Knekkand er en liten gressand. Hannen mangler har brunt hode med hvitt bånd fra over øyet bak i nakken. Hunnen ligner på krikkand hunne, men har helt grått nebb, mer tydelig stripe over kinnet og lys flekk ved nebbroten. Knekand hekker i grunne tjern og næringsrike innsjøer i Mellom- og Øst-Europa og nordover til Skandinavia. Den er en sjelden hekkefugl i Norge. Her portrett av en knekkand hann.

Bildet viser norsk-arktisk torsk (skrei) som tørkes på fiskehjell. Fiskehjell er et tørkestillas for usaltet fisk, der fisken tørkes naturlig av sol og vind. Å tørke mat er verdens eldste kjente konserveringsmetode, og tørket fisk er holdbar i årevis. Metoden er også billig, arbeidet kan gjøres av fiskeren selv og den gjør fisken enklere å transportere til markedet.

Bildet viser ekegresshoppe på planten hjorterot, som er en plante som i Norge bare vokser på kalkrik berggrunn i Oslo-området. Eikegresshoppe er den eneste trelevende gresshoppearten i Norge. Den er relativt liten, langvinget og lysegrønn, og oppholder seg i løvtrær hvor den livnærer seg av andre insekter. Utbredelsen følger kyststripa langs Østlandet og Sørlandet. Kilde: Artsdatabanken.

Lappugle er en av våre største ugler, nesten like stor som en hubro men bare halve vekten. Den er gråbrun spraglete, med markerte ansiktstegninger bestående av konsentriske mørke ringer rundt øynene. Lappugle er utbredt i nordlige barskoger fra Finnmark, gjennom Sibir til Nord-Amerika. Arten har nytlig etablert seg som hekkefugl øst i Hedmark. Antallet hekkende par varierer fra år til år, avhengig av smågnagertilgangen.

Stjertanda er en forholdsvis sjelden hekkefugl i Norge. Den foretrekker grunne og næringsrike vann med rik strandvegetasjon, samt sakteflytende elver og myrdammer. Stjertanda er en trekkfugl. Bildet viser en stjertand hann i praktdrakt.

Urterike kalktørrenger med lang kontinuitet med vårbrenning for å bedre beite. Brann som skjøtsel er gunstig for flere krevende arter, men er i dag lite brukt. Her ses en brannskadet ask i kant av enga.

Karminspinner foretrekker solrike enger, gjerne der det er noe sandholdig jord. I Norge er den funnet noen få steder langs kysten i Sør-Norge, med sin hovedforekomst i Ytre Oslofjord. Larvene lever på svineblom-arter, helst på landøyda. Både den voksne og larven har sterke farger som signaliserer at de er giftige. De har heller ingen fiender blant høyerestående dyr, noe som forklarer at de lokalt kan opptre i store mengder. Den voksne sommerfuglen flyr i juni-juli, og er hovedsakelig dagaktiv.

Reinsdyra har forplantningstid i august-november avhengig av hvor i landet de lever. Da har bukkene utviklet store og flotte gevirer som de bruker under slåsskampene seg imellom. Her er det en ordentlig stor og flott bukk.

Gropeknoll (“løvkorallknoll”) Gautieria morchelliformis er en underjordisk (hypogeisk) sopp som står svært nær de overjordiske korallsoppene. Arten danner mykorrhiza med lind, hassel og muligens furu; mest i kalklindeskog.

Hvalrossen er ofte rosa i skinnet etter å ha vært lenge ute i kaldt vann. Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Lavskrika finner du i høyereliggende, eldre barskog østafjells i Sør-Norge og videre nordover til Troms og Finnmark. Lavskrika er en standfugl som er stasjonær i sitt territorium livet gjennom. Den har hatt tilbakegang de siste 50 årene.

