Konglebit er vår største fink. Det er en utpreget taigaart, knyttet til det nordlige barskogsbeltet fra Øst-Finmark og østover. Noen få par hekker i høyereliggende barskoger i Hedmark og Oppland. Arten lever først og fremst i eldre barskoger, men kan enkelte høster opptre invasjonsartet og trekker da sørover og mot tettbebyggelse. Der livnærer den seg av bær av rogn og asaler. Bildet viser en hunnfarget fugl som spiser bær av svensk asal.

Engryllik er en langlevd flerårig, mattedannende plante fra Sør- og Mellom-Europa og Vest-Asia. Den har sterk klonal vekst og spres effektivt med frø. Arten er etablert i Norge på semi-naturlig eng og åpen grunnlednt kalkmark, der den ser ut til å fortrenge stedegen vegetasjon, I 1953 ble engryllik funnet på øya Malmøykalven i Oslo og har siden spredd seg til nærliggende øyer i Oslo og Nesodden.

Platanlønn er vurdert til svært høy risiko på Norsk svarteliste. Det er plantet svært mye platanlønn i Norge, spesielt i parker og byer har det vært populært med lønnetrær som vokser raskt. Platanlønn har siden spredt seg i naturen og kan true stedegen flora.

Bildet viser store mengder steinsvineblom på åpen grunnlendt kalkmark i Oslofjorden.. Steinsvineblom er en flerårig urt fra Mellom- og Sør-Europa og vestre Middelhavsområdet. Arten er kommet inn med ballastjord og har senere hatt egenspredning i nærområdet. I Norge finnes i dag store bestander på først og fremst på øyene i indre Oslofjord i Oslo kommune, der de har spredd seg videre til nærliggende arealer på fastlandet i Oslo by. Steinsvineblom har frøreproduksjon, der fruktene kan spres over kortere eller lengre distanser med vind og kanskje også med vann. Arten har i stor grad spredd seg inn på den truete naturtypen åpen grunnlendt kalkmark i boreonemoral sone, men det er vurdert av Artsdatabanken at den ikke vil etableres i slike mengder at den vil utgjøre noen skade. Det er imidlertid indikasjoner på at arten øker i mengde og kan fortrenge annen vegetasjon på åpen grunnlendt kalkmark.

Brunstorkenebb er en fremmed prydplante i Norge, som naturlig hører hjemme i Mellom- og Sør-Europa. Den har både klonal vekst med jordstengler og frøspredning. Brunstorkenebb har evnen til å danne store og tette bestander i edelløvskog, der den kan konkurrere ut store deler av den naturlige vegetasjonen. Her har den invadert en edelløvskog på Nesodden.

Kanadagås er verden største gås, med en vekt på 5–7 kilo. Den er gråbrun med svart hode og hals med hvit strupeflekk. Kanadagjess hører opprinnelig hjemme i nordre del av Nord-Amerika. Den er innført til Norge, Sverige og flere andre europeiske land. Den er nå utbredt over store deler av Norge, og bestanden har enkelte steder blitt så stor at man har måttet sette i gang tiltak for å redusere antallet individer.

Kornvalmue (Papaver rhoeas) er en ettårig blomst i valmuefamilien. Den blir opptil 80 cm høy. Arten blomstrer fra juni til august med klarrøde vakre blomster som blir ca 7-8 cm store. Det finnes dyrkede hagevarianter med farger som hvit og rosa. Blomsten har 4 kronblad, som vanligvis har en svart flekk nederst. Planten har i lange tider vært mye brukt som medisinplante og er giftig. Kornvalmue vokser gjerne i åkre, enger og ved veikanter. Arten er et velkjent syn i Danmark og Sør-Sverige, men har ingen stabile forekomster i Norge. Kilder: Wikipedia og Artsdatabanken

