Hvalfangsstasjonen i Grytviken på Sør-Georgia var den første landstasjonen for moderne hvalfangst i Antarktis, grunnlagt av den norske kapteinen Carl Anton Larsen i 1904. Grytviken var i over 50 år en base for storstilt industriell hvalfangst, med bearbeiding av tilsammen over 50.000 hval. Virsksomheten foregikk på britisk territorium, men var dominert av nordmenn. Beskatningen av hvalbestandene var større enn forsvarlig, og etter hvert som årene gikk ble fangsten stadig mindre. Grytviken ble forlatt i desember 1965. Rester etter hvalfangsten med hvalbein, produksjonsutstyr og hvalskuter ligger fremdeles i strandkanten. Britene har siden år 2003 brukt store ressurser på miljøopprydning.

Kvitskriuprestin naturminne i Sel kommune består av Nord-Europas best utviklede forekomst av jordpyramider. Jordpyramider dannes ved at regnvann skyller bort hardpakket morenemateriale i moreneryggen, men der hvor det ligger store steiner vil de beskytte de underliggende massene mot regn. De høyeste søylene er rundt seks meter og er beregnet å være ca. 200 år gamle. Det finnes flere små forekomster av jordpyramider Uladalen og sidedaler til Gudbrandsdalen, men dette er et fenomen som ikke finnes andre steder i Nord-Europa. En må ned til Alpene for å finne tilsvarende. Naturtypen er ført opp i Norsk rødliste for naturtyper som kritisk truet (CR).

Lobothallia radiosa er en sjelden skorpalav som vokser på soleksponerte kalkberg i indre Oslofjord, Ringerike og ved Mjøsa. Dette eksemplaret er fotografert på Brønnøya i Asker kommune.

Under siste halvdel av 1900-tallet var det mange beite- og slåttemarker som ble plantet til med gran. Økt fokus på det gamle kulturlandskapet har heldigvis resultert i at en del av disse er forsøkt restaurert tilbake. Bildet viser ravinerygger i Lågendalen ved Langerudenga som er hogd for å få tilbake de gamle naturbeitene i ravinelandskapet.

Ulvelav er en lavart som trives i kontinentale strøk og vokser på steder hvor det er god tilgang på død furuved. I tidligere tider ble laven brukt til å drepe ulv ved å forgifte åte med ulvelav. Her er den fotografert i Honnsrøve naturreservat som har en av Nord-Europas største forekomster av arten.

Fremmede plantearter som innebærer en økologisk risiko er i økende grad i ferd med å etablere seg og spre seg på hogstflater, spesielt i nærheten av bebyggelse og jordbrukslandskap med store mengder fremmede arter. Dette er i ferd med bli et betydelig økologisk problem som skogbruket bør ha fokus på, siden de fremmede planteartene kan bli så tallrike at de endrer den stedegene vegetasjonen og spre seg videre til andre nyetablerte hogstflater. Bildet viser kanadagullris som har etablert seg på en hogstflate. Kanadagullris er en karplante som opprinnelig kommer fra Nord Amerika. Planten spres effektivt med vinden, noe som gjør at den har et stort spredningspotensialet. Arten danner ofte tette forkoekomster som skygger for andre arter, samtidig som den skiller ut veksthemmende stoffer fra rota. Disse faktorene øker plantens konkurranseevne ved at den hindrer andre planter å vokse der. Resultatet blir at kanadagullris danner monokulturer, og påvirker biomangfoldet negativt. Kanadagullris blir bekjempet med slått og rydding av planterester for å hindre frøsetting.

Konglebit er vår største fink. Det er en utpreget taigaart, knyttet til det nordlige barskogsbeltet fra Øst-Finmark og østover. Noen få par hekker i høyereliggende barskoger i Hedmark og Oppland. Arten lever først og fremst i eldre barskoger, men kan enkelte høster opptre invasjonsartet og trekker da sørover og mot tettbebyggelse. Der livnærer den seg av bær av rogn og asaler. Bildet viser en voksen hann som spiser bær av rogn.

Rødvingetrost er den minste av trostene våre. Den ligner måltrost, men har en markert, lys stripe over øyet og rustrøde felter under vingene. Rødvingetrost er en vanlig hekkefugl i skog i hele Norge. Sangen fremføres i markerte dialekter som er forskjellige fra landsdel til landsdel. Den trekker hovesakelig ut av landet om vinteren, men enkelte overvintrer. Bildet viser en fugl som søker næring på bakken.

