Parkslirekne kommer fra Øst-Asia og ble ført inn i Europa i 1825. Til Norge kom den antakelig noen tiår senere. Arten er nå utbredt og lokalt vanlig i lavlandsområder langs kysten og inn i fjordene fra Østfold til Salten. Den finnes enkelte steder nord til Tromsø. Parkslirekne har etablert seg i store deler av Europa. Den har fått status som en av verdens mest problamatiske planter fordi den danner massive og høye forekomster som effektivt konkurerer ut annen vegetasjon og som nesten er svært vanskelig å bli kvitt. Fjerning av parkslirekne krever tiltak over en årrekke til alle deler av rot og stengelsystemet er fjernet og destruert. Bildet viser en forekomst med parkslirekne som nettopp er behandlet med plantevernmiddelet glyfocat. Bildet viser parkslirekne som blomstrer.

Parkslirekne kommer fra Øst-Asia og ble ført inn i Europa i 1825. Til Norge kom den antakelig noen tiår senere. Arten er nå utbredt og lokalt vanlig i lavlandsområder langs kysten og inn i fjordene fra Østfold til Salten. Den finnes enkelte steder nord til Tromsø. Parkslirekne har etablert seg i store deler av Europa. Den har fått status som en av verdens mest problamatiske planter fordi den danner massive og høye forekomster som effektivt konkurerer ut annen vegetasjon og som nesten er svært vanskelig å bli kvitt. Fjerning av parkslirekne krever tiltak over en årrekke til alle deler av rot og stengelsystemet er fjernet og destruert. Her har parkslirekne etablert seg etter forflytning av masser.

Blågran er et nordamerikansk fjelltre som kommer fra indre, kontinentale deler av Rocky Mountains. Arten er hovedsakelig innført som prydtre og er ett av de mest brukte prydbartrærne i norske hager og parker i dag. Det ser foreløpig ut til at arten i begrenset grad sprer seg ut i norsk natur. Kilde: Artsdatabanken

Kuletistel er en hageplante som forviller og etablerer seg på ulike typer skrotemark, men også i flerårs-tangvoller og på grusmark nær havstrand, på grunnlendt mark på basisk grunn, og i kulturmarkseng som er forlatt. Den er rimelig ekspansiv og fortrenger stedegne arter der den danner større bestander, hovedsakelig på grunnlendt kalkmark i Oslofeltet. Planten hører naturlig hjemme i Mellom-Europa og Vest-Asia. Kilde: Artsdatabanken.

Høstberberis er en tornet busk med enkle og skruestilte blad som i motsetning til berberis er helrandete. Høstberberis har tidligere erstattet berberis i hager fordi sistnevnte er mellomvert for en rustsopp som angriper kornslag. Arten har saftige bær som effektivt spres med fugl. Høstberberis har hatt en rask spredning siden 1980, og den kan danne tette kratt som fortrenger hjemlige arter og endrer vegetasjonens sammensetning. Kilde: Artsdatabanken.

Bildet viser neslesommerfug som søker nektar på prydplanten lavendel i en hage. Lavendel er en attraktiv næringsplante for insekter. Neslesommerfugl er en av de mest vanlige sommerfuglene i Norge. Den overvintrende generasjonen flyr om våren og forsommeren. Den nye generasjonen klekkes i slutten av juli og flyr om sensommeren og høsten. Neslesommerfugl flyr på solrike steder, i hager, enger og i skoglysninger.

Fremmede plantearter som innebærer en økologisk risiko er i økende grad i ferd med å etablere seg og spre seg på hogstflater, spesielt i nærheten av bebyggelse og jordbrukslandskap med store mengder fremmede arter. Dette er i ferd med bli et betydelig økologisk problem som skogbruket bør ha fokus på, siden de fremmede planteartene kan bli så tallrike at de endrer den stedegene vegetasjonen og spre seg videre til andre nyetablerte hogstflater. Bildet viser kanadagullris som har etablert seg på en hogstflate. Kanadagullris er en karplante som opprinnelig kommer fra Nord Amerika. Planten spres effektivt med vinden, noe som gjør at den har et stort spredningspotensialet. Arten danner ofte tette forkoekomster som skygger for andre arter, samtidig som den skiller ut veksthemmende stoffer fra rota. Disse faktorene øker plantens konkurranseevne ved at den hindrer andre planter å vokse der. Resultatet blir at kanadagullris danner monokulturer, og påvirker biomangfoldet negativt. Kanadagullris blir bekjempet med slått og rydding av planterester for å hindre frøsetting.

