Bildet viser en hann av sjøorre. Sjøorre er en av våre største dykkender. Den ligner på svartand, men skilles på det hvite vingespeilet, som er tydelig i flukt. Hannen er kullsvart, med en liten hvit flekk under øyet. Nebbet er overveiende rødgult og oppsvulmet ved basis. Hunnen er overveiende mørkebrun, med en lys flekk foran og en bak øyet. Sjøorre hekker i høyereliggende vann i Sør-Norge og spredt nordover til Finnmark. TiI andre tider av året er den å finne langs store deler av norskekysten.

Fiskeørna er en sommergjest til Norge, som kommer til landet i april. Ørna helst hekker i gamle furutrær ved fiskerike vann og langs kysten. Bildet viser en ung fiskeørn som sitter på en pinne og som sier ifra når det kommer en annen fiskeørn forbi.

Fossenever på en tynn rogn i fosserøyksone. Arten er utelukkende knyttet til lokaliteter med svært høy luftfuktighet.

Raviner med eldre gråor-heggeskog er viktig levested for mange kravstore arter av karplanter, moser og sopp. Spesielt verdifulle er dødvedrike miljøer. Strutseving er en karakterart for slike gråor-heggeskoger.

Flåtefiske etter laks er en gammel fangstmetode som holdes i hevd i de nedre delene av Numedalslågen, først og fremst i Larvik kommune, der et 30-talls flåtefisker er i drift. Flåtefiske foregår der elva har lite fall. Disse partiene av elva kalles lokalt for «flatlågen». Fisket foregår ved at en avlang flåte fortøyes til land med lengderetningen normalt på elvebredden. Fra flåten senkes et ledegarn som leder laksen utover til et parti med sterk strøm, der den svømmer inn i en sekk av garn. Når laksen berører garnet i sekken, varsler den fiskerne på flåten ved at snorer fra sekken er forbundet med ei bjelle. Fiskerne må da sveive opp sekken før laksen finner igjen åpningen i sekken, der den kom inn. På flåtene er det små hytter med tre-fire soveplasser slik at fiskerne kan overnatte der. Flåtefisket er nå kraftig regulert. Kildetekst: https://lokalhistoriewiki.no/Fl%C3%A5tefiske

Stor andemat er en frittflytende plante som trives i bukter og viker i næringsrike sjøer og elver.

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. En meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell.

Hvalrossen er ofte rosa i skinnet etter å ha vært lenge ute i kaldt vann. Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Fremmede plantearter som innebærer en økologisk risiko er i økende grad i ferd med å etablere seg og spre seg på hogstflater, spesielt i nærheten av bebyggelse og jordbrukslandskap med store mengder fremmede arter. Dette er i ferd med bli et betydelig økologisk problem som skogbruket bør ha fokus på, siden de fremmede planteartene kan bli så tallrike at de endrer den stedegene vegetasjonen og spre seg videre til andre nyetablerte hogstflater. Bildet viser den fremmede plantearten fagerfredløs som har etablert seg i kanten av en hogstflate. Fagerfredløs er en hageplante som kommer fra Mellom- og Sør-Europa og Vest-Asia, som lett sprer seg ut i naturen og danner tette bestander som effektivt konkurerer ut naturlig vegetasjon.

Storspove er en meget stor vadefugl, med et karakteristisk langt nedoverbøyd nebb. Den hekker spredt i tilknytning til våtmarker og enger over mesteparten av landet, men mest langs kysten. Storspove overvinter hovedsakelig i Vest- og Sør-Europa. Bildet viser storspove i sangflukt.

En gammel varde på Søndre Søster i Ytre Hvaler nasjonalpark.

