Coloradobillen er et fryktet skadedyr på poteter nedover i Europa. Det dukker opp enkeltindivider opp i Norge fra tid til annen, men den har ikke klart å etablere seg her ennå. Med et varmere klima er det mulig at dette blir et alvorlig skadedyr i Norge også. Den som finner coloradobille i Norge har plikt til å melde fra om dette til plantevernmyndighetene. På bildet ser en både larve og voksen bille av coloradobille.

Lomvi hekker vanligvis i bratte klippevegger på øyer. I Norge hekker arten i fuglefjell langs kysten, fra Rogaland til Finnmark, samt på Bjørnøya og Svalbard. Bestanden langs kysten av Norge har hatt en katastrofal utvikling med kraftig reduksjon i antall fugler. De viktigste årsakene til dette er nedgang i relevante fiskebestander og drukning i fiskeredskaper, samt at arten også påvrkes negativt av oljesøl og klimaendringer. Bildet viser hundrevis av lomvi som ligger på vannet utenfor et fuglefjell. En båt kjører turister ut til øya hvor de kan studere det massive fuglelivet i fuglefjellet.

Toninia philippea er en sørlig, varmekjær kalkbergart som i Norge kun er kjent fra seks nærliggende lokaliteter i Hole (Buskerud). Alle forekomster er sparsomme og lokalitetene kan være utsatt for gjengroing. Arten er trolig utsatt for generelle effekter av fragmentasjon og svært liten populasjonsstørrelse.

Bildet viser ekegresshoppe på hjorterot, som er en planten som i Norge bare vokser på kalkrik bergrunn i Oslo-området. Eikegresshoppe er den eneste trelevende gresshoppearten i Norge. Den er relativt liten, langvinget og lysegrønn, og oppholder seg i løvtrær hvor den livnærer seg av andre insekter. Utbredelsen følger kyststripa langs Østlandet og Sørlandet. Kilde: Artsdatabanken.

Bildet viser tett forekomst av krøllilje som har spredd seg ut i edelløvskog fra inntilliggende boligområde i bakgrunnen.. I dette tilfellet er det en så stort og tett forekomst av krøllilje at den har erstattet den naturlige vegetasjonen i edelløvskogen. Arten er en flerårig urt som stammer fra fjellstrøk i Mellom- og Sør-Europa og Vest-Asia. Den er en gammel og fortsatt nesten like populær hagestaude i Norge, særlig brukt i store skogshager og parker. Krøll-lilje har trolig vært dyrket i hager fra middelalderen. Arten etablerer seg meget lett i næringsrik løvskog og blandingsskog, både i skogkanter og midt inne i mørk skog. Den spres hovedsakelig med frø, men lokal formering kan også skje. Krøll-lilje er i dag et regulært innslag i mange bestander av lågurt- og høgstaudeskog sør i landet og er godt naturalisert i i høgstaude-bjørkeskog nord til Tromsø. Den danner store, tette bestander og har trolig en viss fortrengningseffekt. Kilde: Artsdatabanken.

Knekkand er en liten gressand. Hannen mangler har brunt hode med hvitt bånd fra over øyet bak i nakken. Hunnen ligner på krikkand hunne, men har helt grått nebb, mer tydelig stripe over kinnet og lys flekk ved nebbroten. Knekand hekker i grunne tjern og næringsrike innsjøer i Mellom- og Øst-Europa og nordover til Skandinavia. Den er en sjelden hekkefugl i Norge. Bildet viser en knekkand hann.

Stellerand hunn sammen med havelle hunn. Stelleranda er en liten arktisk dykkand, med ganske lang stjert, flat isse og kantete hodeform. Hannen har karakteristisk fargerik praktdrakt, mens hunnen er mørkebrun. Den hekker på den russiske tundraen og har Øst-Finnmark som det største og eneste overvintringsområde i Norge. Bestanden som overvintrer i Europa er på mellom 10 000 og 15 000 individer, noe som er en 50 prosent nedgang på 10 år. I de senere årene har mellom 2000 og 3000 fugler overvintret i Øst-Finnmark. Noen overvintrer også i Østersjøen. Kilde: Artsdatabanken

Alke hekker i kolonier i utilgjengelige streinsprekker og på klippehyller. I Norge er den vanlig langs kysten fra Møre og Romsdal og nordover. Bildet viser en litt nærgående ravn.

De eneste makroalgeartene som utnyttes i industriell skala i Norge i dag er stortare og grisetang, som er råstoff for henholdsvis alginat og tangmel. Det høstes årlig 130 000-180 000 tonn stortare, og cirka ti ganger mer stortare enn grisetang (kilde: https://www.fiskeridir.no/Yrkesfiske/Havmiljoe/Tarehoesting). Bildet viser lossing av tare fra en taretråler til et lasteskip utenfor Vikna i Trøndelag. Taretråling er en stor økologisk påvirkningsfaktor der det tråles, men i forhold til den totale mengden av tare mener forskerne at det er begrensede effekter av taretråling (kilde; https://www.hi.no/hi/nyheter/2020/januar/taretraling-har-begrenset-effekt-pa-fisk). I bakgrunnen kan en også se vindmølleparken på Ytter-Vikna.

Fjellreven var rundt århundreskiftet ganske vanlig i den norske fjellheimen, men på grunn av jakt er den nå et av våre mest utrydningstruede pattedyr. i 1930 ble fjellreven totalfredet, men bestanden har ikke klart å ta seg opp igjen på grunn av konkurranse med rødrev og uregelmessige smågnagersyklusser. I Fastlands-Norge er det nå bare restbestander i enkelte høyfjellsområder, fra Hardangervidda i sør til Finnmark i nord. Bildet viser en ung "hvitrev" i en steinur.