Anleggsvirsomhet bidrar ofte til spredning av fremmede arter gjennom forflytning av masser og blottlegging av jord. Bildet viser gravarbeider i forbindelse med et boligprosjekt, der tiltak som gjennomføres trolig bidrar til spredning av kanadagullris, som blomstrer i forgrunnen. Kanadagullris er en karplante som opprinnelig kommer fra Nord Amerika. Planten spres effektivt med vinden, noe som gjør at den har et stort spredningspotensialet. Arten danner ofte tette forkoekomster som skygger for andre arter, samtidig som den skiller ut veksthemmende stoffer fra rota. Disse faktorene øker plantens konkurranseevne ved at den hindrer andre planter å vokse der. Resultatet blir at kanadagullris danner monokulturer, og påvirker biomangfoldet negativt. Kanadagullris blir bekjempet med slått og rydding av planterester for å hindre frøsetting.

Rynkerose er opprinnelig fra Øst-Asia, men ble på 1800-tallet innført til Europa. I Norge er den i dag vanlig i kyst og fjordstrøk i Sør- og Midt-Norge nord til Lofoten. Rynkerose er lite kravstor til levested og og er bl.a. salttolerant. Langs strender kan den derfor danne tette bestander og utkonkurrere annen vegetasjon, slik som her langs sanddyner i Skåne.

Nærbilde av mongolspringfrø og dens små blomster. Mongolspringfrø er en ettårig, ca 0,5 m høy fremmed art, med små blekgule blomster. Den kommer opprinnelig fra Mellom- og Øst-Asia. Planten ble i 1870-80-årene spredd fra botanisk hage i Oslo for forsøksdyrking til en rekke privathager rundt i landet. Den har trolig også etablert seg i naturen via lagringsplasser for importert tømmer og importert plantemateriale. Arten trives best i halvskygge eller skyggefullt miljø på relativt næringsrik, fuktig jord, særlig flommarkskog. Omfattende, tette renbestander, slik som på bildet, er vanlige. Disse kan føre til fortrengning av stedegne arter, endringer i jordbunnsforhold og økt ersjonsfare. Kilde: Artsdatabanken.

Veikantvegetasjon dominert av den fremmede planten hagepastinakk (Pastinaca sativa var. hortensis). Hagepastinakk er en toårig urt med frukter som spres med vind, spesielt med luftstrømmen langs veier og jernbaner. Planten farger mange veikanter på Østlandet gule i juli-august. Hagepastinakk kom trolig inn med ballast, med ulike transportmidler, og som forvillet fra grønnsakdyrkning i siste halvdel av 1800-tallet. Den hadde svak økning fram til 1930-tallet da den brått begynte å ekspandere i Oslo og Bærum, både langs veikanter og på grunnlendt kalkmark. Denne ekspansjonen har fortsatt, og arten har nå en sammenhengende forekomst mellom Skedsmo og Drammen, sikkert med flere millioner individer. Den er her så ekstremt vanlig langs veinettet og jernbanen at den pøser ut frukter til andre deler av Østlandet, som følger med biler og tog. I andre landsdeler er det mindre stabile forekomster av arten. Det forventes fortsatt sterk økning, både i utbredelsesområde og i fortetning. Risikoen ved planten er knyttet til at den er invasiv på den sårbare naturtypen grunnlendt kalkmark, særlig ved Oslofjorden, og at den fortrenger sjeldne og sårbare karplanter. Kilde: Artsdatabanken.

Russekål bekjempes med rotkutting før eller under plantens blomstring. Tiltaket må repeteres. Arten er en problematisk fremmed plante fordi den etablerer store og tette bestander som konkurerer ut den opprinnelige vegetasjonen.

Kjempebjørnkjeks er en østasiatisk plante som ble innført til Europa allerede på 1800-tallet som park- og hageplante. I flere land i Nord- og Mellom-Europa har arten hatt en omfattende spredning. I Norge har den spredd seg i økende grad de siste 30 årene. Arten sprer seg lett med vann og danner tette bestander hvor lite lys slipper ned til bakken. Dermed utarmes den naturlig hjemmehørende vegetasjonen. Tette bestander fører også til økt erosjon, særlig langs vassdrag. Plantesaften kan gjøre huden lysømfintlig og føre til store solforbrenningsskader ved soleksponering. I verste fall resulterer dette i åpne sår hvis en ikke straks vasker plantesaften av.

