Huldreblomst er en sjelden orkidé som først og fremst lever i gamle, moserike og fuktige granskoger på kalkrik grunn. Planten har ikke klorofyll, men lever av nedbrutte plantedeler og er helt avhenig av sopprot (mycorrhiza). Planten lever et underjordisk liv og viser seg bare når den blomstrer, noe som ikke skjer hvert år.

Store myrområder og furumyrskoger har stor verdi for våtmarksfugl så snart mye av snøen har gått. Her fra utvidelsesforslag til Storfelten naturreservat en tåkedag i snøsmeltingen i april. Dette er en av de store urørte myrkompleksene på nedre Østlandet.

Bildet viser tett bladverk med den introduserte planten valurt, som effektivt konkurerer ut annen vegetasjon. Valurt er en ca. 1,2 m høy, flerårig legeplante som har vært dyrket siden middelalderen og som har vært spredd med ballast. Arten kommer fra Sørøst-Europa og Vest-Asia. Den formerer seg med frø som spres med mennesker og andre pattedyr. Kilde: Artsdatabanken

Bildet viser artsrik veikant med bl.a. mye gullkløver. Gullkløver er en art som vokser på tørre enger, sørberg og vegkanter. Den er forholdsvis vanlig på Østlandet og mer spredt på Vestlandet.

Bitterbergknapp er en flerårig og nøysom sukkulent i bergknappfamilien med tett, puteaktig vekstform, som blir 5-10 cm høy. Blomstrene er stjerneforma og gule. Planten er vanlig på berg, tørrbakker, grusstrender og andre tørre, åpne områder.

Hartmanstarr er en sjelden plante, med en hoveddel av forekomstene på kalkgrunn på svaberg og i bergsprekker med sesongpreget sigevasspåvirkning.

Blomstervepsen og pollinatoren Tenthredo brevicornis finnes spesielt i tilknytning til blomsterrike enger, men også i veikanter, jordekanter, skogskanter og andre steder rikelig med blomster. T. brevicornis er en ganske vanlig art, som enkelte steder kan opptre i store antall. Pollen fester seg lett i behåring og skulpturering, men de samler ikke pollen slik som biene, men bidrar til pollinering.

Kammarimjelle i blomstring. Kammarimjelle har gått sterkt tilbake de siste hundre år som følge av intensivering av jordbruket og opphør av beite og slått. Planten vokser på tørre enger, beiter, krattskog og langs aktivt skjøttede veikanter på baserik grunn. Arten er nær ved å dø ut i Norge.

Huldregras (Cinna latifolia). Arten er knyttet til rike skyggefulle lokaliteter og er typisk for bekkekløfter og andre fuktige lokaliteter.

Granplantasje på tidligere kulturmark på Vestlandet. Gran er et fremmed treslag på Vestlandet da treslaget ikke har etablert seg her på naturlig vis. Systematisk skogplanting av gran, fører til at arten sprer seg til nye steder og blir en trussel mot det stedegne biologiske mangfoldet.

Hvit skogfrue

En humle som sanker nektar på tyrihjelm. Tyrihjelm er en verdifull næringsplante for humler.

Prestekrage er gjerne dominerende i artsrike slåttemarker.

Duggpil er en europeisk endemisk art. Den norske utbredelsen er begrenset til nedre Østlandet, der den vokser på elvebredder og sjøstrender. Duggpil vokser på mark som er utsatt for regelmessige oversvømmelser i forbindelse med vår- og sommerflommer. Utbygging av vassdragene (med vannstandsstandsregulering, forbygninger, påfølgende oppdyrking m.m.) har redusert artens voksestedsarealer. (kilde: www.artsdatabanken.no). Her er arten fotografert langs nedre deler av Heddøla i Notodden.

Ringdue som spiser bær av blåhegg, og bidrar til spredning av arten ved at den flyr til nye steder der frøene faller ned via avføringen. Blåhegg Amelanchier spicata er en relativt langlevd busk fra nordøstlige Nord-Amerika med meget effektiv frøreproduksjon. Planten er innført til Norge som prydbusk og har spredt seg ut i norsk natur fra begynnelsen av 1900-tallet. Den finnes i dag godt etablert nord til Nord-Trøndelag. Den fortrenger hjemlige arter og kan danne et busksjikt i naturtyper som ikke naturlig har et slikt. Arten er angitt som invaderende i flere land, spesielt i Nord-Europa. Kilde Artsdatabanken

Lyngheilandskapet er blant våre eldste kulturlandskap, med en alder på opptil 4-5000 år. Lyngheiene hadde sin største utbredelse på 1800-tallet og strakte seg da helt fra Øsfold og Lista i Sør-Norge til Lofoten i Nord-Norge. I Norge finner vi verdens nordligste kystlyngheier, og vi har et spesielt internasjonalt ansvar for å ivareta dem. Lyngheiene er unike i sin utforming. De er formet gjennom lang tids utnyttelse ved blant annet beiting, lyngbrenning og lyngslått. I dag har moderne jordbruk, skogplanting og opphørt bruk til at lyngheiene er en sterkt truet naturtype. Bildet viser en mosaikk av kystlynghei som er brent for kort tid siden, rik sump og strandberg på ytre Speken ved Lyngør i Tvedestrand kommune. Dette er en av de mest verdifulle områdene med kystlynghei i Aust Agder. Her har det blitt gjennomført lyngbrenning, rydding og sauebeite for å ta vare på de gamle kystlyngheiene. Området er både en del av skjærgårdsparken med sikrede friluftsområder i Aust-Agder og inngår i Raet nasjonalpark.

Rød skogfrue (Cephalanthera rubra) er en av våre største og vakreste orkideer. Den er svært sjelden og vokser i tørr halvåpen kalkfuruskog.

Storbladskjærerbien er en av våre sjeldne og solitære bier. Det er en bladskjærerbie og den bygger reir i tunneller i treverk. Reiret forer den med avskårne plater av bladverk, og i hvert kammer med egg legger den igjen pollen som mat for larven. De er meget gode pollinatorer på grunn av av de må besøke et stort antall blomster for å få samlet inn nok mat. Bildet viser en hann som samler pollen på en fagerknoppurt på en artsrik tørreng sør på Tjøme.

Store myrområder og furumyrskoger har stor verdi for våtmarksfugl så snart mye av snøen har gått. Her fra utvidelsesforslag til Storfelten naturreservat en tåkedag i snøsmeltingen i april. Dette er en av de store urørte myrkompleksene på nedre Østlandet.

Skogjamne Diphasiastrum complanatum subsp. complanatum er knyttet til barskog, særlig furuskog, og til dels til bjørkeskog, av basefattig til noe baserik type og med lyngdominans. Skogjamne er knyttet til gammel skog, særlig barskog (og mest furuskog) og går tilbake ved flatehogst og mekaniske inngrep i skogen.