Kvitdodre er en fremmed flerårig urt med noe mattedannende vekst og med med stor frøreproduksjon. Arten er europeisk og vestasiatisk, som til Norge fra lengre sør i Europa. Arten har naturalisert seg i tørre, noe baserike enger og på grunnlende, i tillegg til at den finnes i et breitt spekter av skrotemark. Kvitdodre kom trolig inn tidlig på 1800-tallet, innført med såfrø, korn, transportmidler og kanskje ballastjord. Arten spredte seg raskt, hovedsakelig langs transportårer og ved industrianlegg. Den invaderer grunnlendt kalkmark, spesielt i Oslofeltet, og fortrenger stedegne arter, flere av disse sårbare eller truete. Arten er påfallende invasiv på tørr mark, og med mest negative effekter på baserik grunn. Kilde: Artsdatabanken

Mørk jordhumle som sanker nektar på bakkekløver. Bakkekløver er en erteplante som bare vokser naturlig på Hovedøya i Oslo. Mørk jordhumle er den største og kraftigste av jordhumlene og har mørkere, mer oransjefargete bånd på krage og bakkropp enn de andre jordhumlene. Arten ble i Norge påvist for første gang på 1950-tallet og har ekspandert nordover de siste årene. Den er nå svært vanlig i bynære strøk i Sør-Norge og Trøndelag. Arten brukes hyppig som bestøver i veksthus. Kilde: Artsdatabanken

Finnmarkspors vokser i store deler av landet, men ikke på Vestlandet. Den er mest utbredt på indre deler av Østlandet og i Nordland, Troms og Finnmark. Den foretrekker fuktige voksesteder, men kan også vokse på tørre områder.

Strandtorn er en flerårig urt, uten vegetativ formering, men med frøreproduksjon. Fruktene spres trolig omtrent bare med havstrømmer. Arten vokser på åpne, ustabile sandstrender, ofte i tilknytning til sanddyner. Strandtorn hadde en av sine største bestander i landet på Jomfruland. De senere årene er har den gått tilbake.

Dielsmispel er en langlevd hagebusk som stammer fra Kina. Den blir opptil 4 m høy og har stor frøreproduksjon. Fruktene spres med fugl. Arten er kommet inn i ny tid som hageplante. Dielsmispel har de siste 30 årene spredt seg over store deler av Østlandet inn til Ringsaker Ringsaker i og langs hele kysten til Sogn og Fjordane. Den er i sterk ekspansjon fortsatt , og har stort potensiale for videre spredning og fortetning. Arten opptrer i så store mengder at den fortrenger andre busker eller skaper et nytt busksjikt der den har etablert seg. Etableringen skjer for en stor del i sårbare og sjeldne naturtyper og påvirker også sårbare/sjeldne arter. Arten har stor fruktproduksjon som kan påvirke balansen mellom stedegne planter med saftige frukter og de fuglene som utnytter og sprer dem. Kilde: Artsdatabanken.

Kjempespringfrø er en fremmed hageplante som sprer seg svært raskt langs vassdrag og veier. Flytting av fyllmasser fra steder med springfrø er også en veldig vanlig spredningsmåte. Hvis ikke arten bekjempes vil den danne tette bestander der annen vegetasjon konkurreres ut. Bildet viser en stor og tett forekomst av kjempespringfrø som har erstattet naturlig vegetasjon på kulturmark.

Strandeng i mudderbukt dominert av planten fjæresalturt. Dette er en uvanlig og bevaringsverdig naturtype. Slike bukter har i betydelig grad vært utsatt for ulike inngrep, som for mudring, anleggelse av småbåthavner og sandstrender. Fjæresalturt er en mindre vanlig karplante, som vokser spredt langs kysten fra Fredrikstad til Kristiansand.

Gammel, hul eik i kulturlandskapet rundt Røer gård på Nesodden. Dette er trolig den groveste eika på Nesodden. Treet inngår som en del av et nasjonalt viktig kulturlandskap med et svært rikt biologisk mangfold, bl.a. knyttet til de mange hule og gamle eiker. I dette treet lever flere rødlistede insektarter.

Stor kubjelle finnes i Sverige, er i Norge innført etter 1800, ikke dokumentert med reproduserende populasjon.