Isbjørnen er verdens største bjørneart, og verdens største rovpattedyr. Den er imidlertid truet av den globale oppvarmingen. Oppvarmingen fører til at sjøisen i Arktis er i tilbakegang, spesielt om sommeren, og det er stor sjanse for at vi får et isfritt polhav om sommeren om få år. I og med at isbjørnen er helt avhengig av et isdekt hav for å forflytte seg mellom jakt- og hiområder er situasjonen kritisk for isbjørnen. Verdens isbjørneksperter frykter at dårligere isforhold vil føre til nedgang i isbjørnbestanden. Amerikanske forskere har antatt at verdens isbjørnbestand kan bli redusert til en tredel av dagens antall rundt år 2050. Bildet viser en ung isbjørn. Kilde: Norsk polarintitutt. http://www.npolar.no/no/arter/isbjorn.html

Knølhval er en ganske stor og svært kraftig bardehval, med en lengde på ca. 14 meter og en vekt på ca. 30 tonn. Navnet kommer av en liten pukel som ryggfinnen sitter på. Knølhvalen har forøvrig karakteristiske lange framsveiver og et ganske rundt hode dekket av store hudknoller. Arten foretar lange vandringer mellom tropiske farvann om vinteren og høye sørlige og nordlige breddegrader om sommeren. Knølhval ble utover på 1900-tallet sterkt desimert som følge av hvalfangst. Etter fredning har bestandene sakte har tatt seg opp igjen. Knølhval er i dag forholdsvis vanlig i norske farvann. Bildet viser en knølhval på vei til å dykke. Alle knølhvaler har sine unike tegninger og profiler på halen, og halen brukes derfor til å identifisere de ulike individene.

En ung jente holder en buorm i hendene. Denne slangen er mer knyttet til vann og kulturmark enn de andre reptilene. Den er en dyktig svømmer som ofte kan sees på jakt ute i vannet. Den lever helst av fisk og amfibier.

Steinskvetten trives best i åpent og steinete terreng i hele landet, men er mest vanlig i fjellet. Steinskvetten trekker til tropisk Afrika. Bildet viser en steinskvett hann på et skilt.

Sivhauk er en relativt stor og bredvinget rovfugl med ganske lang hale. Den hekker i store takrør- og dunkjevleskoger ved grunne vann lengst syd i Øst-Norge, på Lista og Jæren. Sivhauk er en utpreget trekkfugl som forlater landet i løpet av september eller eventuelt begynnelsen av oktober og ankommer igjen i april. Arten overvintrer i Afrika. Bildet viser en voksen sivhauk som jakter.

Gråspurven er en kraftig spurv, med stort hode og kraftig, kjegleformede nebb. Hannen har sjokoladebrun nakke/hodesider, og mørk strupe/hakelapp, mens hunnen er farget jevnt gråbrun. Gråspurven ligner den nær beslektede pilfinken, der begge kjønn har en svart flekk på kinnet. Gråspurven er en selskapeligfugl som holder til i flokker nær menesker i byer og tettsteder. Den er vanlig og regnes som verdens mest utbredte fugl. Bildet viser gråspurver med Oslo rådhus i bakgrunnen.

Spurvehauk er en av våre vanligste rovfugler. Den har brede butte vinger og lang stjert. Spurvehauk hekker i ulike typer skogmiljøer og oppholder deg gjerne nær bebyggelse. Endel spurvehauker overvintrer i Norge, mens de fleste trekker sydover til mellom-Europa i løpet av oktober/november. Bildet er tatt på foringsplass.

Åkerhumle som flyr fra bloms til blomst for å hente nektar. Her med rødkløver, som er en verdifull næringsplante for humler. Åkerhumle er en av våre aller vanligste humler og finnes nesten overalt, men er ikke vanlig i fjellet. Det er en hardfør art som kan være aktiv både i overskyet vær og langt utover høsten. Arten opptrer med tre ulike underarter i Norge, og den den typiske formen er brunoransje med et bredt svart bånd på bakkroppen. Kilde: Artsdatabanken.

Snelle-askeskog er en sjelden vegetasjonstype som en kan finne på middels til næringsrik, våt mark med jevn vanngjennomstrømming. Karplanten skavgras er en karakterart for denne vegetasjonstypen.

Fjellrypa er en stedstro fugl tilpasset det ugjestmilde og karrige vinterfjellet over tregrensa. Her er den fotografert om høsten på Sognefjellet.

Bildet viser en hvilende rådyrbukk med sommerpels. Rådyr eller europeisk rådyr (Capreolus capreolus) er det minste av hjortedyrene i Skandinavia og veier 18-36 kg. Sommerstid er pelsen rødbrun mens vinterpelsen er mer gråbrun. Rådyrkillingen har lyse prikker i behåringen over ryggen. Råbukken har et kort, enkelt gevir med opptil tre tagger per horn, som felles årlig. Rådyret er utbredt over store deler av Europa og Lilleasia, og finnes i nesten hele Norge.

Ruteskorpe er en barksopp som vokser på/i kjerneved av eik, for det meste på eikestammer som har ligget i mange år, men også inne i hule, stående eiketrær. Ruteskorpa er sjelden.