Solblom (Arnica montana) er en skjøtselskrevende plante som vokser i ugjødsla slåtteenger og beitemarker. For hardt hestebeite kan imidlertid være skadeling for planten og de mange insekter som lever av planten.

Solblom (Arnica montana) er skjøtselskrevende art som vokser i ugjødsla slåtteenger.

Kantsoner langs vassdrag har mange viktige funksjoner. Blant annet hindrer den utrasing og erosjon, reduserer avrennning av jord og næringsstoffer fra jorder og andre arealer, er flomdempende, gir skygge og næring til fisk og yngel og utgjør viktige leveområder for et stort antall andre arter. Når det gjøres inngrep i slike kansoner, som her ved ved hogst og opprenskning, skades disse funksjonene og vannkvaliteten kan forringes nedstrøms. Mange slike tiltak kan tilsammen også ha negativ betydning for livet i Oslofjorden.

Elg søker gjerne til innmark om våren for å beite på ferske spirer.

Hanekam er en karakterart for fuktig ekstensivt dreven slåttemark. På bildet står den i store mengder på en slåtteng bl.a. sammen med den gule engsoleie.

Villkornell har hatt en betydelig tilbakegang som forventes å fortsette. I Norge er villkornell begrenset til Sør-Østlandet og mest til Oslofjordområdet. Den er knyttet til edellauvskog i den klimatisk mest gunstige delen av landet. Mye av tilbakegangen skyldes nedbygging av forekomster i Oslo- og Grenlands-områdene.

En tovinge i slekten Cylindromyia. Flere arter av tovinger er blomstersøkende og bidrar med pollinering. Her sitter den på krattalent i en fukteng.

Urterik eng med blåkoll, som holdes i hevd ved hestebeite. Tidligere slåttenark, nå i svak gjengroing.

Gammel lauvingsbjørk som ikke er høstet på mange år. Står i boligfelt som rest etter kulturlandskapet som var i området før utbygging på 1960-tallet.

I Moutmarka naturreservat går gammelnorsk spælsau på beite og holder naturbeitemarka i hevd.

Apollosommerfuglen er en av våre største og mest iøynefallende sommerfugler som flyr seint på sommeren og er avhengig av urterike lokaliteter som voksen. Apollosommerfuglen forekommer i indre dalstrøk på Østlandet. Her i knoppurteng med sen slått.

Vårmure vokser i tette tepper på tørre steder langs kysten, oftest på baserik grunn. Her fra åpen grunnlendt kalkmark.

Søstermarihånd er en orkidee som trives på næringsrike slåtteenger og naturbeitemarker. Helst kalkholdig grunn. Arten er typisk for gamle, tradisjonelt hevdede, slåttenger i midtre Telemark. Artsrike slåttenger en naturtype som har gått kraftig tilbake som følge av opphør av tradisjonell skjøtsel.

Tresatt slåttemark på kalkrik grunn med orkideen brudespore. Fra Gotland, Sverige

Rødknapp kan du oftest finne på tørre enger og vegkanter. Det er en viktig næringsplante for spesielt humler, men også andre insekter.

Varme og kalkrike kalkberg i mosaikk med åpen grunnlendt kalkmark langs Frierfjorden. Disse loddrette bergene har en av landets rikeste ansamling av rødlistede kalklav. Norge fritt ble skrevet i veggen rett før EF- avstemningen i 1972

Fjellmarinøkkel (Botrychium boreale) på artsrik setervoll. Arten er knyttet til kalkrike enger og beitemarker i fjellet.

Urterike kalktørrenger med lang kontinuitet med vårbrenning for å bedre beite. Brann som skjøtsel er gunstig for flere krevende arter, men er i dag lite brukt. Tepper med marianøkleblom preger enga tidlig i sesongen.

Bildet viser en voksen eremitt som klatrer på en askestamme. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Visenten (Bison bonasus) er det tyngste landdyret i Europa. En voksen visent er normalt ca. 1,8 meter høy og veier mellom 300 og 900 kg. Den er vanligvis noe mindre enn amerikansk bison, som den er nært beslektet med. Arten finnes i dag naturreservater i flere land i Øst-Europa og i Russland. For 2000 år var visenten utbredt over mesteparten av Europa nord til Sør-Sverige, vestlige deler av russland og kaukasus. I løpet av de siste 1000 årene ble viscenten skutt ut over hele sitt utbredelsesområde, inntil arten til slutt ble utryddet i vill tilstand etter første verdenskrig. Etter avlsarbeid i en rekke dyrehager ble arten reintrodusert i nasjonalparken Bialowieza. Pr. 2010 var det ca. 400 visenter i den polske delen av skogen, 400 visenter på den hviterussiske delen av skogen og om lag 1000 viltlevende dyr andre steder. Dyrene holder til i skogen om sommeren, mens endel individer trekker ut i omkringliggende jordbrukslandskap om vinteren.