Kjempebjørnkjeks er en østasiatisk plante som ble innført til Europa allerede på 1800-tallet som park- og hageplante. I flere land i Nord- og Mellom-Europa har arten spredd seg enormt. Hos oss har den spredd seg i sterkt økende grad de siste 30 – 50 årene. For eksempel er det i Osloområdet t.o.m. 2007 registrert minst 700 bestander. De viktigste problemområdene knyttet til bestandene er bl.a. at arten sprer seg lett og danner tette bestander hvor lite lys slipper ned på bakken. Dermed utraderer den opprinnelig hjemmehørende vegetasjon som igjen kan ha dramatiske konsekvenser for det biologiske mangfoldet. Bekjempelse av denne arten i verneområder er derfor meget viktig da verneområdene gjerne har sjeldne arter og vegetasjonssamfunn som en ønsker å ta vare på. Andre problemområder er at den øker erosjonen langs vassdrag, samt at plantesaften er giftig. Plantesaften fører til at huden blir ekstremt lysømfintlig og ved soleksponering kan en få store solforbrenningsskader som i verste fall resulterer i åpne sår hvis en ikke straks vasker plantesaften av. Her er planten fotografert ved Bondivann i Asker.

Oksetunge er en 30-60 cm høy flerårig plante i rubladfamilien. Den har rødfiolette til mørkt blåfiolette blomster. Den finnes i Norge først og fremst i lavereliggende deler av Øst-Norge, der den særlig forekommer på kalkholdige enger, bakker og veikanter.

En elbill drives av en elektrisk motor, der energien til framdrift lagres i batterier eller hentes fra en brenselcelle. Siden elbiler går på strøm regnes de som mer miljøvennlige enn bensin- og diseldrevne biler, som går på fosile drivstoff og skilller ut klimagasser. Forøvrig er de mye mer stillegående, og lager således ikke støy. Bildet viser en parkert elbil med løvetann i forgrunnen.

Vårblomstring i Moutmarka naturreservat. Fjærekollen står i full blomst.

Fjellbjørkemåler er en vanlig sommerfugl i fjellbjørkeskog over hele landet. Omkring hvert 10 år opptrer store utbrudd av fjellbjørkemåler, ofte 2-3 år på rad. Larvene livnærer seg først og fremst av blader av bjørk og ulike lyngarter. De bladspisende sommerfugllarvene kan bli så mange at de ribber bjørk og andre løvtrær fullstendig for blader. Dette fører ofte til at mange trær dør. Sommerfuglene både er viktig matkilde for fugler og andre dyr og bidrar til dannelse av død ved som mange organismer i sin tur er avhengige av. Dette er den naturlige måten fjellbjørkeskogen fornyer seg på og en av de viktigste økologiske prosessene i overgangen mellom skog og fjell. Fjellbjørkemåler er derfor en nøkkelart for fjellbjørkeskogen. Bildet viser larver av fjellbjørkemålere på krekling.

Gnagespor på ung alm etter hjort. Beiteskader fra hjort på unge almetrær er en stor trussel for almeforyngelsen mange steder på Vestlandet. Også innenfor verneområder.

Kalkberg mot fjorden i Brevik sentrum som er sterkt infisert av hageplantene granvbergknapp og syrin. Begge har spredd seg ut fra hager i overkant. Gravbergknapp ses som tette grønne tepper på berget og kveler all annen vegetasjon.

Rynkerose er en vanlig hageplante som kan spre seg effektivt med bærspisende fugl ut i åpne kystmiljøer. Her kan de danne tette bestander som konkurrerer ut den naturlig hjemmehørende vegetasjonen. Planten er et spesielt stort problem for den særegne og verneverdige vegetasjonen langs sandstrender som her på Langøya i Bamble. Her er arten tydelig i spredning ut på den åpne sandstranda.

På de sandige vollene rundt Fredriksvern verft er det utviklet seg urterike enger som er viktige for pollinerende insekter og blomster, med sin varme og kystnære beliggenhet. Bl.a. med rike forekomster av marianøkleblom.

Beveren kan felle mange løvtrær langs vassdragene der de holder til, slik at de får tilgang til bark og for ha det til sine bygningskontruksjoner. Dette gir viktige livsmiljøer for bla. vedlevende insekter og hakkespetter.

Gullkløver er en art som vokser på tørre enger, sørberg og vegkanter. Forholdsvis valig på Østlandet og mer spredt på Vestlandet.