Oksetunge er en 30-60 cm høy flerårig plante i rubladfamilien. Den har rødfiolette til mørkt blåfiolette blomster. Den finnes i Norge først og fremst i lavereliggende deler av Øst-Norge, der den særlig forekommer på kalkholdige enger, bakker og veikanter.

Trollhegg er en busk eller et lite tre som blir 2-6 meter høyt. Bladene er glatte, blankt grønne og helrandete, med med sterkt framtredende nerver på undersiden. Fruktene er ertestore bær som skifter farge fra grønt over rødt til svart. Både fruktene og den friske barken er giftig. I Norge er arten vanlig i kratt og løvskog i lavlandet i den sørlige delen av landet, og finnes nordover til Nordland. Urtekildens planteleksikon, Wikipedia

Stolt Henrik er en plante som i utgangspunktet er fremmed i Norge, men siden den er innført til Norge sp tidlig som middelalderen så regnes den som naturlig hjemmehørende og skal dermed rødlistevurderes. Den vokser på godt gjødslede steder rundt gårder og beitemark og næringsrik skrotemark. Den er også funnet sporadisk på skrotemark. Arten har aldri vært særlig vanlig noe sted i Norge, men den har de siste årene hatt en tilbakegang som skyldes opphør av skjøtsel av kulturmark og gjengroing med mer konkurransesterke arter. Kilde: Artsdatabanken.no

Veikantvegetasjon dominert av den fremmede planten hagepastinakk (Pastinaca sativa var. hortensis). Hagepastinakk er en toårig urt med frukter som spres med vind, spesielt med luftstrømmen langs veier og jernbaner. Planten farger mange veikanter på Østlandet gule i juli-august. Hagepastinakk kom trolig inn med ballast, med ulike transportmidler, og som forvillet fra grønnsakdyrkning i siste halvdel av 1800-tallet. Den hadde svak økning fram til 1930-tallet da den brått begynte å ekspandere i Oslo og Bærum, både langs veikanter og på grunnlendt kalkmark. Denne ekspansjonen har fortsatt, og arten har nå en sammenhengende forekomst mellom Skedsmo og Drammen, sikkert med flere millioner individer. Den er her så ekstremt vanlig langs veinettet og jernbanen at den pøser ut frukter til andre deler av Østlandet, som følger med biler og tog. I andre landsdeler er det mindre stabile forekomster av arten. Det forventes fortsatt sterk økning, både i utbredelsesområde og i fortetning. Risikoen ved planten er knyttet til at den er invasiv på den sårbare naturtypen grunnlendt kalkmark, særlig ved Oslofjorden, og at den fortrenger sjeldne og sårbare karplanter. Kilde: Artsdatabanken.

Korsandemat er knyttet til middels næringsrikt, stillestående ferskvann, elle rvann som flyter svært langsomt. Det kan være avsnørte elveløp (kroksjøer), tjern og dammer i tilknytning til elvesletter, små skogsdammer, næringsrike bekker og dammer, grøfter og dreneringskanaler i kulturlandskapet. Vannet kan være middels base- og næringsrikt, men arten er ikke kalkkrevende. Habitatet er utsatt for inngrep: drenering, tørrlegging, gjenfylling, forurensning og for naturlig gjengroing. Kilde: www.artsdatabanken.no

Myggblom er nokså sjelden og i tilbakegang. Arten vokser på flytetorv på meget våte myrpartier, hovedsakelig på ombrotrof og fattig minerotrof myr.

Kveldslys med kirke og bjørker.

Rødsildre (Saxifraga oppositifolia) vokser på kalkrik grusjord i fjellet og på tundraen. Den vokser ofte i matter med krypende stengler.

Bildet viser store blader av legepestrot, som vokser sammen med russekål, på en fylling der det er dumpet jordmasser. Legepestrot er en gammel medisinplante som er blitt en problematisk fremmed art. Planten blir spredt gjennom bl.a. kasting av hageavfall, forflytning av jordmasser eller på andre måter med spredning av biter av jordstengel. Legepestrot har et kraftig system av jorstengler og røtter som etterhhvert kan kollonisere store arealer. Bladene, som kan bli en meter høye og nesten like brede, danner et tett bladdekke som skygger effektivt ut andre planter. Arealer som blir invadert av legepestrot blir derfor fort ganske artsfattige. Arten er i betydelig spredning. Kilde: Artsdatabanken

