Makrellterne har i voksendrakt orangerødt nebb med sort spiss og en svart hette. Resten av fuglen er lysegrå. Makrellterne er veldig lik rødnebbterne, men kan bla. skilles på lengre nebb og lengre bein. Den er en kystbunden terne. som hekker langs mesteparten norges kyst og enkelte steder i innlandet, dog mindre vanlig lengst i nord.. Makrellterne lever av små fisk, krepsdyr og insekter. Den er en utpreget langdistansetrekkfugl, som overvintrer utenfor kysten av vest- og sørlige deler av Afrika. Arten har gått kraftig tilbake de siste tiårene. Bildet viser en overlevering av fisk mellom hannfuglen og maken.

Fossekall er Norges nasjonalfugl. Den lever langs bekker og elver i hele Norge. Reiret plasseres alltid ved rennende vann, ofte på en fjellhylle, under broer o.l. Fossekallen kan dykke og svømme korte strekk under vann og bruker vingene til å svømme med.

Skjeggmeis hunn. Det er en spurvefugl med brune fargetoner og lang stjert, som er meget godt kamuflert. Skjeggmeis er en av våre sjeldneste hekkefugler. Den er knyttet til store takrørskoger, der den livnærer seg av frø av takrør.

Hybridfrosk er en stor og kraftig frosk som vanligvis har en utpreget grønn farge med mørke flekker og en grønn stripe langs midten av ryggen. Hybridfrosk er oppstått som en krysning mellom de to artene damfrosk og latterfrosk, og er vanskelig å skille fra disse. Hybridfrosk er utbredt over hele Mellom-Europa øst til Moskva og nord til Danmark og Sør-Sverige. Arten ble i 2003 introdusert fra Polen til Finnøy i Rogaland, sammen med damfrosk. Bildet viser en hybridfrosk hann som blåser opp kinnposene under kurtisen på forsommeren.

Isfugl er en sjelden norsk hekkefugl i isfuglfamilien. Det er en liten og fargerik fugl med langt, spisst nebb og svært kort hale, som livnærer seg ved å stupdykke etter småfisk i vassdrag. Den graver dype reirhull elvebanker. Isfugl er sårbar for foruresning, forstyrrelse og inngrep i elvemiljøer. Her er den fotografert på overvintringsplass.

Lappugle er en av våre største ugler, nesten like stor som en hubro men bare halve vekten. Den er gråbrun spraglete, med markerte ansiktstegninger bestående av konsentriske mørke ringer rundt øynene. Lappugle er utbredt i nordlige barskoger fra Finnmark, gjennom Sibir til Nord-Amerika. Arten har nytlig etablert seg som hekkefugl øst i Hedmark. Antallet hekkende par varierer fra år til år, avhengig av smågnagertilgangen.

Låvesvale er en sommergjest, som hekker vanlig i tilknytning til bygninger, bruer og andre mennskelige kontruksjoner over store deler av Norge. Arten er vanligst i det åpne jordbrukslandskapet. Låvesvale har karakteristisk dypt kløftet stjert med trådsmale stjertspyd, mørkt blåglinsende overside og blodrød strupe og panne. Bildet viser en fugl som flyr gjennom ett vindu i et naust, hvor den hekker.

Snøugla er en av våre store og praktfulle ugler. Den er cirkumpolar og knyttet til treløs tundra og høyfjellsområder. I Norge hekker den uregelmessig, men dukker gjerne opp under gode smågnagerår. Fra rundt midten av 1980-tallet og frem til i dag har hekkefunnene blitt færre og mer uregelmessige i Norge hvor mangel på store smågnagerår i fjellet trolig er en viktig årsak. Snøugla er en av artene som trolig vil bli hardt rammet av klimaendringene. På bildet ser du en snøugle jaktende på smågnagere.

Gråspett (Picus canus) er en mindre vanlig hakkespett som lever i dødvedrike løvskoger og barskoger med høyt innslag av gamle løvtrær. Her en hann med rød panne. Bildet er tatt på foringsplass.

En gråmåke liggende i bølgene etter en båt.

Svalestjert som flyr fa blomst til blomst for å suge nektar. Svalestjerten er en av våre virkelig flotte og store sommerfugler. Finnes gjerne langs myrområder, bekker, elver og innsjøer. Søker også til blomsterrike steder og fuktige enger. Den treffes ofte langs kysten (Østlandet/Sørlandet). Larvene lever i juni-juli på ulike skjermplanter. Det ser ut til at den foretrekker mjølkerot, kvann og sløke. Sommerfuglen har lang flyvetid, fra slutten av mai til ut i juli måned. En sjelden 2. generasjon kan opptre i august og september. Kilde: http://www.nhm.uio.no/norlep/index.htm

En uvanlig rød buttsnutefrosk en regnfull natt. Buttsnutefrosk kalles også vanlig frosk, fordi den er den vanligste av Norges 3 froskearter.

