Bildet viser Oddvar Hanssen fra NINA som i 2017 holder på å sette ut fem voksne eremittbiller på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Anders står med et feierkamera og følger med på billenes bevegelser nede i hulrommet i treet.

Bien Megachile lagopoda er en av våre sjeldne og solitære bier. Det er en bladskjærerbie og den bygger reir i tunneller i treverk. Reiret forer den med avskårne plater av bladverk, og i hvert kammer med egg legger den igjen pollen som mat for larven. De er meget gode pollinatorer på grunn av av de må besøke et stort antall blomster for å få samlet inn nok mat. Her samler den pollen på en fagerknoppurt på en artsrik tørreng sør på Tjøme.

Små dammer langs kysten er populære vaskedammer for mange sjøfugl.

Bien Megachile lagopoda er en av våre sjeldne og solitære bier. Det er en bladskjærerbie og den bygger reir i tunneller i treverk. Reiret forer den med avskårne plater av bladverk, og i hvert kammer med egg legger den igjen pollen som mat for larven. De er meget gode pollinatorer på grunn av av de må besøke et stort antall blomster for å få samlet inn nok mat. Her samler den pollen på en fagerknoppurt på en artsrik tørreng sør på Tjøme.

Familien Høstberger driver en liten gård i Telemark hvor de lever mest mulig selvforsynt. Maten dyrker de stort sett selv, samt at de slår høy på gamlemåten for å skaffe fôr til dyra gjennom vinteren. Her er det en liten slåtteteig i Dalen i Telemark som slås. Hesten bistår i det manuelle arbeidet ute på enga.

Stolt Henrik er en plante som i utgangspunktet er fremmed i Norge, men siden den er innført til Norge sp tidlig som middelalderen så regnes den som naturlig hjemmehørende og skal dermed rødlistevurderes. Den vokser på godt gjødslede steder rundt gårder og beitemark og næringsrik skrotemark. Den er også funnet sporadisk på skrotemark. Arten har aldri vært særlig vanlig noe sted i Norge, men den har de siste årene hatt en tilbakegang som skyldes opphør av skjøtsel av kulturmark og gjengroing med mer konkurransesterke arter. Kilde: Artsdatabanken.no

Vei som slynger seg gjennom kulturlandskapet.

Styvingstre av bjørk på beite.

Skjeggklokke på en artsrik slåttemark. Dett er en sjelden art som kun er kjent i vill tilstand fra noen få steder i Oppland og Buskerud.

Strandtorn er en flerårig urt, uten vegetativ formering, men med frøreproduksjon. Fruktene spres trolig omtrent bare med havstrømmer. Arten vokser på åpne, ustabile sandstrender, ofte i tilknytning til sanddyner. Strandtorn hadde en av sine største bestander i landet på Jomfruland. De senere årene er har den gått tilbake. Strandtorn er plantet ut i 2015. I regi av Nasjonalparken ble det som et forsøk høsten 2018 sådd frø i små nedgravde kasser i områdenesør for brygga.

Sau på beite i Moutmarka i Færder nasjonalpark. Her går de på beite med nofence klaver. De gjør det mulig å styre dyra til bestemte beiteområder uten bruk av gjerder. Klaven har en innebygget gps som sier ifra når dyra begynner å nærme seg grensen for beiteområdet som dyreeieren har satt. Først får dyra et varselsignal i form av lyd når de nærmer seg grensa. Hvis de ignorerer lyden får de et kort støt gjennom klaven. Praksisen har vist at dyra fort lærer seg dette og at de holder seg innenfor de grensene som dyreeieren har satt.

Sølendet naturreservat består av store arealer med rikmyr og skogdekt eng. Området har historisk blitt aktivt brukt som slåttemark og slåttemyr frem til 1950-tallet. Etter at området ble vernet som naturreservat i 1974 er det nedlagt et stort arbed med å restaurere kulturminner, slåttemarker og slåttemyrer. Området er i dag et viktig utstillingsvindu for hvordan den tradisjonelle utmarksslåtten påvirker floraen og landskapet.

Visenten (Bison bonasus) er det tyngste landdyret i Europa. En voksen visent er normalt ca. 1,8 meter høy og veier mellom 300 og 900 kg. Den er vanligvis noe mindre enn amerikansk bison, som den er nært beslektet med. Arten finnes i dag naturreservater i flere land i Øst-Europa og i Russland. For 2000 år var visenten utbredt over mesteparten av Europa nord til Sør-Sverige, vestlige deler av russland og kaukasus. I løpet av de siste 1000 årene ble viscenten skutt ut over hele sitt utbredelsesområde, inntil arten til slutt ble utryddet i vill tilstand etter første verdenskrig. Etter avlsarbeid i en rekke dyrehager ble arten reintrodusert i nasjonalparken Bialowieza. Pr. 2010 var det ca. 400 visenter i den polske delen av skogen, 400 visenter på den hviterussiske delen av skogen og om lag 1000 viltlevende dyr andre steder. Dyrene holder til i skogen om sommeren, mens endel individer trekker ut i omkringliggende jordbrukslandskap om vinteren.

Bildet viser Magne Flåten som holder en av fem voksne eremittbiller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Bildet viser egg av eremitt. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Slåttemark er en naturtype som det har blitt mye mindre av de siste tiårene. Slåttemark på ugjødsla og rik mark er svært artsrike og viktig å vare på. Bildet viser engene rundt Solli i Asker hvor det bl.a. er mye grov nattfiol. Kontinuerlig slått er nødvendig for å opprettholde denne floraen. Grov nattfiol er knytta til beite- og slåtteenger, samt lysåpen skog, for det meste på baserik grunn. Etterbeite er også vanlig på en del slåttemarker.

Gruntvannsområde med vellutviklet flytebladvegetasjon av vanlig tjønnaks (Potamogeton natans) utgjør et verdifullt naturmiljø for mange planter og dyr.

Huldrenøkkel er kritisk truet på grunn av svært få reproduserende individer (skudd) og tilbakegang. Arten har svært små forekomster. Økologien er todelt. Dels forekommer på sandige tørrbakker som på bildet, dels på moldjord i edellauvskog.

Slått av artsrik slåttemark med tohjulsslåmaskin.