Veikantvegetasjon dominert av den fremmede planten hagepastinakk (Pastinaca sativa var. hortensis). Hagepastinakk er en toårig urt med frukter som spres med vind, spesielt med luftstrømmen langs veier og jernbaner. Planten farger mange veikanter på Østlandet gule i juli-august. Hagepastinakk kom trolig inn med ballast, med ulike transportmidler, og som forvillet fra grønnsakdyrkning i siste halvdel av 1800-tallet. Den hadde svak økning fram til 1930-tallet da den brått begynte å ekspandere i Oslo og Bærum, både langs veikanter og på grunnlendt kalkmark. Denne ekspansjonen har fortsatt, og arten har nå en sammenhengende forekomst mellom Skedsmo og Drammen, sikkert med flere millioner individer. Den er her så ekstremt vanlig langs veinettet og jernbanen at den pøser ut frukter til andre deler av Østlandet, som følger med biler og tog. I andre landsdeler er det mindre stabile forekomster av arten. Det forventes fortsatt sterk økning, både i utbredelsesområde og i fortetning. Risikoen ved planten er knyttet til at den er invasiv på den sårbare naturtypen grunnlendt kalkmark, særlig ved Oslofjorden, og at den fortrenger sjeldne og sårbare karplanter. Kilde: Artsdatabanken.

Tretåspett (Picoides tridactylus) er en hakkespett knyttet til eldre dødvedrik barskog, hvor den bl.a. lever av barkebiller. Her en hann, med typisk gul isse, på en gran.

Geitved er en 2-4 m høy, bladfellende busk eller lite tre med en kraftig og ofte kroket stamme og korte, tykke og stive greiner. De blanke bladene er 3-7 cm lange, ovale og lette å kjenne igjen på den sagtannete kanten og de tydelige bueformede nervene. Geitved har en sørøstlig utbredelse og finnes spredt på Østlandet og langs Sørlandskysten. Geitved vokser helst på solåpne, tørre og steinete steder i skog, skogbryn, kratt og hager, og planten foretrekker kalkholdig jord. Kilde: Urtekildens planteleksikon

Dvergtistel forekommer i en meget liten populasjon i Norge. Arten ble funnet på Ulvøya i Ak Oslo i 1847, og dette er fortsatt det eneste stedet i landet der den er kjent.

Biolog som kartlegger floraen i kalkrike strandberg og slåttenger i indre Oslofjord. Her er floraen bl.a. karakterisert av store mengder aksveronika (Veronika spicata), som har sin hovedforekomst i Norge nettopp her.

Vanlig hunderot (Ballota nigra nigra) er en gammel kulturplante fra middelalderen, som bare vokser noen få steder i Norge.

Bildet viser oreskog langs Sørkedalselva, som er smittet av Phytophthora sp. og der det fleste oretrær er døde eller skadet. Slektsnavnet Phytophthora kommer fra gresk og betyr planteødelegger. De hører til et eget rike (Stramenophila) på linje med sopp-, dyre- og planteriket. På verdensbasis er det påvist ca. 150 arter av Phytophthora, der noen er blant de verste skadegjørere som finnes på treaktige vekster. De fleste Phytophthora-arter er jordboende, men sporene sprer seg effektivt med vann.

Kjempestarr er knyttet til næringsrik storstarrsump og vasskanter i lavlandet rundt Oslofjorden. Den har vært kjent fra ca 15 forekomster hvorav minst seks er forsvunnet i nyere tid på grunn av tørrlegging, gjengroing eller inngrep eller nedbygging (ref. Artsdatabanken).

Villkornell er en 2-3 meter høy busk som først og fremst vokser i edelløvskog, kratt og skogkanter på kalkrik grunn. Det er en uvanlig plante med naturlig forekomst i kystnære strøk i Sørøst- Norge. Bildet viser en plante med blomster i en bratt skogkant, med indre Oslofjord i bakgrunnen.

