Skogstorkenebb er vanlig over hele landet. Den trives på fuktige enger og i skogen.

Apollosommerfuglen er en av våre største og mest iøynefallende sommerfugler. Vingene er hvite med svarte flekker, og bakvingen har to karakteristiske røde øyeflekker med hvit kjerne og svart kant. Ytterkanten av framvingen er delvis gjennomsiktig. Undersiden ligner oversiden men har flere røde tegninger, spesielt ved roten av bakvingen. Den var tidligere utbredt over store deler av Sør- og Østlandet, men mellom 1920 og 1970 forsvant arten helt fra kystområdene og de østlige delene av innlandet. Den holder fortsatt stand i fjellet og de store dalstrøkene på Østlandet, hvor den flyr i stupbratte, sørvendte fjellsider med forekomster av larvens vertsplanter, rosenrot og smørbukk. Kilde: Artsdatabanken. Her sitter apollosommerfuglen på rødknapp, en av de foretrunke næringsplantene.

Strandkål er en flerårig plante som vokser langs kysten på steinete strender. Det er en art i rask spredning da den var sjelden for noen tiår siden. Den er spiselig.

Skitur i vinterfjellet.

Nærbilde av fagerklokke (Campanula persicifolia). Planten er knyttet til kulturlandskap og åpne løvskoger.

Detalj av orkideen stortveblad på artsrik velhevdet slåtteeng. Arten er knyttet til gamle, tradisjonelt hevdede, slåttenger en naturtype som har gått kraftig tilbake som følge av opphør av tradisjonell skjøtsel.

Hest kan gjøre stor skade på gamle og grove trær. Barken er et ettertraktet mattilskudd som hesten gnager av. Her ser du en gammel eik som er skadet etter at hest har gnagd på barken.

Vegetasjon plantes ofte i trafikkmiljøer av estetiske årsaker, for å redusere forurensning og for å redusere avrenning til veiarealene ved store nedbørshendelser, og ivaretar på den måten ulike økosystemtjenester. På denne trafikkøya er det benyttet flere ulike bergknapparter, både stedegne og fremmede. Det er samtidig en stor risiko for at de fremmede artene kan spre i veianlegget og videre ut i naturområdene omkring, der de kan fortrenge stedegen vegetasjon

Skigåing i vinterfjellet.

Plukking av hvitveis er en trivelig aktivitet i vårskogen.

Bitterbergknapp er en flerårig og nøysom sukkulent i bergknappfamilien med tett, puteaktig vekstform, som blir 5-10 cm høy. Blomstrene er stjerneforma og gule. Planten er vanlig på berg, tørrbakker, grusstrender og andre tørre, åpne områder.

Boersvineblom er en 10-100 cm høy, flerårig urt som kommer fra Sør-Afrika. Man regner med at den fremmede planten i stor grad har spredd seg rundt i Europa via vareimport og transport med skip og jernbane, og på den måten også kommet til Norge. På den måten kom den også til Sjursøya, der dette bildet er tatt. Den ser ut til å ha stort spredningpotensial og være i stand til å danne store bestander på få år. Arten er i Norge foreløpig bare funnet på skrotemark, men det forventes at den kan spre seg til nærliggende mer sårbare naturtyper, som strandenger, sanddyner. grunnlendt kalkmark og klippestrender. Boersvineblom er giftig og giften spres vidare i melk dersom kuer spiser planten. Her nærbilde av planten.

Huldreblomst er en sjelden orkidé som først og fremst lever i gamle, moserike og fuktige granskoger på kalkrik grunn. Planten har ikke klorofyll, men lever av nedbrutte plantedeler og er helt avhenig av sopprot (mycorrhiza). Planten lever et underjordisk liv og viser seg bare når den blomstrer, noe som ikke skjer hvert år.

Gammel, grov, liggende død furu (middels nedbrutt læger).

Hannrakler av hassel, som sprer pollen tidlig om våren. Mange er allergiske mot pollen fra hassel. En hunnblomst sitter på kvisten til høyre i bildet. Disse er røde og sitter spredt og enkeltvis.

Urterike slåttenger i Borreparken med bl.a. marianøkleblom.

Huldrenøkkel er kritisk truet på grunn av svært få reproduserende individer (skudd) og tilbakegang. Arten har svært små forekomster. Økologien er todelt. Dels forekommer på sandige tørrbakker som på bildet, dels på moldjord i edellauvskog.

Krattsoleie er knyttet til tørr kulturmark og urterike kanter, samt åpen skog, oftest på baserik grunn.

Dielsmispel er en langlevd hagebusk som stammer fra Kina. Den blir opptil 4 m høy og har stor frøreproduksjon. Fruktene spres med fugl. Arten er kommet inn i ny tid som hageplante. Dielsmispel har de siste 30 årene spredt seg over store deler av Østlandet inn til Ringsaker Ringsaker i og langs hele kysten til Sogn og Fjordane. Den er i sterk ekspansjon fortsatt , og har stort potensiale for videre spredning og fortetning. Arten opptrer i så store mengder at den fortrenger andre busker eller skaper et nytt busksjikt der den har etablert seg. Etableringen skjer for en stor del i sårbare og sjeldne naturtyper og påvirker også sårbare/sjeldne arter. Arten har stor fruktproduksjon som kan påvirke balansen mellom stedegne planter med saftige frukter og de fuglene som utnytter og sprer dem. Kilde: Artsdatabanken.

Bildet viser en voksen eremitt som klatrer på en askestamme. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.