Korsandemat er knyttet til middels næringsrikt, stillestående ferskvann, elle rvann som flyter svært langsomt. Det kan være avsnørte elveløp (kroksjøer), tjern og dammer i tilknytning til elvesletter, små skogsdammer, næringsrike bekker og dammer, grøfter og dreneringskanaler i kulturlandskapet. Vannet kan være middels base- og næringsrikt, men arten er ikke kalkkrevende. Habitatet er utsatt for inngrep: drenering, tørrlegging, gjenfylling, forurensning og for naturlig gjengroing. Kilde: www.artsdatabanken.no

Strandengvegetasjon dominert av den fremmede planten hagepastinakk (Pastinaca sativa var. hortensis) på Lindøya i indre Oslofjord. Hagepastinakk er en toårig urt med frukter som spres med vind, spesielt med luftstrømmen langs veier og jernbaner. Planten farger mange veikanter på Østlandet gule i juli-august. Hagepastinakk kom trolig inn med ballast, med ulike transportmidler, og som forvillet fra grønnsakdyrkning i siste halvdel av 1800-tallet. Den hadde svak økning fram til 1930-tallet da den brått begynte å ekspandere i Oslo og Bærum, både langs veikanter og på grunnlendt kalkmark. Denne ekspansjonen har fortsatt, og arten har nå en sammenhengende forekomst mellom Skedsmo og Drammen, sikkert med flere millioner individer. Den er her så ekstremt vanlig langs veinettet og jernbanen at den pøser ut frukter til andre deler av Østlandet, som følger med biler og tog. I andre landsdeler er det mindre stabile forekomster av arten. Det forventes fortsatt sterk økning, både i utbredelsesområde og i fortetning. Risikoen ved planten er knyttet til at den er invasiv på den sårbare naturtypen grunnlendt kalkmark, særlig ved Oslofjorden, og at den fortrenger sjeldne og sårbare karplanter. Kilde: Artsdatabanken.

Gresshumle som sanker nektar på gjerdevikke. Gresshumle er en ganske begrenset utbredt art, men den kan være lokalt tallrik i kulturlandskapet i lavlandet på Østlandet og på sandstrendene langs kysten av Sørvestlandet. Med sin svarte kropp med rød bakstuss, kan den være vanskelig å skille fra andre arter med rød bakstuss. Kilde: Artsdatabanken.

Steinhumle som søker nektar på føllblom. Føllblom er en verdifull næringsplante for humler. Steinhumle er en av våre vanligste humler i lavlandet i Sør-Norge. Den har økt sin forekomst betydelig i de senere år, og har spredt seg nordover til Trøndelag. Hunnene har en jevn og tett pels som er helt svart med unntak av bakstussen som er skarpt rødfarget. Kilde: Artsdatabanken

Blankstorkenebb er knyttet til bergvegger og bergkoller, oftest i skygge, i næringsrik skog. Sør- og vestpå finnes den også ofte på mer åpne berg. Den er mest utbredt i kyststrøk, nord til No Brønnøy. Det har vært antydet tilbakegang senere år. (Kilde www.artsdatabanken.no)

Hann av gresshumle som sanker nektar på fagerknoppurt. Fagerknaoppurt er en verdifull næringsplante for humler. Gresshumle er en ganske begrenset utbredt art, men den kan være lokalt tallrik i kulturlandskapet i lavlandet på Østlandet og på sandstrendene langs kysten av Sørvestlandet. Med sin svarte kropp med rød bakstuss, kan den være vanskelig å skille fra andre arter med rød bakstuss. Kilde: Artsdatabanken.

Lagmannsholmen naturminne er vernet grunnet sine geologiske verdier. Formålet med fredningen er å verne en viktig lokalitet for forståelse av Oslofeltets fossilførende bergarter. Lokaliteten viser en viktig profil gjennom øverste del av mellomordovicium og underste del av overordovicium. De samme stratigrafiske lagene er representert noe lenger sør ved Kongshavn. De to lokalitetene viser en noe forskjellig utvikling av miljøet og tilhørende fossiler selvom den geografiske avstanden mellom dem er relativt liten. Lokaliteten har høy forskningsverdi. Kilde: Utkast til verneplan for fossilforekomster i Oslofeltet. Fylkesmannen Oslo og Akershus 1985.

