Tett forekomst av strandkarse har etablert seg langs strandsonen i Bestumkilen i indre Oslofjord. Her vokser den sammen med den fremmede problemplanten rynkerose. Strandkarse finnes naturlig i deler av Sørøst-Europa og Vest-Asia og har vært regnet som innført i Norge. Størstedelen av norsk forekomst skyldes mest trolig spontan innspredning med havstrømmer fra Sverige og Danmark heller enn spredning fra innførsel. Fra 1980-tallet har antall forekomster økt sterkt, og i dag finnes arten i tildels store mengder i strandsonen fra Østfold til Aust-Agder. Strandkarse fortrenger andre, til dels sårbare og truede arter i grusstrand-, strandeng- og tangvollsamfunn. Arten kan påvirke egenskapene til jordsmonnet og ”forbedre” jorda til sin egen fordel. Den ser ut til å ha en konkurransemessig fordel fordi den har evne til å ta opp og gjøre mer nitrogen tilgjengelig enn det vegetasjonen den erstatter greier. Kilde: Artsdatabanken.

Sidearealer langs toglinje med store mengder av den fremmede planten kanadagullris, som effektivt sprer seg videre langs toglinjene. Kanadagullris er en meterhøy kurvplante med kraftig gule blomster, som opprinnelig kommer fra Nord-Amerika. Planten spres effektivt med vinden, og danner ofte tette forekomster som skygger for andre planter. Samtidig skiller den ut veksthemmende stoffer fra rota, som hindrer andre planter å vokse der. Resultatet medfører at kanadagullris ofte danner monokulturer, som konkurerer ut annen vegetasjon. Kanadagullris blir bekjempet med luking og slått, samt fjerning av blomst- og frøstander. Kanadagullris produserer pollen som kan medføre allergireaksjoner.

Boersvineblom er en 10-100 cm høy, flerårig urt som kommer fra Sør-Afrika. Man regner med at den fremmede planten i stor grad har spredd seg rundt i Europa via vareimport og transport med skip og jernbane, og på den måten også kommet til Norge. På den måten kom den også til Sjursøya, der dette bildet er tatt. Den ser ut til å ha stort spredningpotensial og være i stand til å danne store bestander på få år. Arten er i Norge foreløpig bare funnet på skrotemark, men det forventes at den kan spre seg til nærliggende mer sårbare naturtyper, som strandenger, sanddyner. grunnlendt kalkmark og klippestrender. Boersvineblom er giftig og giften spres vidare i melk dersom kuer spiser planten.

Bildet blad og blomst av den introduserte planten valurt. Valurt er en ca. 1,2 m høy, flerårig legeplante som har vært dyrket siden middelalderen og som har vært spredd med ballast. Arten kommer fra Sørøst-Europa og Vest-Asia. Den formerer seg med frø som spres med mennesker og andre pattedyr. Kilde: Artsdatabanken

Boersvineblom er en 10-100 cm høy, flerårig urt som kommer fra Sør-Afrika. Man regner med at den fremmede planten i stor grad har spredd seg rundt i Europa via vareimport og transport med skip og jernbane, og på den måten også kommet til Norge. På den måten kom den også til Sjursøya, der dette bildet er tatt. Den ser ut til å ha stort spredningpotensial og være i stand til å danne store bestander på få år. Arten er i Norge foreløpig bare funnet på skrotemark, men det forventes at den kan spre seg til nærliggende mer sårbare naturtyper, som strandenger, sanddyner. grunnlendt kalkmark og klippestrender. Boersvineblom er giftig og giften spres vidare i melk dersom kuer spiser planten. Bildet viser planten i havnemiljø innerst i Oslofjorden.

Dagfiol er fremmed prydplante i Norge, som naturlig hører hjemme i Mellom- og Sør-Europa og Vest-Asia. Den har trolig kommet inn som hagestaude før midten av 1800-tallet og forekommer i dag i store deler av Norge. Arten er en relativt storvokst plante med fiolette hvite eller blomster. Den har rikelig frøformering og evne til å fortrenge stedegen vegetasjon. Dagfiol kan opptre i store mengder i veikanter, jernbanekanter, industritomter og annen skrotemark i vid betydning, samt i gjengroende grasmark og eng. Noen steder i indre Oslofjord, slik som her på Nakholmen, invaderer den strandenger. Her opptrer den sammen med store mengder av den fremmede problemplanten kanadagullris, som enda ikke har begynt å blomstre.

