Den fremmede planten gravbergknapp fjernes for å redde brukkalkskjell (Squamarina cartilaginea). Bruskkalkskjell vokser på sør- til vestvendte, lysåpne, tørkeutsatte kalkberg, ofte nær sjøen eller innsjøer. Arten er truet av utbygging, utvinning, tråkk og slitasje fra turisme og rekreasjon, konkurranse fra fremmede arter, gjengroing og forurensning. Utbredelsen i Norge er begrenset til kambrosiluren i Oslofeltet, fra Bamble i sør til Ringsaker i nord. Globalt har arten en temperert til subtropisk utbredelse, med flest kjente forekomster i Europa og tilgrensende deler av Asia og Afrika. Kilde: Artsdatabanken

Bilde viser masseforekomst av hvitdodre på ekstensivt skjøttede gressarealer langs Akerselva. Hvitdodre er en fremmed flerårig urt med noe mattedannende vekst og med med stor frøreproduksjon. Arten er europeisk og vestasiatisk, som til Norge fra lengre sør i Europa. Arten har naturalisert seg i tørre, noe baserike enger og på grunnlende, i tillegg til at den finnes i et bredt spekter av skrotemark. Hvitdodre kom trolig inn tidlig på 1800-tallet, innført med såfrø, korn, transportmidler og kanskje ballastjord. Arten spredte seg raskt, hovedsakelig langs transportårer og ved industrianlegg. Den invaderer grunnlendt kalkmark, spesielt i Oslofeltet, og fortrenger stedegne arter, flere av disse sårbare eller truete. Arten er påfallende invasiv på tørr mark, og med mest negative effekter på baserik grunn. Kilde: Artsdatabanken

Lomvien hekker nesten utelukkende i bratte klippevegger eller på utilgjengelige øyer eller i havet. Bjørnøya er den viktigste hekkeplassen for lomvi på Svalbard og i Barentshavet for øvrig, men den heller også spredt fra Vest-Agder til Finnmark. 90% av bestanden finnes i Nord-Norge. Bestanden i Fastlands-Norge har hatt en katastrofal utvikling med mer enn 90 % bestandsnedgang i siste 30 års periode. Arten er svært utsatt ved nedgang i relevante fiskebestander. Også svært utsatt for oljesøl og fiskeredskaper. Her er lomvien fotografert i Østersjøen på Stora Karlsø i Sverige. (kilde: bl.a. www.artsdatabanken.no)

Gryntjafs vokser på bar- og løvtrær, mer sjelden på bergvegger, hovedsakelig i høyereliggende, eldre barskog og i fjellbjørkskog på Østlandet. Den antas å være i tilbakegang pga. skogsdrift og vedhogst. (kilde artsdatabanken)

Svartleddved er en busk fra fjellstrøk i Mellom- og Sør-Europa. Den er forholdsvis ny som prydbusk i norske hager. Den er hardfør og reproduserer seksuelt med frø i Norge. Fruktene er saftige bær som spres ut i naturen med fugl. Arten er godt tilpasset norske forhold og kan komme til å få en nokså rask spredning på søndre Østlandet. Kilde: Artsdatabanken.

Ormetunge er knyttet til to typer habitater som begge er i tilbakegang: kortvokste (oftest beitete) havstrandenger og slåtte/beiteenger på baserik grunn. På strandeng har arten fortsatt en del forekomster i Østfold, men ellers få i kystfylkene nord til Møre og Romsdal (flest i Rogaland). På ikke-maritim slåtte/beiteeng er arten praktisk talt forsvunnet i Sør-Norge, men har store og stabile forekomster på Helgelandskysten. (Kilde www.artsdatabanken.no)

Biolog som studerer en jordhumle soim sanker nektar på rødkløver. Dette er sannsynligvis en dronning av lys jordhumle. Rødkløver er en verdifull næringsplante for humler og mange andre insekter. Lys jordhumle er en av våre aller vanligste humler og finnes nesten overalt i Norge unntatt høyt til fjells. Den kan være svært vanskelig å skille fra de andre jordhumlene, men hannen er karakteristisk med sin påfallende lyse ansiktsbehåring. Kilde: Artsdatabanken.

Lomvien hekker nesten utelukkende i bratte klippevegger eller på utilgjengelige øyer eller i havet. Bjørnøya er den viktigste hekkeplassen for lomvi på Svalbard og i Barentshavet for øvrig, men den heller også spredt fra Vest-Agder til Finnmark. 90% av bestanden finnes i Nord-Norge. Bestanden i Fastlands-Norge har hatt en katastrofal utvikling med mer enn 90 % bestandsnedgang i siste 30 års periode. Arten er svært utsatt ved nedgang i relevante fiskebestander. Også svært utsatt for oljesøl og fiskeredskaper. Alke (Alca torda) hekker i kolonier i utilgjengelige streinsprekker og på klippehyller. I Norge er den vanlig langs kysten fra Møre og Romsdal og nordover. Her er de fotografert utenfor fugleøya Runde. (kilde: bl.a. www.artsdatabanken.no)

Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Trebukken Tragosoma depsarium utvikler seg i gamle og grove, middels nedbrutte stammer av furu som ligger soleksponert. Arten er funnet flere steder på Sørøstlandet i nyere tid, og har sine kjerneområder i Drangedal, Farris-området og i Notodden. Det kan se ut til at arten har forsvunnet fra Hedmark, og den gått kraftig tilbake i Akershus. Arten antas å være i tilbakegang fordi utbredelsesområdet er begrenset til pressområder som reduseres i areal og kvalitet på grunn av en kombinasjon av skogbruk, plukkhogst og utbygging. Samtidig er skog som ikke har vært flatehogd i reduksjon. Gran sprer seg inn i furuskoger og skygger ut furulæger og det plantes gjerne gran der det hogges furuskog. Skogbrannbekjempelse er på lengre sikt også negativt for arten. Kilde: Artsdatabanken.no

Honningknoppurt er en langlevd, flerårig hagestaude fra Mellom- og Sør-Europa som har etablert seg over store deler av Norge. Arten har klonal vekst og effektiv frøreproduksjon. Fruktene spres med vind, kanskje også med pattedyr. Honningknoppurt koloniserer brakkmarksområder, enger, skogkanter og næringsrike skogmiljøer. Den kan opptre i så store mengder, og i så tette bestander, at den fortrenger stedegen vegetasjon. Kilde: Artsdatabanken

Lomvien hekker nesten utelukkende i bratte klippevegger eller på utilgjengelige øyer eller i havet. Bjørnøya er den viktigste hekkeplassen for lomvi på Svalbard og i Barentshavet for øvrig, men den heller også spredt fra Vest-Agder til Finnmark. 90% av bestanden finnes i Nord-Norge. Bestanden i Fastlands-Norge har hatt en katastrofal utvikling med mer enn 90 % bestandsnedgang i siste 30 års periode. Arten er svært utsatt ved nedgang i relevante fiskebestander. Også svært utsatt for oljesøl og fiskeredskaper. Her er lomvien fotografert i Østersjøen på Stora Karlsø i Sverige. Alke (Alca torda) hekker i kolonier i utilgjengelige streinsprekker og på klippehyller. I Norge er den vanlig langs kysten fra Møre og Romsdal og nordover. Her er den imidlertid fotografert i Østersjøen på Stora Karlsø i Sverige. (kilde: bl.a. www.artsdatabanken.no)