Stolt Henrik er en plante som i utgangspunktet er fremmed i Norge, men siden den er innført til Norge sp tidlig som middelalderen så regnes den som naturlig hjemmehørende og skal dermed rødlistevurderes. Den vokser på godt gjødslede steder rundt gårder og beitemark og næringsrik skrotemark. Den er også funnet sporadisk på skrotemark. Arten har aldri vært særlig vanlig noe sted i Norge, men den har de siste årene hatt en tilbakegang som skyldes opphør av skjøtsel av kulturmark og gjengroing med mer konkurransesterke arter. Kilde: Artsdatabanken.no

Strandtorn er en flerårig urt, uten vegetativ formering, men med frøreproduksjon. Fruktene spres trolig omtrent bare med havstrømmer. Arten vokser på åpne, ustabile sandstrender, ofte i tilknytning til sanddyner. Strandtorn hadde en av sine største bestander i landet på Jomfruland. De senere årene er har den gått tilbake. Strandtorn er plantet ut i 2015. I regi av Nasjonalparken ble det som et forsøk høsten 2018 sådd frø i små nedgravde kasser i områdenesør for brygga.

Fuglereir er en orkide uten klorofyll som vokser saprofyttisk på kalkrik jord i skog. Den skaffer næring fra mycorrhizasopp. Her er den fotografert i Ultvedttjern naturreservat.

Lundhumle som sanker nektar på blåklokke. Lundhumle er en forholdsvis liten art som kommer for fullt relativt seint på sommeren. Den er særlig glad i planter som blåklokker, storkenebb og geitrams. Med sine gule og svarte bånd er den vanskelig å skille fra jordhumlene, men det gule båndet på bakkroppen er ofte brutt i midten. Kilde: Artsdatabanken.

Nylig klippet hekk med hagtorn. Hagtorn er store busker eller små trær med glatt, askegrå bark og torner på greinene. Bladene har korte bladskaft og er flikete og tannete og fruktene er rødbrune. I Norge finnes hagtorn spredt langs kysten fra Østfold til Sør-Trøndelag. Den v2okser helst i skogkanter, på tørrbakker og berg.

Trollhegg er en busk eller et lite tre som blir 2-6 meter høyt. Bladene er glatte, blankt grønne og helrandete, med med sterkt framtredende nerver på undersiden. Fruktene er ertestore bær som skifter farge fra grønt over rødt til svart. Både fruktene og den friske barken er giftig. I Norge er arten vanlig i kratt og løvskog i lavlandet i den sørlige delen av landet, og finnes nordover til Nordland. Urtekildens planteleksikon, Wikipedia

Bitterbergknapp er en flerårig og nøysom sukkulent i bergknappfamilien med tett, puteaktig vekstform, som blir 5-10 cm høy. Blomstrene er stjerneforma og gule. Planten er vanlig på berg, tørrbakker, grusstrender og andre tørre, åpne områder.

Grov nattfiol er knytta til beite- og slåtteenger, samt lysåpen skog, for det meste på baserik grunn.

Bildet viser sandlupin på Jærstrendene. Sandlupin er en fremmed flerårig ca. 0,5 m høy staude som danner klynger med korte, krypende jordstengler. Den kan danne store bestander som fortrenge hjemlige arter. Tilstedeværelsen av sandlupin fører til endret næringsstatus, jordstruktur og derigjennom endret artssammensetning siden platen har nitrogenfikserende knoller på røttene. Sandlupin kommer fra nordvestlige Nord-Amerika. Arten ble innsådd for å binde skråningene langs den nyanlagte Jærbanen på slutten av 1800-tallet og synes å ha blitt brukt langs jernbanen mange steder. Den er hardfør og har stort potensial for spredning i alle litt kjøligere deler av Norge. Kilde: Artsdatabanken.

Bildet viser karakteristiske symptomer etter Phytophthora på barken av gråor, bestående av tjærefargete flekker og sprekker. Slektsnavnet Phytophthora kommer fra gresk og betyr planteødelegger. De hører til et eget rike (Stramenophila) på linje med sopp-, dyre- og planteriket. På verdensbasis er det påvist ca. 150 arter av Phytophthora, der noen er blant de verste skadegjørere som finnes på treaktige vekster. De fleste Phytophthora-arter er jordboende, men sporene sprer seg effektivt med vann.

Fagerknoppurt er en viktig næringsplante for mange insekter. Fruktene med de næringsrike frøene kan bli sittende på utover vinteren, og er et attraktivt kosttilskudd for småfugler. Fagerknoppurt vokser på tørr og åpen mark på baserik grunn, eller på sanddyner og skjellsandavset-ninger nær sjøen. Kilde: http://www.skogoglandskap.no/Artsbeskrivelser/fagerknoppurt