Bildet viser sprikemispel som har etablert seg på artsrik, grunnlendt, åpen kalkmark i Oslofjorden. Sprikemispel er en langlevd flerårig busk på rundt 2 meters høyde som stammer fra Kina. Den har rikelig frøformering. Fruktene spres med fugl. Arten ble innført som hagebusk på 1900-tallet, med meget rask ekspansjon fra slutten av 1900-tallet, Den invaderer en lang rekke skogtyper, skogkanter, kratt og åpen, grunnlendt mark. Den endrer sammensetningen av busksjiktet i krattvegetasjon, danner et nytt busksjikt i skogtyper som ikke har et naturlig slikt, og kan forstyrre balansen mellom busker med saftige frukter og de fuglene som utnytter og sprer disse. Kilde: Artsdatabanken.

Blader av kjempeturt dekker bakken i en edelløvskog, og konkurrerer ut all annen vegetasjon. Kjempeturt er en stor, langlevd og flerårig urt, som hører naturlig hjemme i Russland, Sibir og Kaukasus. Arten har klonal vekst og oftest rikelig blomstring og frøsetting. Fruktene vindspres over middels distanser. Arten er kommet inn som hagestaude, særlig i parker og herregårdshager. Arten er nå godt etablert i mange fylker nord til Troms. Det er imidlertid svært stort potensiale, både for ytterligere spredning og fortetning. Kjempeturt er meget ekspansiv der den får fotfeste, både på ulike typer skrotemark, i gjengroende eng, og i ikke altfor mørk, noe næringsrik skog. Den har stor fortrengningsevne, men prefererer ikke noen sårbar eller sjelden naturtype foran andre. Den er sjelden og dekker sammenlagt svært små arealer. Fortrengningseffektene er derfor foreløpig bare lokale. Kilde: Artsdatabanken.

Blomstrende individer av den fremmede planten kanadagullris inntil arealer der det har skjedd gravearbeider og der det har stått mer kanadaullris. Forflytning av masser medfører ofte spredning av fremmede planter til nye steder, via frø og plantedeler. I tillegg er det stor fare for at blottlagt mark blir invadert av fremmede planter hvis det står planter som kaster frø på inntilliggende arealer. Kanadagullris er en meterhøy kurvplante med kraftig gule blomster, som opprinnelig kommer fra Nord-Amerika. Planten spres effektivt med vinden, og danner ofte tette forekomster som skygger for andre planter. Samtidig skiller den ut veksthemmende stoffer fra rota, som hindrer andre planter å vokse der. Resultatet medfører at kanadagullris ofte danner monokulturer, som konkurerer ut annen vegetasjon. Kanadagullris blir bekjempet med luking og slått, samt fjerning av blomst- og frøstander. Kanadagullris produserer pollen som kan medføre allergireaksjoner.

Vinterstand av russesvalerot med åpne rimdekte frukter, som har spredd sine frø. Russesvalerot er en fremmed plante som har blitt et stort problem på øyene i indre Oslofjord. Den er svært ekspansiv og danner tette bestander på kalkrike enger, grunnlendt kalkmark, strandberg, kantkratt og rasmark. På den måten truer det biologisk svært verdifulle miljøer. Arten er svært vanskelig å bekjempe.

Pepperrot er en fremmed grønnsaksplante som ser ut til å bli en invaderende art. Den sprer seg hovedsakelig vegetativt og med forflytning av jordmasser, men også i noe grad med frø. Pepperrot har i hovedsak etablert seg langs veikanter, jernbanekanter og skrotemark, men har også enkelte steder spredd seg inn i blomsterenger, grunnlendt kalkmark, åkerkanter, flomsoner, tangvoller og brakkvassenger. Det er en storvokst plante, med breie blader som danner tette bestander og effektivt konkurerer ut annen vegetasjon. Bildet viser pepperrot i et boligområde.

Russekål (Bunias orientalis) er en problematisk fremmed plante fordi den etablerer store og tette bestander som konkurerer ut den opprinnelige vegetasjonen. Den etablerer seg gjerne først i venkanter. Derfra kan den spre seg og danne store og tette bestander. Hester og andre husdyr kan bidra til å begrense plantens spredning, men greier ikke å fjerne den når planten først har etablert seg.

Blomstrende kjempeturt i edelløvskog. Kjempeturt er en stor, langlevd og flerårig urt, som hører naturlig hjemme i Russland, Sibir og Kaukasus. Arten har klonal vekst og oftest rikelig blomstring og frøsetting. Fruktene vindspres over middels distanser. Arten er kommet inn som hagestaude, særlig i parker og herregårdshager. Arten er nå godt etablert i mange fylker nord til Troms. Det er imidlertid svært stort potensiale, både for ytterligere spredning og fortetning. Kjempeturt er meget ekspansiv der den får fotfeste, både på ulike typer skrotemark, i gjengroende eng, og i ikke altfor mørk, noe næringsrik skog. Den har stor fortrengningsevne, men prefererer ikke noen sårbar eller sjelden naturtype foran andre. Den er sjelden og dekker sammenlagt svært små arealer. Fortrengningseffektene er derfor foreløpig bare lokale. Kilde: Artsdatabanken.