Klokkesøte er knyttet til næringsfattig myr, næringsfattig kyst-fukthei, dynetrau og til innsjøstrender. Frøene til klokkesøte er kortlevde og er kun spiredyktige i ett til to år. Frøene er avhengig av flekker med naken mark for å spire og er følgelig begunstiget av forstyrrelser i marksjiktet. Klokkesøte drar derfor fordel av for eksempel lyngbrenning og beiting. Kilde: www.artsdatabanken.no Bildet viser klokkesøte i et felt hvor det relativt nylig har vært gjennomført lyngbrenning.

Puppeskall etter sommerfuglen Scardia boletella på toppen av knuskkjuke. På grunn av at arten er stor, kreves det rikelig tilgang på substrat for å opprettholde en populasjon. I Norge er arten tidligere kjent fra fem lokaliteter i den sydøstlige delen av landet. I Norge er arten kjent fra Sørlandet og det sentrale Østlandet, for det meste noe inn fra kysten. Det er gjort mange nye funn i Telemark og rundt Oslofjorden de seneste år som er et resultat av aktivt søk etter arten. Dette er i hovedsak spor etter arten i form av lett kjennelige klekkehull, noen ganger med tomme utstikkende pupper. Arten påvirkes negativt av moderne driftsformer i skogbruket der store flater snauhogges, noe som bevirker reduksjon og fragmentering av egnede habitater.

Hvitkurle (Pseudorchis albida s. str.) er hovedsakelig knyttet til noe baserik beitemark, slåtteeng og skog. Den er funnet over store deler av Norge (mangler i Østfold, Akershus og Vestfold) og har fortsatt gode populasjoner i de fleste fylker der den er funnet. Det er imidlertid en markert tilbakegang i eng/beite-forekomster i låglandet nord til Trøndelag (kilde: www.artsdatabanken.no)

Buskvikke er en svært sjelden plante som er en spesialist for varme kalkberg og urer. Arten har en tett lokalitetsgruppe i SØ-Norge i Te Porsgrunn, Bamble og Kragerø, innen ca 25 x 10 km. Innen dette området har den vært kjent fra litt over 30 lokaliteter, hvorav ca 15 er dokumentert etter 1980. Den er forsvunnet fra en rekke kjente lokaliteter på grunn av nedbygging, av veianlegg (bl.a. nye E18) med rassikring, og noe inngrep (hogst/tilplanting) i brattlendt skog. (kilde: www.artsdatabanken.no)

Polarmåke er en arktisk måke som blant annet hekker på Svalbard. Utenom hekketiden kan den sees langs norges kyst, mest i nord. Polarmåka er sammen med storjoen den eneste flygende predatoren av betydning på Svalbard. Den hekker gjerne i nærheten av og i sjøfuglkolonier. Bildet viser en voksen polarmåke på en strand på Svalbard.

Stautnål vokser oftest på gamle ubehandlede tømmervegger i kulturlandskapet på Østlandet med noen forekomster i indre Trøndelag og Nordland. Den vokser også på bark av gamle eiketrær, og naken ved av bartrær og løvtrær.

Vadderot/skogvadderot er knyttet til høgstaudeskog med bjørk eller gran, eller blandingsskog. Den finnes også i enger som på bildet, noe som kan tyde på en viss tilknytning til kulturbetinget vegetasjon. Arten er begrenset til et ca. 1000 km² stort fjellskogområde i nordre og nordvestre deler av Telemark

Lappugle er en av våre største ugler, nesten like stor som en hubro men bare halve vekten. Den er gråbrun spraglete, med markerte ansiktstegninger bestående av konsentriske mørke ringer rundt øynene. Lappugle er utbredt i nordlige barskoger fra Finnmark, gjennom Sibir til Nord-Amerika. Arten har nytlig etablert seg som hekkefugl øst i Hedmark. Antallet hekkende par varierer fra år til år, avhengig av smågnagertilgangen. På bildet ser du en lappugle som nettopp har slukt en mus.

Steinkobbe ern en typisk kystsel, som lever i kolonier spredt langs norskekysten. Arten liker å ligge på et skjær og la solen varme opp kroppen. Den jakter etter mat på grunt vann relativt nært land. De spister fisk som sei, hyse, torsk og sild.