Strandsone i indre Oslofjord som er sterkt påvirket av fremmede planter og ulike naturinngrep, som utfylling av masser, småbåthavn, bygninger, parkeringsplass og gang-/sykkelvei. Strandkarse og den fremmede arten rynkerose dominerer her. Strandkarse finnes naturlig i deler av Sørøst-Europa og Vest-Asia og har vært regnet som innført i Norge. Størstedelen av norsk forekomst skyldes mest trolig spontan innspredning med havstrømmer fra Sverige og Danmark heller enn spredning fra innførsel. Fra 1980-tallet har antall forekomster økt sterkt, og i dag finnes arten i tildels store mengder i strandsonen fra Østfold til Aust-Agder. Strandkarse fortrenger andre, til dels sårbare og truede arter i grusstrand-, strandeng- og tangvollsamfunn. Arten kan påvirke egenskapene til jordsmonnet og ”forbedre” jorda til sin egen fordel. Den ser ut til å ha en konkurransemessig fordel fordi den har evne til å ta opp og gjøre mer nitrogen tilgjengelig enn det vegetasjonen den erstatter greier. Rynkerose er opprinnelig fra Øst-Asia, men ble på 1800-tallet innført til Europa. I Norge er den i dag vanlig i kyst og fjordstrøk i Sør- og Midt-Norge nord til Lofoten. Rynkerose er lite kravstor til levested og og er bl.a. salttolerant. Langs strender kan den derfor danne tette bestander og utkonkurrere annen vegetasjon. Kilde: Artsdatabanken.

Iberiaskogsnegl, også kalt brunsnegl, har spredd seg med jord og planter og blitt tallrik over store deler av Sør-Norge.

Strandtorn eller strandtistel langs Østfoldkysten i 2010. Denne forekomsten gikk tapt ett år senere som følge av utfylling av masser ! Arten lever langs sandstrender i ytre Oslofjorden, på Lista og Jæren. Den er forsvunnet de fleste steder der den har vokst, med den følge at utbredelsen har blitt sterkt oppdelt. Tilbakegangen skyldes primært slitasje/ødeleggelse i sammenheng med friluftsliv og gjengroing. På bildet kan den bli sterkt truet av den fremmede arten rynkerose.

Anleggsvirsomhet bidrar ofte til spredning av fremmede arter gjennom forflytning av masser og blottlegging av jord. Bildet viser gravarbeider i forbindelse med et boligprosjekt, der tiltak som gjennomføres trolig bidrar til spredning av kanadagullris, som blomstrer i forgrunnen. Kanadagullris er en karplante som opprinnelig kommer fra Nord Amerika. Planten spres effektivt med vinden, noe som gjør at den har et stort spredningspotensialet. Arten danner ofte tette forkoekomster som skygger for andre arter, samtidig som den skiller ut veksthemmende stoffer fra rota. Disse faktorene øker plantens konkurranseevne ved at den hindrer andre planter å vokse der. Resultatet blir at kanadagullris danner monokulturer, og påvirker biomangfoldet negativt. Kanadagullris blir bekjempet med slått og rydding av planterester for å hindre frøsetting.

Blankmispel er en opptil 2 m høy busk i rosefamilien som blir mye brukt som hekkplante. Bladene er rundt 5 cm lange, med ikke nedsenkete. Den kommer fra et lite område i Sentral-Asia. Blankmispel er den mest hardføre av de innførte mispelartene. Den er mye plantet i hager og grøntanlegg og har de siste 50 årene spredd seg stadig mer. Arten finnes i dag forvillet i alle fylker. Den kan etablere seg i en rekke ulike naturtyper, deriblant naturtyper hvor den kan fortrenge truede og sårbare arter. Dette gjelder spesielt i Oslofjordsområdet. Kilde: Artsdatabanken.

Konglebit er vår største fink. Det er en utpreget taigaart, knyttet til det nordlige barskogsbeltet fra Øst-Finmark og østover. Noen få par hekker i høyereliggende barskoger i Hedmark og Oppland. Arten lever først og fremst i eldre barskoger, men kan enkelte høster opptre invasjonsartet og trekker da sørover og mot tettbebyggelse. Der livnærer den seg av bær av rogn og asaler. Bildet viser en hunnfarget fugl som spiser bær av svensk asal.

Bildet viser neslesommerfug som søker nektar på prydplanten lavendel i en hage. Lavendel er en attraktiv næringsplante for insekter. Neslesommerfugl er en av de mest vanlige sommerfuglene i Norge. Den overvintrende generasjonen flyr om våren og forsommeren. Den nye generasjonen klekkes i slutten av juli og flyr om sensommeren og høsten. Neslesommerfugl flyr på solrike steder, i hager, enger og i skoglysninger.

