Bildet viser anlagt blomstereng domintert av prestekrage og rødkløver langs Havnepromenaden i Oslo sentrum. Undersøkelser har vist at dette er attraktive områder for humler, solitære bier og andre pollinatorer kort tid etter anleggelse.

Skjeggklokke på en artsrik slåttemark. Dett er en sjelden art som kun er kjent i vill tilstand fra noen få steder i Oppland og Buskerud.

Beitemark med solblom (Arnica montana). Solblom er en skjøtselskrevende plante som vokser i ugjødsla slåtteenger og beitemarker. For hardt hestebeite kan imidlertid være skadeling for planten og de mange insekter som lever av planten.

En tovinge i slekten Cylindromyia. Flere arter av tovinger er blomstersøkende og bidrar med pollinering. Her sitter den på krattalent i en fukteng.

Nærbilde av fagerklokke (Campanula persicifolia). Planten er knyttet til kulturlandskap og åpne løvskoger.

Flekkgrisøre trives på noe baserike tørrbakker og ugjødslede tørrenger. Her fra slåtteng.

Bilde viser en stior og tett forekomst av hestehamp i et parkmiljø med mye blottlagt mark. Hestehamp er en vidt utbredt nordamerikansk, ettårig art som er blitt et kosmopolittisk ugras. Den inntar alle typer åpen, forstyrret mark, men trenger lite inn i mindre forstyrrete naturtyper. Den har stor frøformering, med frukter og frø som kan spres effektivt med vind (sveveapparat), dyr og folk. Hestehamp kom først inn med ballastjord i siste halvdel av 1800-tallet, senere som "forurensning" med korn, gartnerivarer og med nesten all annen transport. Jernbanen ble etterhvert en hovedspredningsvei. Økningen kan ha sammenheng med generelt sterk økning i import fra USA og Canada etter andre verdenskrig. Deretter har arten regelrett 'eksplodert' og er nå blitt meget vanlig i tettbygde strøk på Østlandet. Arten synes enda ikke å ha fått like godt fotfeste i andre landsdeler, men dukker nå opp ofte over hele landet. Arten er først blitt regelrett vanlig utafor bykjernene de siste 20 årene. Invasjonspotensialet er stort og ekspansjonshastigheten er fortsatt betydelig. Kilde: Artsdatabanken.

Kåltistel vokser i fuktig bar- og blandingsskog, flommarkskog, grøfter, eng- og åkerkanter på indre Østlandet, vesentlig fra Elverum og Åmot kommuner vest til Nordre Land. Den er noe utsatt for grøfting/drenering og hogst. Kilde: Artsdatabanken.no

Hestehoven strekker seg mot lyset.

Bildet viser store mengder steinsvineblom på åpen grunnlendt kalkmark i Oslofjorden.. Steinsvineblom er en flerårig urt fra Mellom- og Sør-Europa og vestre Middelhavsområdet. Arten er kommet inn med ballastjord og har senere hatt egenspredning i nærområdet. I Norge finnes i dag store bestander på først og fremst på øyene i indre Oslofjord i Oslo kommune, der de har spredd seg videre til nærliggende arealer på fastlandet i Oslo by. Steinsvineblom har frøreproduksjon, der fruktene kan spres over kortere eller lengre distanser med vind og kanskje også med vann. Arten har i stor grad spredd seg inn på den truete naturtypen åpen grunnlendt kalkmark i boreonemoral sone, men det er vurdert av Artsdatabanken at den ikke vil etableres i slike mengder at den vil utgjøre noen skade. Det er imidlertid indikasjoner på at arten øker i mengde og kan fortrenge annen vegetasjon på åpen grunnlendt kalkmark.

Enghaukeskjegg er en sjelden kulturmarksart knyttet til tradisjonelle slåtteenger, beiteenger og beitet skog. Arten har en forholdsvis vid utbredelse på Østlandet, men er i tilbakegang grunnet opphørt tradisjonell hevd.

Stjernetistel er tilknyttet baserike/kalkrike strandenger, tørrbakker og kalkfuruskog på Østlandet. De rikeste forekomstene finnes sannsynligvis i tilknytning til Oslofjorden. Arten trues av nedbygging og gjengroing.