Isbjørnen er verdens største bjørneart, og verdens største rovpattedyr. Den er imidlertid truet av den globale oppvarmingen. Oppvarmingen fører til at sjøisen i Arktis er i tilbakegang, spesielt om sommeren, og det er stor sjanse for at vi får et isfritt polhav om sommeren om få år. I og med at isbjørnen er helt avhengig av et isdekt hav for å forflytte seg mellom jakt- og hiområder er situasjonen kritisk for isbjørnen. Verdens isbjørneksperter frykter at dårligere isforhold vil føre til nedgang i isbjørnbestanden. Amerikanske forskere har antatt at verdens isbjørnbestand kan bli redusert til en tredel av dagens antall rundt år 2050. Bildet viser en binne på leting etter mat. Kilde: Norsk polarintitutt. http://www.npolar.no/no/arter/isbjorn.html

Internasjonal handel med ville dyr og planter truer mange arter (bl.a. papegøyer), kan medføre etablering av fremmede arter i norsk natur og er i mange tilfeller etisk problematisk. Her en blågulara i et bur. Dette er en fugl som kommer fra skogområder i Sør-Amerika. Handel har hatt negativ innviorkning på enkelte bestander av arten og blågulara har blitt borte fra deler av tidligere utbredelsesområdet. Alle papegøyearter står oppført på CITES-listene, som regulerer internasjonal handel med ville dyr og planter, og krever CITES tillatelser ved eksport. Unntak fra denne regelen gjelder for undulat, rosenhodet dvergpapegøye, halsbåndparakitt og nymfeparakitt. Illustrasjonsfoto.

En viktig måte å kartlegge flaggermus på er å lete i gruveganger etter dyr i dvale. Sikkerhetsutstyr og en sterk lommelykt er nødvendig for å få gjennomført slike undersøkelser.

Svanemat er trolig en innført art som nå er funnet i fire lokaliteter i Haldensvassdraget (Gjølsjøen, Fløviktjern, Gunnengkilen og Linthotjern), samt i kroksjøer ved Leira. Arten krever næringsrike og grunne lokaliteter og den har trolig sin opprinnelse fra Finland eller lenger øst, i Sibir.

Praktærfuglen er en arktisk dykkand i nær slekt med ærfugl. Hunnfuglen er svært lik ærfuglhunnen, mens hanner i praktdrakt har umiskjennelig orrangegul nebbknøl, lillarødt nebb og blålig isse og nakke. Praktærfugl hekker i de høyarktiske delene av Nord-Amerika og Russland, samt mer fåtallig på Grønland og Svalbard. Den er bare funnet hekkende ytterst få ganger i fastlands-Norge, men er relativt vanlig i Nord-Norge om vinteren. Bildet viser praktærfugl hann i praktdrakt.

Polydrusus formosus er en snutebille som tidligere ikke er kjent fra Norge. Billen er kjent fra noen lokaliteter i Sør-Sverige, samt Danmark. Snutebillen lever av bladene på diverse løvtrær. Denne billen ble første gang registrert i Norge i Bærum av Stefan Olberg i 2008.

Hvalfangsstasjonen i Grytviken på Sør-Georgia var den første landstasjonen for moderne hvalfangst i Antarktis, grunnlagt av den norske kapteinen Carl Anton Larsen i 1904. Grytviken var i over 50 år en base for storstilt industriell hvalfangst, med bearbeiding av tilsammen over 50.000 hval. Virsksomheten foregikk på britisk territorium, men var dominert av nordmenn. Beskatningen av hvalbestandene var større enn forsvarlig, og etter hvert som årene gikk ble fangsten stadig mindre. Grytviken ble forlatt i desember 1965. Rester etter hvalfangsten med hvalbein, produksjonsutstyr og hvalskuter ligger fremdeles i strandkanten. Britene har siden år 2003 brukt store ressurser på miljøopprydning. Bildet viser et skilt som informerer om båtene som ble brukt på stasjonen.

Bildet viser artsrik veikant med bl.a. mye gullkløver. Gullkløver er en art som vokser på tørre enger, sørberg og vegkanter. Den er forholdsvis vanlig på Østlandet og mer spredt på Vestlandet.

Når kulda kommer legger isen seg fint på mange vann. Da kan en få fine dager på skøyteisen. Bildene er fra en fantastisk januardag på Sandungen på Hurumlandet i Asker kommune.