Kløverhumle hann søker etter nektar på rødkløver. Kløverhumle er meget karakteristisk og vakker med sin blekbrune til gullaktige farge som brytes av et tydelig svart bånd mellom vingefestene og ytterligere fem svarte bånd på bakkroppen. Arten har gått sterkt tilbake i senere tid, og den kjennes i dag kun fra noen få lokaliteter på Østlandet og i Trøndelag. Den finnes nesten alltid i tilknytning til rike forekomster av rødkløver. Kilde: Artsdatabanken

Bildet viser en svalbardrype som leter etter mat i den skrinne vegetasjonen på Svalbard. Svalbardrype er en stedegen underart av fjellrype, men er større og mer rødbrun i sommerdrakt enn fjellrype på fastlandet. Det er den eneste landfuglen som oppholder seg på Svalbard året rundt. Utbredelsen er begrenset til Svalbard og Frans Josefs land. Kilde: Norsk Polarinstitutt.

Legesteinfrø har meget spredt forekomst i dal- og fjordstrøk fra nedre Østlandet (og isolert på Sørlandet) til midt-Troms. De fleste forekomstene er i rik lauvskog og barskog, noen i skogkanter. På bildet vokser den i vegkanten på Brønnøya. Kilde: www.artsdatabanken.no

Veikantvegetasjon dominert av den fremmede planten hagepastinakk (Pastinaca sativa var. hortensis). Hagepastinakk er en toårig urt med frukter som spres med vind, spesielt med luftstrømmen langs veier og jernbaner. Planten farger mange veikanter på Østlandet gule i juli-august. Hagepastinakk kom trolig inn med ballast, med ulike transportmidler, og som forvillet fra grønnsakdyrkning i siste halvdel av 1800-tallet. Den hadde svak økning fram til 1930-tallet da den brått begynte å ekspandere i Oslo og Bærum, både langs veikanter og på grunnlendt kalkmark. Denne ekspansjonen har fortsatt, og arten har nå en sammenhengende forekomst mellom Skedsmo og Drammen, sikkert med flere millioner individer. Den er her så ekstremt vanlig langs veinettet og jernbanen at den pøser ut frukter til andre deler av Østlandet, som følger med biler og tog. I andre landsdeler er det mindre stabile forekomster av arten. Det forventes fortsatt sterk økning, både i utbredelsesområde og i fortetning. Risikoen ved planten er knyttet til at den er invasiv på den sårbare naturtypen grunnlendt kalkmark, særlig ved Oslofjorden, og at den fortrenger sjeldne og sårbare karplanter. Kilde: Artsdatabanken.

Kåltistel vokser i fuktig bar- og blandingsskog, flommarkskog, grøfter, eng- og åkerkanter på indre Østlandet, vesentlig fra Elverum og Åmot kommuner vest til Nordre Land. Den er noe utsatt for grøfting/drenering og hogst. Kilde: Artsdatabanken.no

Hagehumler som sanker nektar på revebjelle. Revebjelle er en verdifull næringsplante for humler. Hagehumle er en vanlig art over det meste av landet. Den finnes der det er rikelig med blomster med lange kronrør, som den henter nektar og pollen fra. Den er karakteristisk med sitt svært lange ansikt og lange tunge, noe som skiller den fra lynghumle som har samme gule og svarte fargemønster med hvit bakstuss. Arten er ofte melanistisk og kan da minne om slåttehumle. Kilde: Artsdatabanken.

Signalkreps er svært lik edelkreps. Den har imidlertid et glattere skall på klørne og mangler karakteristiske pigger på skulderpartiet bak furen mellom hode- og ryggskjold. Voksen signalkreps har i tillegg en hvit/hvit-turkis flekk ved klobasis. Bildet viser et ung dyr med små klør. Signalkreps er en nordamerikansk art av ferskvannskreps som trives både i elver og innsjøer. Introduksjon av signalkreps er en stor trussel mot edelkreps, da den i de aller fleste tilfeller er bærer av krepsepest. Krepsepest er en sykdom som er dødelig for edelkreps og andre europeiske ferskvannskreps. Kilde: Artsdatabanken