Ugrasklokke er utbredt i store deler av Europa, men er fremmed i Norge. Arten er en langlevd flerårig urt med frøreproduksjon, og spres i tillegg med sterk klonal vekst med jordstengler. Frøene spres nokså passivt fra stive stengler (ballist). Den er meget vanlig på kulturmark og sterkt forstyrret mark, særlig i gjengroende eng, på veikanter og i hager, men går i liten grad inn i mindre påvirkete naturtyper. Ugrasklokke er først dokumentert fra 1820-årene, og har trolig kommet inn i landet med såfrø og transportmidler. Arten begynte raskt å ekspandere og har økt fram til i dag. Den fortrenger andre karplanter der den etablerer seg, men dette skjer hovedsakelig på sterkt endret fastmark og er ikke kjent å påvirke sårbare arter. Kilde: Artsdatabanken.

Gaffelullurt er en ettårig planteart i kurvplantefamilien. Hele planten er gråhåret og som regel gaffelgrenet. Kurvene er små, og gulbrune øverst. Planten blir 5–15 centimeter høy. Gaffelullurt er en eurasiatisk planteart, som i Norge bare har noen ytterst få gjenværende forekomser langs kysten mellom Krisiansand i Agder og Hvaler i Østfold.. Kilder: Store Norske Leksikon, Artsdatabanken/Artsobservasjoner.

Boersvineblom er en 10-100 cm høy, flerårig urt som kommer fra Sør-Afrika. Man regner med at den fremmede planten i stor grad har spredd seg rundt i Europa via vareimport og transport med skip og jernbane, og på den måten også kommet til Norge. På den måten kom den også til Sjursøya, der dette bildet er tatt. Den ser ut til å ha stort spredningpotensial og være i stand til å danne store bestander på få år. Arten er i Norge foreløpig bare funnet på skrotemark, men det forventes at den kan spre seg til nærliggende mer sårbare naturtyper, som strandenger, sanddyner. grunnlendt kalkmark og klippestrender. Boersvineblom er giftig og giften spres vidare i melk dersom kuer spiser planten. Her nærbilde av planten.

Gullris er en av de vanligste korgplantene å treffe på i skog og mark i Norge. Arten finnes også på engareal som på bildet.

Solblom (Arnica montana) er en skjøtselskrevende plante som vokser i ugjødsla slåtteenger og beitemarker. Her sitter en kamelonedderkopp på planten.

Ullborre er en toårig fremmed kurvplante som blir opptil 120 cm høy. Som andre borre-arter har frøkapselen små krokar som lett festar seg til dyr og mennesker og på den måten kan spre seg effektivt. Frøkapselens egenskaper har gitt namn til borrelåsen. Ullborre hører hjemme i Europa og Vest-Asia og er trolig kommet inn til Norge med ulike transporter rundt midten av 1800-tallet.

Stavklokke er knyttet til varme skoglier, berg og tørre bakker, mest i noe beitet landskap. Den er fortsatt utbredt over større deler av Sør-Norge, men mest på Austlandet. Observasjoner tyder på tilbakegang, og den er forsvunnet fra en lang rekke tidligere kjente lokaliteter (kilde: www.artsdatabanken.no)

Boersvineblom er en 10-100 cm høy, flerårig urt som kommer fra Sør-Afrika. Man regner med at den fremmede planten i stor grad har spredd seg rundt i Europa via vareimport og transport med skip og jernbane, og på den måten også kommet til Norge. På den måten kom den også til Sjursøya, der dette bildet er tatt. Den ser ut til å ha stort spredningpotensial og være i stand til å danne store bestander på få år. Arten er i Norge foreløpig bare funnet på skrotemark, men det forventes at den kan spre seg til nærliggende mer sårbare naturtyper, som strandenger, sanddyner. grunnlendt kalkmark og klippestrender. Boersvineblom er giftig og giften spres vidare i melk dersom kuer spiser planten. Bildet viser en ubestemt art av jordhumle som henter nektar fra planten, og som samtidig bestøver den.