Mørkmispel eller mupinmispel er en flerårig busk fra Sentral- og Nord-Kina som blir opp til 4 m høy. Den er en slektning av den langt vanligere bulkemispel. Fruktene spres med fugl. Arten er kommet inn i ny tid som hageplante og har et stort potensiale i kyststrøk fra Oslofjorden til Trøndelag. Arten invaderer middels rike til rike skogtyper. Den endrer sammensetningen av busksjiktet i krattvegetasjon, danner et nytt busksjikt i skogtyper som ikke har et naturlig slikt, og kan forstyrre balansen mellom busker med saftige frukter og de fuglene som utnytter og sprer disse. Kilde: Artsdatabanken.

Blomstrende sølvarve. Sølvarve er en flerårig, mattedannende prydplante med sterk klonal vekst og med rikelig blomstring og frøsetting. Den hører naturlig hjemme på Krim. Sølvarve har potensiale til å etablere seg over store deler av Norge og er kanskje bare i begynnelsen av sin ekspansjon i norsk natur. Arten er meget invasiv på svaberg og grunnlendt mark, særlig på kalkmark i boreonemoral sone, der de kan danne store matter og fortrenge både vanlige og sjeldne/sårbare arter. Sølvarve har omfattende introgressiv hybridisering med storarve Cerastium arvense. Kilde: Artsdatabanken.

Russesvalerot som er i ferd med å utkonkurere verneverdig og artsrik vegetasjon på åpen grunnlendt kalkmark, der blodstorkenebb er en karakterplante. Russesvalerot er en fremmed plante som har blitt et stort problem på øyene i indre Oslofjord. Den er svært ekspansiv og danner tette bestander på kalkrike enger, grunnlendt kalkmark, strandberg, kantkratt og rasmark. På den måten truer det biologisk svært verdifulle miljøer. Arten er svært vanskelig å bekjempe.

Huskatten er et vakkert og elegant husdyr. Samtidig er det et fremmed rovdyr som gjør betydelige innhugg i bestander av fugler og smågnagere. På den måten kan den ha en svært negativ innvirkning på norsk natur. Her en huskatt som sitter på bakken og vokter på en fuglekasse, der det hekker kjøttmeis. Det kan lønne seg å hengde fuglekasser høyt, for å begrense predasjon av katt.

Strandkarse i blomst. Arten finnes naturlig i deler av Sørøst-Europa og Vest-Asia og har vært regnet som innført i Norge. Størstedelen av norsk forekomst skyldes mest trolig spontan innspredning med havstrømmer fra Sverige og Danmark heller enn spredning fra innførsel. Fra 1980-tallet har antall forekomster økt sterkt, og i dag finnes arten i tildels store mengder i strandsonen fra Østfold til Aust-Agder. Strandkarse fortrenger andre, til dels sårbare og truede arter i grusstrand-, strandeng- og tangvollsamfunn. Arten kan påvirke egenskapene til jordsmonnet og ”forbedre” jorda til sin egen fordel. Den ser ut til å ha en konkurransemessig fordel fordi den har evne til å ta opp og gjøre mer nitrogen tilgjengelig enn det vegetasjonen den erstatter greier. Kilde: Artsdatabanken.

Spredning av fremmede hagearter er en av de største trusselene mot den unike vegetasjonen som finnes i tilknytning til Oslofjorden. Enkelte hageplanter, som opprinnelig ble plantet i nærliggende boligområder sprer seg ofte effektivt ut i omkringliggende natur. Her er hekkplanten sprikemispel i ferd med å erstatte kalk-krevende vegetasjon med bl.a. blodstorkenebb og den rødlistede ansvarsarten dragehode. Dragehode er ikke gjenfunnet her, kanskje pga. utskygging etter etablering av sprikemispel. Sprikemispel er en av flere hagemispler med rikelig frøformering som er i meget rask ekspansjon i Norge og invaderer en lang rekke skogtyper, skogkanter, kratt og grunnlent mark. Den endrer sammensetningen av busksjiktet og danner et nytt busksjikt i skogtyper som ikke har et naturlig slikt. Arten hører naturlig hjemme i Kina.

Fremmede plantearter som innebærer en økologisk risiko er i økende grad i ferd med å etablere seg og spre seg på hogstflater, spesielt i nærheten av bebyggelse og jordbrukslandskap med store mengder fremmede arter. Dette er i ferd med bli et betydelig økologisk problem som skogbruket bør ha fokus på, siden de fremmede planteartene kan bli så tallrike at de endrer den stedegene vegetasjonen og spre seg videre til andre nyetablerte hogstflater. Bildet viser den fremmede planten fagerfredløs, samt kanadagullris bak til høyde i bildet, som har etablert seg på en hogstflate. Fagerfredløs er en hageplante som kommer fra Mellom- og Sør-Europa og Vest-Asia, som lett sprer seg ut i naturen og danner tette bestander som effektivt konkurerer ut naturlig vegetasjon.