Blåhvalene ble nesten utryddet som følge av kommersiell hvalfangst, og over 10 000 dyr ble tatt bare i det nordlige Atlanterhavet, og hundretusener i Sørishavet. Den ble fredet over hele verden i 1966. Blåhvalen er det største dyret som noen gang har levd på jorda og kan bli 24-28 meter lange på den nordlige halvkule. Lenger sør kan de bli opp til 30 meter. Den kan veie opp til 200 tonn. Den finnes i alle verdenshav, men er relativt sjelden i det nordlige Atlanterhavet, bortsett fra ved Azorene og Island. Ved Svalbard sees den en sjelden gang iblandt. De vandrer nordover om sommeren og sørover til mer tempererte områder om vinteren. Man regner med at det finnes rundt 6000 dyr totalt og at det er mellom 600 og 1500 i det nordlige Atlanterhavet. Krill er hovedbyttedyret til blåhvalene. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/blahval.html

Slaraffenliv på stranda. Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Bildet viser sandlupin på Jærstrendene. Sandlupin er en fremmed flerårig ca. 0,5 m høy staude som danner klynger med korte, krypende jordstengler. Den kan danne store bestander som fortrenge hjemlige arter. Tilstedeværelsen av sandlupin fører til endret næringsstatus, jordstruktur og derigjennom endret artssammensetning siden platen har nitrogenfikserende knoller på røttene. Sandlupin kommer fra nordvestlige Nord-Amerika. Arten ble innsådd for å binde skråningene langs den nyanlagte Jærbanen på slutten av 1800-tallet og synes å ha blitt brukt langs jernbanen mange steder. Den er hardfør og har stort potensial for spredning i alle litt kjøligere deler av Norge. Kilde: Artsdatabanken.

Lomvien hekker nesten utelukkende i bratte klippevegger eller på utilgjengelige øyer eller i havet. Bjørnøya er den viktigste hekkeplassen for lomvi på Svalbard og i Barentshavet for øvrig, men den heller også spredt fra Vest-Agder til Finnmark. 90% av bestanden finnes i Nord-Norge. Bestanden i Fastlands-Norge har hatt en katastrofal utvikling med mer enn 90 % bestandsnedgang i siste 30 års periode. Arten er svært utsatt ved nedgang i relevante fiskebestander. Også svært utsatt for oljesøl og fiskeredskaper. Her er lomvien fotografert i Østersjøen på Stora Karlsø i Sverige. (kilde: bl.a. www.artsdatabanken.no)

Bildet viser store blader av legepestrot, som vokser sammen med russekål, på en fylling der det er dumpet jordmasser. Legepestrot er en gammel medisinplante som er blitt en problematisk fremmed art. Planten blir spredt gjennom bl.a. kasting av hageavfall, forflytning av jordmasser eller på andre måter med spredning av biter av jordstengel. Legepestrot har et kraftig system av jorstengler og røtter som etterhhvert kan kollonisere store arealer. Bladene, som kan bli en meter høye og nesten like brede, danner et tett bladdekke som skygger effektivt ut andre planter. Arealer som blir invadert av legepestrot blir derfor fort ganske artsfattige. Arten er i betydelig spredning. Kilde: Artsdatabanken

Bekkeblom eller soleiehov (Caltha palustris) er ei fleirårig urt i soleiefamilien. Den er umiskjennelig med tykke, glatte stengler, store og hjerteformede blader og gule blomster. Bekkeblom blomstrer i april til juni. Planten er vanlig på fuktige steder, særlig ved bekker, grøfter og i fuktige enger, opp til 1200 moh i hele Norge. Bekkeblom blir dyrket som prydplante. Hele planten er giftig. Kilde: Store Norske leksikon og Wikipedia

