Hengekjuke finnes i gammel furu- og barblandskog med mye død ved, der den er nedbryter på sterkt nedbrutte læger av furu, sjelden gran, helt unntaksvis osp. Hovedsubstratet er grove, sterkt nedbrutte furulæger, der arten i form av ”hengende” hatter fruktifiserer i hulrom og godt skjult på undersiden.

Krikkanda er den minste av gressendene våre. Den trives best i grunne og næringsrike innsjøer, men kan også treffes høyt opp på fjellet. Krikkanda er en trekkfugl. Her ser du hunnen som mangler hannens fargerike fjærdrakt.

Arten vokser i eldre, glissen, naturskogspreget granskog på stubber av bartrær. Den er bare kjent fra 5 lokaliteter i Trøndelag.

Storkobbe er med sine opptil 3-400 kg en av de største selene i norske farvann. Den er kjent for å ha lange fine barter. Storkobben er avhengig av drivis, som den kaster (føder) selungen på om våren. Arten er derfor truet av klimaendringene. Her er den fotografert i Kongsfjorden utenfor Conwaybreen.

Smålom er vår minste og slankeste lomart, med karakteristisk rød strupeflekk i sommerdrakt. Den hekker i tjern i barskog, langs kysten og i Arktis, inkludert Svalbard. Arten hekker helst i små fisketomme tjern, men er avhengg av fisk som den henter fra nærliggende vann. Bildet viser en smålom med to unger på et lite tjern på Svalbard.

Kusymre er en vårblomstrende plante som er vanlig i kyststrøk fra Aust-Agder til Sør-Trøndelag. Kusymre er fylkesblomst for Hordaland.

Stautnål vokser oftest på gamle ubehandlede tømmervegger i kulturlandskapet på Østlandet med noen forekomster i indre Trøndelag og Nordland. Den vokser også på bark av gamle eiketrær, og naken ved av bartrær og løvtrær.

Smålom er vår minste og slankeste lomart, med karakteristisk rød strupeflekk i sommerdrakt. Den hekker i tjern i barskog, langs kysten og i Arktis, inkludert Svalbard. Arten hekker helst i små fisketomme tjern, men er avhengg av fisk som den henter fra nærliggende vann. Bildet viser et par som har slått seg ned på et lite tjern.

Kystfiltlav på en løvtrestamme. Arten vokser på ulike rikbarkstrær og er en typisk representant for oseaniske løvskoger. Her er den fotografert i Urddalen i Osen komune i Sør-Trøndelag. En intakt bekkekløft med gammel kystgranskog. Her finnes flere arter knyttet til boreal regnskog som bl.a. gullprikklav.

Grov nattfiol i artsrik slåttemark på marin leire. Slike artsrike lokaliteter på leire i lavlandet er meget sjeldent.

Legesteinfrø Lithospermum officinale vurderes som nær truet (NT) fordi den har et begrenset antall forekomster og en trolig fragmentert utbredelse i kombinasjon med tilbakegang. De fleste forekomstene er isolerte og virker relikte, kanskje fra postglasial varmetid, mens spredningsevnen og spredningsdistansen ikke vurderes å være svært stor. Den er knyttet til rik lauvskog og barskog, med noen forekomster i skogkanter og noen få på skrotemark i tettbygde strøk.

Biolog som undersøker en gammel alè dominert av ask (Fraxinus excelsior) og lønn (Acer platanoides). Enkelte av trærne begynner å bli hule og har mye gnag etter insekter. Slike miljøer er viktige for en lang rekke sjeldne og truede arter av insekter, sopp, lav og moser. De gamle trærne kan også være viktige hekkemiljøer for fugl og flaggermus.

Selstali seter i Gausdalen under Gaustadtoppen, er en seter med lang tradisjon som fremdeles drives på gamlemåten med produksjon av bl.a. ost og prim.

Islandshest på urterikt fjellbeite.

Eikegreinkjuke er knyttet til gamle eiekskoger og vokser da som regel på undersiden av grove grener på eik. Eikegreinkjuke er en vednedbryter og skaper hvitråte på eika.

Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.Npolar.No/no/arter/hvalross.html

Gråspurven er en kraftig spurv, med stort hode og kraftig, kjegleformede nebb. Hannen har sjokoladebrun nakke/hodesider, og mørk strupe/hakelapp, mens hunnen er farget jevnt gråbrun. Gråspurven ligner den nær beslektede pilfinken, der begge kjønn har en svart flekk på kinnet. Gråspurven er en selskapelig fugl som holder til i flokker nær menesker i byer og tettsteder. Den er vanlig og regnes som verdens mest utbredte fugl. Bildet viser en hunn.

Krykkje er den mest utpregede sjøfuglen av våre måker. Den hekker i kolonier og legger reir på små hyller i bratte fjellskrenter langs kysten vår. Den treffes fra Rogaland til Finnmark og på hele Svalbard. Bildet viser en ung krykkje fra Ossian Sars naturreservat.

Karminspinner foretrekker solrike enger, gjerne der det er noe sandholdig jord. I Norge er den funnet noen få steder langs kysten i Sør-Norge, med sin hovedforekomst i Ytre Oslofjord. Larvene lever på svineblom-arter, helst på landøyda. Både den voksne og larven har sterke farger som signaliserer at de er giftige. De har heller ingen fiender blant høyerestående dyr, noe som forklarer at de lokalt kan opptre i store mengder. Den voksne sommerfuglen flyr i juni-juli, og er hovedsakelig dagaktiv.

Luggskinn Physodontia lundellii finnes i gammel furuskog, unntaksvis granskog. Arten er nedbryter (saprotrof) på grove og sterkt nedbrutte læger av furu (kelo-læger) og sjelden granlæger, mest på læger som ligger noe fuktig. Her fra bekkekløften Tjågegjuva.