Spredning av fremmede hagearter er en av de største trusselene mot den unike vegetasjonen som finnes i tilknytning til Oslofjorden. Enkelte hageplanter, som opprinnelig ble plantet i nærliggende boligområder sprer seg ofte effektivt ut i omkringliggende natur. Her er hekkplanten sprikemispel i ferd med å erstatte kalk-krevende vegetasjon med bl.a. blodstorkenebb og den rødlistede ansvarsarten dragehode. Dragehode er ikke gjenfunnet her, kanskje pga. utskygging etter etablering av sprikemispel. Sprikemispel er en av flere hagemispler med rikelig frøformering som er i meget rask ekspansjon i Norge og invaderer en lang rekke skogtyper, skogkanter, kratt og grunnlent mark. Den endrer sammensetningen av busksjiktet og danner et nytt busksjikt i skogtyper som ikke har et naturlig slikt. Arten hører naturlig hjemme i Kina.

Bildet viser Anders Endrestøl, Oddvar Hanssen og Magne Flåten som jobber med overvåkning av bestanden av eremitt på Tønsberg kirkegård. Anders står oppe i stigen og forsøker å få øye på biller nede i hulrommet i den hule aska. Prosjektet ledes av NINA.

Marisko er en av våre flotteste blomster og den er fredet. Den blir også kalt fruesko og olavsbolle. Marisko er knyttet til kalkrik og lysåpen lågurtskog. Marisko finner du på Østlandet, Nordmøre, Trøndelag og mye av Nord-Norge. Den er funnet opp til Porsanger i nord.

Skogskjegg er en høyvokst flerårig plante i rosefamilien med hvite blomster, som hører naturlig hjemme sør i Europa og deler av Asia og Nord-Amerika. Skogskjegg er en populær hagestaude som har vært dyrka i norske hager i ca 200 år. Arten er nå etablert i alle fylker nord til og med Troms, og fyller nesten sitt potensielle areal, men med stort potensial for videre fortetting. Den naturaliseres i stort omfang i nesten alle friske til fuktige, middels til meget næringsrike skogtyper og er meget ekspansiv, med effektiv fortrengning av stedegne arter. Kilde: Artsdatabanken.

Pors er en buskplante som typisk finnes på myr og andre fuktige og åpne levesteder. Planten har en kraftig aromatisk lukt.

Fjellmarinøkkel på artsrik setervoll. Arten er knyttet til kalkrike enger og beitemarker i fjellet.

Kløverhumle hann søker etter nektar på rødkløver. Kløverhumle er meget karakteristisk og vakker med sin blekbrune til gullaktige farge som brytes av et tydelig svart bånd mellom vingefestene og ytterligere fem svarte bånd på bakkroppen. Arten har gått sterkt tilbake i senere tid, og den kjennes i dag kun fra noen få lokaliteter på Østlandet og i Trøndelag. Den finnes nesten alltid i tilknytning til rike forekomster av rødkløver. Kilde: Artsdatabanken

Svartmispel er en sjelden busk som trives i bratte skrenter på kalkgrunn i indre Oslofjord.

Strandengvegetasjon dominert av den fremmede planten hagepastinakk (Pastinaca sativa var. hortensis) på Lindøya i indre Oslofjord. Hagepastinakk er en toårig urt med frukter som spres med vind, spesielt med luftstrømmen langs veier og jernbaner. Planten farger mange veikanter på Østlandet gule i juli-august. Hagepastinakk kom trolig inn med ballast, med ulike transportmidler, og som forvillet fra grønnsakdyrkning i siste halvdel av 1800-tallet. Den hadde svak økning fram til 1930-tallet da den brått begynte å ekspandere i Oslo og Bærum, både langs veikanter og på grunnlendt kalkmark. Denne ekspansjonen har fortsatt, og arten har nå en sammenhengende forekomst mellom Skedsmo og Drammen, sikkert med flere millioner individer. Den er her så ekstremt vanlig langs veinettet og jernbanen at den pøser ut frukter til andre deler av Østlandet, som følger med biler og tog. I andre landsdeler er det mindre stabile forekomster av arten. Det forventes fortsatt sterk økning, både i utbredelsesområde og i fortetning. Risikoen ved planten er knyttet til at den er invasiv på den sårbare naturtypen grunnlendt kalkmark, særlig ved Oslofjorden, og at den fortrenger sjeldne og sårbare karplanter. Kilde: Artsdatabanken.

Svanemat er trolig en innført art som nå er funnet i fire lokaliteter i Haldensvassdraget (Gjølsjøen, Fløviktjern, Gunnengkilen og Linthotjern), samt i kroksjøer ved Leira. Arten krever næringsrike og grunne lokaliteter og den har trolig sin opprinnelse fra Finland eller lenger øst, i Sibir.