Kornvalmue (Papaver rhoeas) er en ettårig blomst i valmuefamilien. Den blir opptil 80 cm høy. Arten blomstrer fra juni til august med klarrøde vakre blomster som blir ca 7-8 cm store. Det finnes dyrkede hagevarianter med farger som hvit og rosa. Blomsten har 4 kronblad, som vanligvis har en svart flekk nederst. Planten har i lange tider vært mye brukt som medisinplante og er giftig. Kornvalmue vokser gjerne i åkre, enger og ved veikanter. Arten er et velkjent syn i Danmark og Sør-Sverige, men har ingen stabile forekomster i Norge. Kilder: Wikipedia og Artsdatabanken

Argentinajernurt, også kalt kjempeverbena, er en vanlig hageplante som er funnet noen få ganger i norsk natur. Den kommer opprinnelig fra Sør-Amerika og er trolig for varmekrevende til å kunne reprodusere i Norge. Kilde: Artsdatabanken.

Skogskjegg er en høyvokst flerårig plante i rosefamilien med hvite blomster, som hører naturlig hjemme sør i Europa og deler av Asia og Nord-Amerika. Bildet viser skogskjegg som har den spredd seg inn i rik eddelløvskog langs en av Oslos vassdrag, og utgjør der et alvorlig problem for den naturlige vegetasjonen. Skogskjegg er en populær hagestaude som har vært dyrka i norske hager i ca 200 år. Arten er nå etablert i alle fylker nord til og med Troms, og fyller nesten sitt potensielle areal, men med stort potensial for videre fortetting. Den naturaliseres i stort omfang i nesten alle friske til fuktige, middels til meget næringsrike skogtyper og er meget ekspansiv, med effektiv fortrengning av stedegne arter. Kilde: Artsdatabanken.

Store mengder blomstrende rødhyll som har etablert seg på hogstflate. Rødhyll er en plantet prydbusk fra Mellom- og Sør-Europa som kan bli opptil 4 meter høy. Arten har vært forvillet i Norge siden midt på 1800-tallet, men spredningen har økt mye de senere år. Naturlig spredning av rødhyll til nye vokseplasser skjer hovedsakelig ved hjelp av fugler som spiser de saftige bærene.

Dragehode som er i ferd med å bli skygget ut av syrin. Syrin er problematisk når den er plantet i nærhten av verdifulle engmiljøer og områder med åpen grunnlendt kalkmark og strandberg. Den har evne til å bre seg utover med rotskudd og på den måten danne store og tette forekomster som erstatter den naturlige vegetasjonen. På øyene i indre Oslofjord, som her på Nakholmen, har syrin i betydelig grad erstattet opprinnelig og verdifull vegetasjon på grunnlendt kalkmark og strandberg.

Rosekattost (Malva alcea) er en prydplante som er funnet forvillet noen få ganger i Norge.

Veikantvegetasjon dominert av den fremmede planten hagepastinakk (Pastinaca sativa var. hortensis). Hagepastinakk er en toårig urt med frukter som spres med vind, spesielt med luftstrømmen langs veier og jernbaner. Planten farger mange veikanter på Østlandet gule i juli-august. Hagepastinakk kom trolig inn med ballast, med ulike transportmidler, og som forvillet fra grønnsakdyrkning i siste halvdel av 1800-tallet. Den hadde svak økning fram til 1930-tallet da den brått begynte å ekspandere i Oslo og Bærum, både langs veikanter og på grunnlendt kalkmark. Denne ekspansjonen har fortsatt, og arten har nå en sammenhengende forekomst mellom Skedsmo og Drammen, sikkert med flere millioner individer. Den er her så ekstremt vanlig langs veinettet og jernbanen at den pøser ut frukter til andre deler av Østlandet, som følger med biler og tog. I andre landsdeler er det mindre stabile forekomster av arten. Det forventes fortsatt sterk økning, både i utbredelsesområde og i fortetning. Risikoen ved planten er knyttet til at den er invasiv på den sårbare naturtypen grunnlendt kalkmark, særlig ved Oslofjorden, og at den fortrenger sjeldne og sårbare karplanter. Kilde: Artsdatabanken.