Isbjørnen er verdens største bjørneart, og verdens største rovpattedyr. Den er imidlertid truet av den globale oppvarmingen. Oppvarmingen fører til at sjøisen i Arktis er i tilbakegang, spesielt om sommeren, og det er stor sjanse for at vi får et isfritt polhav om sommeren om få år. I og med at isbjørnen er helt avhengig av et isdekt hav for å forflytte seg mellom jakt- og hiområder er situasjonen kritisk for isbjørnen. Verdens isbjørneksperter frykter at dårligere isforhold vil føre til nedgang i isbjørnbestanden. Amerikanske forskere har antatt at verdens isbjørnbestand kan bli redusert til en tredel av dagens antall rundt år 2050. Bildet viser en isbjørn som beiter på ganske frodige og gjødslede gressbakker under et fuglefjell, i mangel på annen mat. Hvis den får mulighet vil den også forskyne seg av unger og egg av polarlomvi i fuglefjellet. Den går en usikker fremtid i møte fordi den har tilhold på en øy langt fra isdekt hav. Kilde: Norsk polarintitutt. Http://www.Npolar.No/no/arter/isbjorn.Html

Markhumle som søker nektar på blåbær og bidrar på den måten til å pollinere blomstene, slik at de etterhvert kan utvikles til modne blåbær. Markhumle er svært vanlig i hele landet, også i skogsmark. Den er tidlig ute og er ofte blant de første humlene som får fram arbeidere i mai. Den er karakteristisk og umiskjennelig med sitt tydelige gule kragebånd og sin rødoransje bakstuss. Kilde Artsdatabanken.

Gulnebblom er verdens største lom, som veier mer enn en grågås og har et tykt "dolkenebb". Denne arktiske fuglen er en norsk ansvarsart siden det antas at vi har mer enn 90 % av europeisk vinterbestand langs våre kyster. Bildet viser en fugl i vinterdrakt. I sommerdrakt har gulnebblom helsvart hode og hals og svart, hvitdroplet rygg.

Hubro er verdens største ugle. Den har gulbrun grunnfarge med mørke lengdestriper på undersiden. Hodet har lange fjærtopper. Hubroen finnes over store deler av Europa, Vest-Asia og Nord-Afrika. I Norge har den gått sterkt tilbake og er i dag vanligst langs kysten fra Rogaland til Nordland. Hovedårsaken til tilbakegangen er kontakt med strømførende ledninger, samt endringer i landbruket og forstyrrelser. Hubroen livnærer seg av mindre pattedyr og fugl. Den er en strengt nattaktiv ugle. Bildet er tatt ved utlagt åte.

Fjellreven var rundt århundreskiftet ganske vanlig i den norske fjellheimen, men på grunn av jakt er den nå et av våre mest utrydningstruede pattedyr. i 1930 ble fjellreven totalfredet, men bestanden har ikke klart å ta seg opp igjen. På fastlandsnorge var det inntill 2005 bare restbestander i enkelte høyfjellsområder fra Hardangervidda i sør til Finnmark i nord. Bestanden i Arktis har vært og er livskraftig. I 2005 startet myndighetene med et avlsprosjekt på fjellrev med tanke på å styrke den ville bestanden. De bygget da Sæterfjellet avlsstasjon i høyfjellet på Oppdal. I perioden 2006–2011 er det født 217 valper i stasjonen som er satt ut i henholdsvis Saltfjellet–Junkeren i Nordland, Sylane og Dovrefjell, Knutshø i Sør-Trøndelag–Oppland og Finse i Hordaland. Utsettelsesområdene er i senere år utvidet og bestanden er økende. Bildet viser en fjellrev på Hardangervidda.

Sauer som er slipt på frisk fjellbeite i Jotunheimen. Her med utsikt mot Visdalen, Veotindan og Memurutindan.

Svalbardrein i august. Fremdeles sitter basten på geviret. Svalbardrein er en underart som av fastlandsreinen som bare finnes på Svalbard. Den er godt tilpasset det tøffe klimaet.

Fjellerke har karakteristiske, markerte hodetegninger i svart og gult tegninger på hode, hals og bryst. Hannen har to små, svarte "fjærhorn" på hodet. Arten er utbredt i mange fjellområder på den nordlige halvkule. I Norge er den en sparsomt forekommende over tregrensa, fra Hardangervidda i sør til Finnmark i nord. I Sør-Norge opptrer den bare i karrige områder i høyfjellet. Det forventes at klimaendringer vil føre til at bestanden av fjellerke går tilbake, som følge av at skog- og viervegetasjon sprer seg nordover og høyere til fjells når temperaturen øker. Fuglen vil forsvinne fra mange områder der den lever i dag når vegetasjonen som lerka er avhengig av endres.