Store mengder blomstrende rødhyll som har etablert seg på hogstflate. Rødhyll er en plantet prydbusk fra Mellom- og Sør-Europa som kan bli opptil 4 meter høy. Arten har vært forvillet i Norge siden midt på 1800-tallet, men spredningen har økt mye de senere år. Naturlig spredning av rødhyll til nye vokseplasser skjer hovedsakelig ved hjelp av fugler som spiser de saftige bærene.

Ålegras er en av svært få marine blomsterplanter pg den vokser på sand- eller mudderbunn i grunne områder, hvor det kan danne store undervannsenger. Ålegras vokser normalt i grunne områder, ned til ca. 10 m dyp, og på flat bunn opp mot 10° helningsvinkel. Større forekomster av undervannsenger er uvanlige og dels sjeldne og naturtypen inneholder flere spesialiserte arter og samfunn, og rødlistearter og sjeldne utforminger forekommer. Ålegrasenger og andre sjøgrasområder er svært produktive og regnes som viktige marine økosystemer på verdensbasis. Undervannsenger er ofte viktige næringssøkområder for sjeldne fuglearter. Menneskelige aktiviteter som forurensning og fysiske habitatødeleggelser som mudring, utfyllinger og etablering av kaianlegg er blant de mest alvorlige truslene for ålegrassamfunnene langs norskekysten. De siste årene har det vært en stor stor framvekst av matter av trådalger i ålegrasområder. Trådalgene skygger for ålegras og vil, når de dør på høsten, medføre et høyt forbruk av oksygen og forringet tilstand. Trådalgenes vekst er trolig forårsaket av overgjødsling, overfiske og global oppvarming. Kilde: http://www.miljodirektoratet.no/no/Tema/Miljoovervakning/Kartlegging-av-natur/Kartlegging-av-naturtyper/Marine-naturtyper/Oversikt-marine-naturtyper/Alegrasenger/

Myrkongle (Calla palustris) er en vanlig sump-plante med karakteristiske røde bær.

Sitkagrana ble først plantet i Norge ved overgangen til 1900-tallet, og fra rundt 1950 spilte den en viktig rolle i skogreising på kysten av Vestlandet og i Nord-Norge. Sitkagrana vokser raskere og har en større produksjon enn både gran, furu og bjørk, og i dag har vi om lag 500 000 dekar sitkagranskog i Norge. Treet har blågrønne og svært spisse nåler som har to hvite bånd på undersiden. På avstand får treet derfor et grålig skjær over seg. Kilde: www.sabima.no Her er treet fotografert på Vågsøy, ytterst i Nordfjord.

Hvitmureblomstring på Munkesletten. Hvitmure finnes i Norge bare noen få steder innerst i Oslofjorden. Her vokser den på strandenger, strandberg og kalkrike enger.

Kraftig regnbyge over tjernet.

Høstmarinøkkel har en ganske brei økologisk amplitude, med forekomster i grasbakke (beitet eller ikke), åpen skog, og av og til på grasrik ruderatmark. Her er den avbildet på artsrik naturbeitemark.

Bildet viser det fremmede bartreet alpefuru (Pinus mugo), som bidrar til gjengroing av åpen kystlynghei ved Ålesund. Arten er en meget nøysom og lyskrevende busk eller lite tre med stor formrikdom, som splittes i flere underarter. De to underartene buskfuru Pinus mugo mugo) og bergfuru (Pinus mugo uncinata) er mye plantet i hager, parker, le-plantinger og i skogbruket, og har derfra spredd seg over store deler av landet. Buskfuru har stor spredningsevne og kan endre den naturlige vegetasjonen i lysåpne natur- og kulturmiljøer. Busk- og bergfuru er naturlig forekommernde i fjellområdene i Sør- og Mellom-Europa. Det er uklart hvilken underart som er avbildet her.

Parkslirekne kommer fra Øst-Asia og ble ført inn i Europa i 1825. Til Norge kom den antakelig noen tiår senere. Arten er nå utbredt og lokalt vanlig i lavlandsområder langs kysten og inn i fjordene fra Østfold til Salten. Den finnes enkelte steder nord til Tromsø. I innlandsstrøk på Østlandet er den sjelden. Parkslirekne har etablert seg i store deler av Europa og har fått status som problemart. Fjerning av parkslirekne krever tiltak over en årrekke til alle deler av rot og stengelsystemet er fjernet og destruert. Her er det et bilde av parkslirekne i blomst.