Kornvalmue (Papaver rhoeas) er en ettårig blomst i valmuefamilien. Den blir opptil 80 cm høy. Arten blomstrer fra juni til august med klarrøde vakre blomster som blir ca 7-8 cm store. Det finnes dyrkede hagevarianter med farger som hvit og rosa. Blomsten har 4 kronblad, som vanligvis har en svart flekk nederst. Planten har i lange tider vært mye brukt som medisinplante og er giftig. Kornvalmue vokser gjerne i åkre, enger og ved veikanter. Arten er et velkjent syn i Danmark og Sør-Sverige, men har ingen stabile forekomster i Norge. Kilder: Wikipedia og Artsdatabanken

Høstberberis er en tornet busk med enkle og skruestilte blad som i motsetning til berberis er helrandete. Høstberberis har tidligere erstattet berberis i hager fordi sistnevnte er mellomvert for en rustsopp som angriper kornslag. Arten har saftige bær som effektivt spres med fugl. Høstberberis har hatt en rask spredning siden 1980, og den kan danne tette kratt som fortrenger hjemlige arter og endrer vegetasjonens sammensetning. Kilde: Artsdatabanken.

Konglebit er vår største fink. Det er en utpreget taigaart, knyttet til det nordlige barskogsbeltet fra Øst-Finmark og østover. Noen få par hekker i høyereliggende barskoger i Hedmark og Oppland. Arten lever først og fremst i eldre barskoger, men kan enkelte høster opptre invasjonsartet og trekker da sørover og mot tettbebyggelse. Der livnærer den seg av bær av rogn og asaler. Bildet viser en voksen hann som spiser bær av svensk asal.

Bildet viser en store bestander med sandpupin i kanten av et hyttefelt i fjellbjørkeskogen. Sandlupin er en fremmed flerårig ca. 0,5 m høy staude som danner klynger med korte, krypende jordstengler. Den kan danne store bestander som fortrenge hjemlige arter. Tilstedeværelsen av sandlupin fører til endret næringsstatus, jordstruktur og derigjennom endret artssammensetning siden platen har nitrogenfikserende knoller på røttene. Sandlupin kommer fra nordvestlige Nord-Amerika. Arten ble innsådd for å binde skråningene langs den nyanlagte Jærbanen på slutten av 1800-tallet og synes å ha blitt brukt langs jernbanen mange steder. Den er hardfør og har stort potensial for spredning i alle litt kjøligere deler av Norge. Kilde: Artsdatabanken.

Bildet viser store mengder sprikemispel i høstfarger (både i forgrunnen og bakgrunnen), som har spredd seg i kantkratt og artsrik, grunnlendt, åpen kalkmark i Oslofjorden. Sprikemispel er en langlevd flerårig busk på rundt 2 meters høyde som stammer fra Kina. Den har rikelig frøformering. Fruktene spres med fugl. Arten ble innført som hagebusk på 1900-tallet, med meget rask ekspansjon fra slutten av 1900-tallet, Den invaderer en lang rekke skogtyper, skogkanter, kratt og åpen, grunnlendt mark. Den endrer sammensetningen av busksjiktet i krattvegetasjon, danner et nytt busksjikt i skogtyper som ikke har et naturlig slikt, og kan forstyrre balansen mellom busker med saftige frukter og de fuglene som utnytter og sprer disse. Kilde: Artsdatabanken.

Bildet viser krøllilje i blomst, som har spredd seg ut i edelløvskog fra inntilliggende boligområde. Arten er en flerårig urt som stammer fra fjellstrøk i Mellom- og Sør-Europa og Vest-Asia. Den er en gammel og fortsatt nesten like populær hagestaude i Norge, særlig brukt i store skogshager og parker. Krøll-lilje har trolig vært dyrket i hager fra middelalderen. Arten etablerer seg meget lett i næringsrik løvskog og blandingsskog, både i skogkanter og midt inne i mørk skog. Den spres hovedsakelig med frø, men lokal formering kan også skje. Krøll-lilje er i dag et regulært innslag i mange bestander av lågurt- og høgstaudeskog sør i landet og er godt naturalisert i i høgstaude-bjørkeskog nord til Tromsø. Den danner store, tette bestander og har trolig en viss fortrengningseffekt. Kilde: Artsdatabanken.