiza). Planten lever et underjordisk liv og viser seg bare når den blomstrer, noe som ikke skjer hvert år.

Kulturlandskap med gammel styvingsalm som beites av telemarksfe, vår eldste storferase. Skjøttet lauveng har gått kraftig tilbake i senere år, og er oppført som en kritisk truet vegetasjonstype. De gamle almene i enga er viktige nøkkelelementer for en rekke krevende arter.

Smaltimotei er en sjleden art i norge og er begrenset til indre Østlandet fra Akershus og til Oppland. Her er den fotografert på kalktørrenger i Storøykilen naturreservat i Indre Oslofjord.

Kubjelle (Pulsatilla pratensis) er en sjelden karplante som vokser på strandberg og slåtteenger.

Nordmarksplassene Blankvannsbråten, Finnerud, Slagteren og Svartorseter var tidligere setrer tilknyttet storgårdene i Aker. Kulturlandskapet rundt plassene har vært i drift og blitt skjøttet over lang tid og de er i dag Oslos utvalgte kulturlandskap. Bildet viser en blomstereng ved Blankvannsbråten.

Veikstarr (Carex disperma) vurderes som nær truet (NT) fordi den er relativt sjelden og følsom for skogsdrift og spesielt for grøfting. Arten er knyttet til fuktig skog, ofte sumpskog (gran, bjørk, svartor), bekkekanter og myrkanter.

Frodig løvskogsmiljø langs bekk.

Gnagespor på ung alm etter hjort. Beiteskader fra hjort på unge almetrær er en stor trussel for almeforyngelsen mange steder på Vestlandet. Også innenfor verneområder.

Mongolspringfrø er en ettårig, ca 0,5 m høy fremmed art, med små blekgule blomster. Den kommer opprinnelig fra Mellom- og Øst-Asia. Planten ble i 1870-80-årene spredd fra botanisk hage i Oslo for forsøksdyrking til en rekke privathager rundt i landet. Den har trolig også etablert seg i naturen via lagringsplasser for importert tømmer og importert plantemateriale. Arten trives best i halvskygge eller skyggefullt miljø på relativt næringsrik, fuktig jord, særlig flommarkskog. Omfattende, tette renbestander, slik som på bildet, er vanlige. Disse kan føre til fortrengning av stedegne arter, endringer i jordbunnsforhold og økt ersjonsfare. Kilde: Artsdatabanken.

Hestehoven strekker seg mot lyset.

Håndmarinøkkel eller handmarinøkkel (Botrychium lanceolatum) avbildet på artsrik, tørr og baserik slåtteng. Artsrike slåttenger har gått kraftig tilbake som følge av opphør av skjøtsel med påfølgende gjengroing. Slike artssamfunn er også sårbare for kunstgjødsel.

Anleggsvirsomhet bidrar ofte til spredning av fremmede arter gjennom forflytning av masser og blottlegging av jord. Bildet viser et pukkverk med store menger hestehamp i forgrunnen som vil sprer sine frø i anlegget. Hestehamp er en vidt utbredt nordamerikansk, ettårig art som er blitt et kosmopolittisk ugras. Den inntar alle typer åpen, forstyrret mark, men trenger lite inn i mindre forstyrrete naturtyper. Den har stor frøformering, med frukter og frø som kan spres effektivt med vind (sveveapparat), dyr og folk. Hestehamp kom først inn med ballastjord i siste halvdel av 1800-tallet, senere som "forurensning" med korn, gartnerivarer og med nesten all annen transport. Jernbanen ble etterhvert en hovedspredningsvei. Økningen kan ha sammenheng med generelt sterk økning i import fra USA og Canada etter andre verdenskrig. Deretter har arten regelrett 'eksplodert' og er nå blitt meget vanlig i tettbygde strøk på Østlandet. Arten synes enda ikke å ha fått like godt fotfeste i andre landsdeler, men dukker nå opp ofte over hele landet. Arten er først blitt regelrett vanlig utafor bykjernene de siste 20 årene. Invasjonspotensialet er stort og ekspansjonshastigheten er fortsatt betydelig.

Huldregras (Cinna latifolia). Arten er knyttet til rike skyggefulle lokaliteter og er typisk for bekkekløfter og andre fuktige lokaliteter.

Olavskjegg er en bregne som en kan finne på kalkfattig berg og på store steiner. Forholdsvis vanlig i Sør-Norge og sjeldnere nordover.

Blåmarimjelle er i Norge meget sjelden og er å regne som en innført art da den stort sett forekommer på ruderatmark. I Sverige derimot forekommer den villt og vokser da i skogkanter og lysåpen skog.

Rødstjert er en liten trostefugl med rødbrun stjert, som den stadig vipper opp og ned. Hannen er fargerik, med svart strupe og ansikt, hvit panne, askegrå rygg og rødorrange bryst. Hunnen er nokså ensfarget gråbrun. Sangen er meget melodisk. Den hekker i hull i trær, hulrom på bakken og fuglekasser i ulike skogstyper over hele landet. Rødstjert er en trekkfugl, som overvintrer i Afrika. Bildet viser en rødstjert hann.

Heroringvinge som sanker nektar på hvitbladtistel. Heroringvinge forekommer helst på rik, fultig gressmark i østlige deler av Øst-Norge og indre Oslofjord. Arten er sterkt knyttet til kulturlandskapet og lever gjerne på slåttenger, enger i overgangen mellom våtmark og kulturlandskap og langs artsrike veikanter. Hvitbladtistel er en vikitg næringsplante for mange insektarter.