Bildet viser et eksempel hvor den fremmede arten skogskjegg har fulgt med massene som har blitt tilført for å lage en sti. Dårlig kontroll med hvor massene kommer fra og hva de inneholder er en av de vanligste årsakene til at mange fremmede arter sprer seg. Skogskjegg er en høyvokst flerårig plante i rosefamilien med hvite blomster, som hører naturlig hjemme sør i Europa og deler av Asia og Nord-Amerika. Skogskjegg er en populær hagestaude som har vært dyrka i norske hager i ca 200 år. Arten er nå etablert i alle fylker nord til og med Troms, og fyller nesten sitt potensielle areal, men med stort potensial for videre fortetting. Den naturaliseres i stort omfang i nesten alle friske til fuktige, middels til meget næringsrike skogtyper og er meget ekspansiv, med effektiv fortrengning av stedegne arter. Kilde: Artsdatabanken.

Stellerender på et isflak. Stelleranda er en liten arktisk dykkand, med ganske lang stjert, flat isse og kantete hodeform. Hannen har karakteristisk fargerik praktdrakt, mens hunnen er mørkebrun. Den hekker på den russiske tundraen og har Øst-Finnmark som det største og eneste overvintringsområde i Norge. Bestanden som overvintrer i Europa er på mellom 10 000 og 15 000 individer, noe som er en 50 prosent nedgang på 10 år. I de senere årene har mellom 2000 og 3000 fugler overvintret i Øst-Finnmark. Noen overvintrer også i Østersjøen. Kilde: Artsdatabanken

Åkerhumle som sanker nektar på knollerteknapp. Knollerteknapp er en verdifull næringsplante for humler. Åkerhumle er en av våre aller vanligste humler og finnes nesten overalt, men er ikke vanlig i fjellet. Det er en hardfør art som kan være aktiv både i overskyet vær og langt utover høsten. Arten opptrer med tre ulike underarter i Norge, og den den typiske formen er brunoransje med et bredt svart bånd på bakkroppen. Kilde: Artsdatabanken.

Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Bildet viser et landskap der naturmiljøet er sterkt påvirket av inngrep. Gravearbeider og masseforflytning har resultert i etablerting av en stort og tett forekomst av den svatelistede planten vinterkarse (forgrunn), den trafikkerte mototveien er en barriære for viltet og flatehogst har endret livsmiljø for arter som lever i gammel skog (bakgrunn). Vinterkarse er blitt en del av vårfloraen på tørre bakker, i veiskråninger, berg og skrenter og på skrotemark, der den kan dominere helt, og hvor den fortrenger både vanlige og mer sårbare arter. Vinterkarse er en fremmed art som i løpet av vel 300 år har funnet innpass i store deler av landet. Den er fremdeles i spredning. Kilde: Artsdatabanken.

Rognspirea er en 1-2 m høy, rikt grenet busk som kommer fra Sibir og Nordøst-Asia. Arten har vært dyrket som prydbusk siden 1800-tallet, blir i dag svært mye plantet i anlegg og langs veinettet og err i økende grad registrert i norsk natur, spesielt etter 1980. Rognspirea er registrert nord til Sør-Varanger og kan forventes å bli stadig vanligere i alle landsdeler. Rognspirea vokser raskt til store kratt som trenger ut hjemlige arter. Den har potensial til å endre naturtypers struktur, i første omgang slike som er lysåpne: skog- og veikanter, skrotemark og eng og beitemark som ikke lenger brukes. Etter hvert vil den sannsynligvis også komme til å gå inn i lysåpne skogtyper. Kilde: Artsdatabanken.