Restaurering av gjengrodd dam ved bruk av amfibiekjøretøy er en skånsom og effektiv metode.

Spirende kjempeturt og blomstrende skvalderkål dekker bakken i en edelløvskog, og konkurrerer ut annen vegetasjon. Kjempeturt er en stor, langlevd og flerårig urt, som hører naturlig hjemme i Russland, Sibir og Kaukasus. Arten har klonal vekst og oftest rikelig blomstring og frøsetting. Fruktene vindspres over middels distanser. Arten er kommet inn som hagestaude, særlig i parker og herregårdshager. Arten er nå godt etablert i mange fylker nord til Troms. Det er imidlertid svært stort potensiale, både for ytterligere spredning og fortetning. Kjempeturt er meget ekspansiv der den får fotfeste, både på ulike typer skrotemark, i gjengroende eng, og i ikke altfor mørk, noe næringsrik skog. Den har stor fortrengningsevne, men prefererer ikke noen sårbar eller sjelden naturtype foran andre. Den er sjelden og dekker sammenlagt svært små arealer. Fortrengningseffektene er derfor foreløpig bare lokale. Kilde: Artsdatabanken.

Mørk jordhumle som sanker nektar på hageplanten blåsalvie i bed på rådhusplassen. Mørk jordhumle er den største og kraftigste av jordhumlene og har mørkere, mer oransjefargete bånd på krage og bakkropp enn de andre jordhumlene. Arten ble i Norge påvist for første gang på 1950-tallet og har ekspandert nordover de siste årene. Den er nå svært vanlig i bynære strøk i Sør-Norge og Trøndelag. Arten brukes hyppig som bestøver i veksthus. Kilde: Artsdatabanken

Privatisering, slitasje og andre inngrep er ofte et problem der verdifulle naturområder er omgitt av boligbebyggelse. Bildet viser slike inngrep som har skjedd i kanten av et naturreservat.

Oslo kommune har investert i busser som skal bidra med mindre utslipp av drivhusgasser og mindre lokal luftforurensning enn ordinære busser som går på diesel. Denne bussen går på biogass.

Restaurering av gjengrodd dam ved bruk av amfibiekjøretøy er en skånsom og effektiv metode.

Leca er et byggemateriale laget av leire, formet som små porøse kuler med hard overflate. Løse Lecakuler blir benyttet som utfylling der en trenger lav vekt og/eller isolasjon. Derfor transporteres lekakuler lett med rennende vann og vannstrømmer ut i naturen. Det inebærer at store mengder lekakuler samles enkelte steder i naturen, som på strender i indre Oslofjord, og endrer de naturlige forholdene der. På Bleikøya, der dette bildet er tatt, er f.eks. deler av strendene helt dekket av lecakuler - her sammen med ligther, masse små isoporbiter og annen mikroplast. Miljøeffekten av dette er foreløpig lite kjent, men dette er en form for forsøpling.

Vandrefalk hekker i lavlandet og ut ut mot kysten langs store deler av Norge. Den gikk tidligere sterkt tilbake på grunn av forfølgelse og spredning av miljøgifter. De siste 10-20 årene har bestanden tatt seg merkbart opp igjen. Vandrefalken regnes som det raskeste dyret på jorda. Bildet viser en ung vandrefalk som speider etter bytte fra en høy bygning i Oslo by.

Åkersteinfrø er kjent som et sjeldent og gammelt åkerugras, med enkelte forekomster på kalkrike tørrbakker og berg. Arten har vært i meget sterk tilbakegang og har trolig bare har én gjenværende forekomst i Norge, på Hovedøya.

Asbestmaterialer ble tidligere brukt i bygninger og installasjoner og finnes fortsatt i en rekke bygg. Asbest kan lede til flere alvorlige sykdommer, for eksempel kreft. Risikoen for å bli eksponert for asbest er størst i forbindelse med vedlikehold eller byggearbeider på eldre bygg.