Oslo City Hub er byterminaler for utslipsfri og effektiv transport og som består av gjenbrukte fraktcontainere satt sammen til en modulbasserte kontruksjoner. Denne terminalen sørger for sisteleddslogistikk og har porter for en effektiv omlasting fra semitrailere og store lastebiler til mindre el-lastebiler og el-lastesykler. Terminalene har også integrert ladekapasitet for både hurtiglading og nattladning av el-kjøretøy. På grunn av arealknapphet og et ønske om å redusere trafikk i sentrale strøk, er det stadig flere byer og tettsteder som etterspør multihubløsninger. Kilde: http://cityhubs.no/

Honningbie som sanker nektar på blomstrende plommetre. Bien har nesten fulle pollenkurver på bagerste legger. Honningbien er en viktig pollinator av mange jordbruksvekster i Norge, og pollinerer også endel ville blomster. Underarten Apis mellifera mellifera er naturlig hjemmehørende i Vest-Europa og har trolig hatt en vid utbredelse før den ble domestisert. Det er sannsynlig at den også hadde naturlige populasjoner i klimatisk gunstige områder i Sør-Norge i varmere perioder etter siste istid. I Norge begynte vi å domestisere arten på 1700-tallet. Alle honningbier i Norge kommer derfor fra domestiserte bestander, selv om svermer også i dag kan etablere seg i naturen for kortere perioder. Kilde: Artsdatabanken.

Blåhvalene ble nesten utryddet som følge av kommersiell hvalfangst, og over 10 000 dyr ble tatt bare i det nordlige Atlanterhavet, og hundretusener i Sørishavet. Den ble fredet over hele verden i 1966. Blåhvalen er det største dyret som noen gang har levd på jorda og kan bli 24-28 meter lange på den nordlige halvkule. Lenger sør kan de bli opp til 30 meter. Den kan veie opp til 200 tonn. Den finnes i alle verdenshav, men er relativt sjelden i det nordlige Atlanterhavet, bortsett fra ved Azorene og Island. Ved Svalbard sees den en sjelden gang iblandt. De vandrer nordover om sommeren og sørover til mer tempererte områder om vinteren. Man regner med at det finnes rundt 6000 dyr totalt og at det er mellom 600 og 1500 i det nordlige Atlanterhavet. Krill er hovedbyttedyret til blåhvalene. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/blahval.html

Sannsynlig lundhumle, som sanker nektar på rødkløver. Lundhumle er en forholdsvis liten art som kommer for fullt relativt seint på sommeren. Den er særlig glad i planter som blåklokker, storkenebb og geitrams. Med sine gule og svarte bånd er den vanskelig å skille fra jordhumlene, men det gule båndet på bakkroppen er ofte brutt i midten. Kilde: Artsdatabanken.

Skogskjegg er en høyvokst flerårig plante i rosefamilien med hvite blomster, som hører naturlig hjemme sør i Europa og deler av Asia og Nord-Amerika. Skogskjegg er en populær hagestaude som har vært dyrka i norske hager i ca 200 år. Arten er nå etablert i alle fylker nord til og med Troms, og fyller nesten sitt potensielle areal, men med stort potensial for videre fortetting. Den naturaliseres i stort omfang i nesten alle friske til fuktige, middels til meget næringsrike skogtyper og er meget ekspansiv, med effektiv fortrengning av stedegne arter. Kilde: Artsdatabanken.

Bildet viser isbjørn som kommer opp av vannet. Isbjørnen er verdens største bjørneart, og verdens største rovpattedyr. Den er imidlertid truet av den globale oppvarmingen. Oppvarmingen fører til at sjøisen i Arktis er i tilbakegang, spesielt om sommeren, og det er stor sjanse for at vi får et isfritt polhav om sommeren om få år. I og med at isbjørnen er helt avhengig av et isdekt hav for å forflytte seg mellom jakt- og hiområder er situasjonen kritisk for isbjørnen. Verdens isbjørneksperter frykter at dårligere isforhold vil føre til nedgang i isbjørnbestanden. Amerikanske forskere har antatt at verdens isbjørnbestand kan bli redusert til en tredel av dagens antall rundt år 2050. Bildet viser en isbjørn som spiser på et rester etter et hvalkadaver. Den har en klave som inneholder GPS-sender, som gjør at forskere kan følge isbjørnens bevegelser. Dette kan bl.a. gi verdifull informasjon i forhold til isbjørnens tilpasning til klimaendringer. Kilde: Norsk polarintitutt. Http://www.Npolar.No/no/arter/isbjorn.Html