Europeisk hummer er en stor tifotkreps, der det første paret er omdannet til to kraftige klør. Vanligvis lever europeisk hummer på 5 til 40 m dyp. Europeisk hummer er alminnelig langs Europas kyster fra Middelhavet og nordover. I Norge er den utbredt fra svenskegrensen til Trondheimsfjorden. Om høsten fiskes hummer kommersielt og på hobbybasis, noe som har medført betydelig nedgang. Etablering av fredningsområder for hummer har fått antallet hummer til å øke igjen. Bildet viser hummerteine som dras opp i en båt under prøvefiske i tilknytning til et fredningsområde for hummer ved Nesoddtangen.

Bildet viser en frøblanding bestående av frø fra 8-10 forskjellige engplanter fra Øst-Norge. Hvis man har tilgang til frø fra naturlig hjemmehørende engplanter kan man etablere naturlig blomstereng, tilpasset forholdene og det biologiske mangfoldet på stedet.

Parkslirekne kommer fra Øst-Asia og ble ført inn i Europa i 1825. Til Norge kom den antakelig noen tiår senere. Arten er nå utbredt og lokalt vanlig i lavlandsområder langs kysten og inn i fjordene fra Østfold til Salten. Den finnes enkelte steder nord til Tromsø. Parkslirekne har etablert seg i store deler av Europa. Den har fått status som en av verdens mest problamatiske planter fordi den danner massive og høye forekomster som effektivt konkurerer ut annen vegetasjon og som nesten er svært vanskelig å bli kvitt. Fjerning av parkslirekne krever tiltak over en årrekke til alle deler av rot og stengelsystemet er fjernet og destruert. Gravearbeider og påfølgende forflytning av masser medfører ofte spredning av parkslikne.

Ulv (Canis lupus) fotografert under kontrollerte forhold i innhegning på Langedrag. Ulven er et utpreget rovdyr som jakter i flokk og som lever av større pattedyr. Elg er det vanligste byttedyret i Norden. Ulven er et myteomspunnet dyr som har blitt utsatt for intensiv jakt og forfølgelse i flere hundre år. På slutten av 1960 tallet så var den felles svenske, nord-finske og norske bestanden trolig nede i ca 20-25 dyr, og i 1973 ble ulven totalfredet i Norge.

Polarsnipe hekker i arkisk og overvintrer langs kysten av Vest-Europa og Vest-Afrika. Ringmeringsdata tyder på at mange av polarsnipene som raster i Norge hekker på Grønland og i Canada. Bildet viser to unge polarsniper som spiser seg opp på en strand under høsttrekket. I bakgrunnen sees to myrsniper.

Ringmering av fugler, i dette tilfelelt blåmeis, er en populær aktivitet å være med på. Hvert år ringmerkes omlag 250.000 ville fugler i Norge. Det gir oss viktig kunnskap om fuglenes bevegelser og miljøet de lever i.

Svømmende oter fotografert i innhegning i Kristiansand dyrepark. Oter er et semi-akvatisk, nattaktivt rovpattedyr i mårfamilien. Den er et smidig, langsmalt dyr med korte bein, lang, muskuløs hale og lysebrun pels. Den har en lengde på 50-100 cm. Oteren er sterkt tilpasset et liv i vann, og holder seg nesten alltid nær vann. Oteren trives både i langsomtrennenede elver, langs havstrender og i innsjøer. Oterens diett består hovedsak av fisk, men også krepsdyr, amfibier, fugler, smågnagere og haredyr blir spist. Oteren har gått sterkt tilbake i Europa på grunn av miljøgifter, vannreguleringer og påkjørsel av biler når oteren krysser veier. Verdifull pels og skuddpremier satte også oterbestanden i fare. Oteren ble totalfredet i Norge i 1982.

Bildet viser en voksen eremitt som klatrer på en eikestamme. Billen er en av fem voksne biller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Magne Flåten i bakgrunnen er den som gjenfant billen i Norge for første gang på over 100 år. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

De eneste makroalgeartene som utnyttes i industriell skala i Norge i dag er stortare og grisetang, som er råstoff for henholdsvis alginat og tangmel. Det høstes årlig 130 000-180 000 tonn stortare, og cirka ti ganger mer stortare enn grisetang (kilde: https://www.fiskeridir.no/Yrkesfiske/Havmiljoe/Tarehoesting). Bildet viser lossing av tare fra en taretråler til et lasteskip utenfor Vikna i Trøndelag. Taretråling er en stor økologisk påvirkningsfaktor der det tråles, men i forhold til den totale mengden av tare mener forskerne at det er begrensede effekter av taretråling (kilde; https://www.hi.no/hi/nyheter/2020/januar/taretraling-har-begrenset-effekt-pa-fisk). I bakgrunnen kan en også se vindmølleparken på Ytter-Vikna.

Snøugla er en av våre store og praktfulle ugler. Den er cirkumpolar og knyttet til treløs tundra og høyfjellsområder. I Norge hekker den uregelmessig, men dukker gjerne opp under gode smågnagerår. Fra rundt midten av 1980-tallet og frem til i dag har hekkefunnene blitt færre og mer uregelmessige i Norge hvor mangel på store smågnagerår i fjellet trolig er en viktig årsak. Snøugla er en av artene som trolig vil bli hardt rammet av klimaendringene. På bildet ser du snøugla sittende på et tak av en løe.