Svalbardvalmue er en vanlig plante på hele Svalbard, men en av de sjeldneste plantene i fastlands-Norge, med bare noen få voksesteder på Varangerhalvøya i Finnmark. Planten er ca. 15 cm høy og har gule eller kvite blomster med fire store kronblad. Den er konkurransesvak og vokser helst i rasmark og på grusjord. Svalbardvalmue er fylkesblomst for Svalbard.

Gjenåpnet naturlikt bekkeløp i urbant miljø. Gjenåpning av bekkelløp regulerer avrennningen i nedbørsperioder og kan på den måten dempe flom. Samtidig er de estetisk innbydende og kan være viktige for å ivareta og tilbakeføre biologisk mangfold.

Gammel, hul eik i tilknytning til kulturlandskap på Jeløya. Slike gamle og grove eiker har mange sjeldne og kravfulle arter av bl.a. insekter, lav, mose og sopp knyttet til seg. På bildet kartlegger en biolog hvilke arter som vokser på eika.

Ullurt er en ettårig plante med karakteristiske hvitlodne stengler, blad og kurver i knippe. Den er vidt utbredt i Europa og Vest-Asia. Arten er knyttet til solvarme, tørre, tradisjonelt beitete grasbakker med glissent feltsjikt og hardt beitetrykk og til åpen, tørr sand- og grusmark og på andre skrotemark-pregete steder. Dens voksesteder er i tilbakegang. Tilbakegangen har trolig sammenheng med inngrep (masseuttak) i sand- og grusavsetninger og med opphør av beite på tørrbakker. Arten er eller har vært utbredt fra søndre Østfold og søndre Telemark nord til Nord-Gudbrandsdalen og over til indre Sogn. Kilde: Artsdatabanken

Par med toppand (Aythya fuligula) og hettemåke (Larus ridibundus) hekker gjerne sammen i næringsrike sjøer. Hettemåkene beskytter toppender og andre vannfugler ved å jage bort rovdyr og rovfugler.

Frittstående hul eik langs trafikert vei i grøntområde i Oslo. Slike gamle eksponerte hule eiker er viktige for mange sjeldne og kravfulle arter av insekter, lav, mose og sopp. De er samtidig ofte utsatt for inngrep siden står i områder med stor menneskelig aktivitet.

Åkersteinfrø er kjent som et sjeldent og gammelt åkerugras, med enkelte forekomster på kalkrike tørrbakker og berg. Arten har vært i meget sterk tilbakegang og har trolig bare har én gjenværende forekomst i Norge, på Hovedøya.

Krattsoleie er knyttet til tørr kulturmark og urterike kanter, samt åpen skog, oftest på baserik grunn.

En blomsterflue som søker etter nektar på skogstorkenebb.

Utsikt over Longyearbyen og Adventdalen fra Sverdruphamaren, med svalbardvalmue og fjellsyre i forgrunnen. Longyearbyen er Svalbards administrasjonssenter, med eget folkevalgt lokalstyre. Stedet har ca. 2 000 innbyggere og er en av verdens nordligste bosetninger. De aller fleste innbyggerne er nordmenn, men nesten 40 nasjonaliteter er representert. Det er fri adgang til å bosette seg i Longyearbyen for borgere fra alle stater som har underskrevet Svalbardtraktaten, men man må kunne forsørge seg selv. I dag er turisme, forskning og utdanning viktige næringsveier i tillegg til gruvedriften.

En ca. 200 år gammel eik, som har vært omfattet av forskriften for utvalgte naturtyper (hul eik), har måttet vike for å justere en fylkesvei.

Lyngheilandskapet er blant våre eldste kulturlandskap, med en alder på opptil 4-5000 år. Lyngheiene hadde sin største utbredelse på 1800-tallet og strakte seg da helt fra Øsfold og Lista i Sør-Norge til Lofoten i Nord-Norge. I Norge finner vi verdens nordligste kystlyngheier, og vi har et spesielt internasjonalt ansvar for å ivareta dem. Lyngheiene er unike i sin utforming. De er formet gjennom lang tids utnyttelse ved blant annet beiting, lyngbrenning og lyngslått. I dag har moderne jordbruk, skogplanting og opphørt bruk til at lyngheiene er en sterkt truet naturtype. Bildet viser en mosaikk av kystlynghei som er brent for kort tid siden, rik sump og strandberg på ytre Speken ved Lyngør i Tvedestrand kommune. Dette er en av de mest verdifulle områdene med kystlynghei i Aust Agder. Her har det blitt gjennomført lyngbrenning, rydding og sauebeite for å ta vare på de gamle kystlyngheiene. Området er både en del av skjærgårdsparken med sikrede friluftsområder i Aust-Agder og inngår i Raet nasjonalpark.

Nikkebrønsle er en ettårig urt i kurvplantefamilien. Kurvene har bare rørkroner, av og til enkelte tungeformede kantblomster; alle er brune. Nikkebrønsle vokser i tilknytning til næringsrike dammer, vasskanter og sumper i kulturlandskapet på Østlandet og spredt til Rogaland.

Flatehogst i hekketiden vil føre til at fugler som går til hekking ikke får frem unger det året, eller må starte hekkingen på nytt. Slik hogst er derfor spesielt uheldig i områder med et rikt fugleliv, slik som løvskoger. Her er en bjørkeskog hogd i slutten av mai, noe som er midt i hekketiden for mange fuglearter.

En ca. 200 år gammel eik, som har vært omfattet av forskriften for utvalgte naturtyper (hul eik), har måttet vike for å justere en fylkesvei.

Gul hornvalmue er en to til flerårig urt med gule blomster og lang, hornaktig kapsel. Planten vokser på åpen sand og grus noen få steder langs kysten i Sørøst-Norge. Gul hornvalmue er forsvunnet fra mange av sine tidligere kjente forekomster og er totalfredet i Norge. Bildet viser ung plante av gul horvalmue som enda ikke har kommet i blomstringsstadie.

Mogop Pulsatilla vernalis er en flerårig urt som vokser som enkeltplanter eller i små tuer. Mogop er knyttet til tørre furumoer, beitemark og rabber i fjellet.

Huldrestry (Usnea longissima) er sjelden lav som er knyttet til gamle fuktige granskoger, gjerne i bekkekløfter.

Mogop Pulsatilla vernalis er en flerårig urt som vokser som enkeltplanter eller i små tuer. Mogop er knyttet til tørre furumoer, beitemark og rabber i fjellet.

Huldrestry har vært utbredt i fuktige skoger på den nordlige halvkule, men grunnet blant annet tap av leveområder og forurensning har den i lang tid vært i tilbakegang. Lenger sør i Europa er den svært sjelden eller utdødd. I Sverige er huldrestry i sterk tilbakegang, og arten er allerede utdødd i Finland. Norge har mer enn 50 prosent av den Europeiske forekomsten og har dermed et særlig ansvar for å ta vare på arten. Denne forekomsten som er avbildet er en av Norges rikeste forekomster. Mer vanlig er det å finne enkelttråder på grantrær.