Bildet viser to hunnfargete bergender (hunn eller ungfugl). Berganda er en fåtallig hekkefugl i Norge. Den forekommer hovedsakelig ved grunne og næringsrike fjellvann. Hannene har grønnsvart hode, hvite flanker, gråvatret rygg og ellers svart kropp. Hunnene er brunlige. Mange overvintrer langs kysten av Norge. Berganda dykker etter føde, som gjerne er skjell eller snegler. Kilde: Artsdatabanken

Steinhumle som søker nektar på dragehode. Dragehode er en verdifull næringsplante for humler. Steinhumle er en av våre vanligste humler i lavlandet i Sør-Norge. Den har økt sin forekomst betydelig i de senere år, og har spredt seg nordover til Trøndelag. Hunnene har en jevn og tett pels som er helt svart med unntak av bakstussen som er skarpt rødfarget. Kilde: Artsdatabanken

Cyanobakterier eller blågrønnalger er fotosyntetiske bakterier som opptrer naturlig i ferskvann, saltvann og i jord. Man antar at de er blant de eldste organismer på kloden, og at de derfor har hatt tilstrekkelig tid til å tilpasse seg mange typer vann. Cyanobakterier er ekstra konkurransedyktige i næringsrikt vann og kan fortrenge andre organismer. Under optimale betingelser, slik som her, kan cyanobakteriene utvikle masseforekomst. Vannet får da en grønn, blågrønn, brun eller rød farge. Dette kalles algeoppblomstring. Cyanobakterier kan produsere toksiner (gift- stoffer) og lukt- og smaksstoffer. Kontakt med toksinene kan gi hudirritasjoner og forgiftninger når de opptrer i store konsentrasjoner. Kilde: NIVA, FHI

Vågehval er den mest tallrike og minste bardehvalene i norske farvann, med en lengde på opptil 10 meter. Den har samme slanke, strømlinjeformede kropp som de andre artene i denne familien, og også samme generelle fargemønsteret, med gråsvart ryggside og lysere underside. Ryggfinnen er sigdformet. Vågehvalene som finnes i det nordlige Atlanterhavet om sommeren tilbringer vinteren i sørlige deler. Det er drevet kommersiell fangst på vågehval siden begynnelsen av 1900-tallet og frem til hvalfangstforbudet kom i 1985, men ikke like omfattende som overfor de større bardehvalene. Island, Japan og Norge driver fortsatt noe fangst av vågehval. Kilde: Norsk Polarinstitutt.

Bildet viser et par med sjøorre. Sjøorre er en av våre største dykkender. Den ligner på svartand, men skilles på det hvite vingespeilet, som er tydelig i flukt. Hannen er kullsvart, med en liten hvit flekk under øyet. Nebbet er overveiende rødgult og oppsvulmet ved basis. Hunnen er overveiende mørkebrun, med en lys flekk foran og en bak øyet. Sjøorre hekker i høyereliggende vann i Sør-Norge og spredt nordover til Finnmark. TiI andre tider av året er den å finne langs store deler av norskekysten. Kilde: Artsdatabanken

Bildet viser lundgjøhumle på rødknapp, som er en viktig næringsplante for mange insektarter. Lundgjøkhumle er en av våre aller mest sjeldne humlearter. Den er sosialparasitt på lundhumle. Arten kan noen ganger ligne mye på tregjøkhumle og markgjøkhumle, men har en mer rødaktig bakstuss og alltid godt med rød behåring på undersiden av bakkroppen. I Norge finnes arten i dag hovedsakelig i noen områder sør i Hedmark nær en større forekomst i Värmland i Sverige. Kilde: Artsdatabanken.

Squamarina degelii er en kalkkrevende art som helst vokser på sørvendte og kalkrike berg. Den finne si Indre Oslofjord, på Ringerike, ved Hamar, spredt i indre dalfører på Østlandet og i Skibotn i Troms. Dette eksemplaret er fotografert på Brønnøya i Asker kommune. Kilde: www.artsdatabanken.no

Kaprifol er en langlevd flerårig klatrebusk som stammer fra Sørøst-Europa og Vest-Asia, og som dyrkes som prydbusk. Den har frøformering, og de saftige bærene spres med fugl, potensielt over lange distanser. Den forvilles også lett med skudd direkte fra hager og inn i nærliggende naturområder. Arten antas å fortrenge naturlig vegetasjon. Kilde: Artsdatabanken