Søkeresultat

Antall bilder funnet: 16345

BB 05 0234 / Bistorta vivipara / Harerug <br /> Equus caballus / Hest

BB 05 0234 / Bistorta vivipara / Harerug
Equus caballus / Hest

Kalkrik ugjødsla, beitemark med blant annet store mengder harerug (Bistorta vivipara), som holdes i hevd av hest.

_6080202 / Toninia tristis

Steppekalklav, Toninia tristis, tilhører det xerofile steppeelementet som i hovedsak er begrenset til sørvendte, soleksponerte kalkberg og tilsvarende åpen kalkjord i nedbørsfattige områder i øvre del av Gudbrandsdalen og Valdres. Dette elementet består av ca. 25 lavarter som i Skandinavia har sine hovedforekomster i denne regionen. Toninia tristis er vidt utbredt i kontinentale strøk på den nordlige halvkule og er også funnet i Andesfjellene.

$R2Y3CXW / Centaurium littorale / Tusengylden

Strandeng med tusengylden. Arten er knyttet til lavvokste havstrandenger som enten er beitet, slått eller eksponerte.

BB 14 0196 / Lepidium latifolium / Strandkarse

Forekomst av strandkarse har etablert seg på en kunstig steinfylling langs strandsonen ved Lysaker i indre Oslofjord. Arten finnes naturlig i deler av Sørøst-Europa og Vest-Asia og har vært regnet som innført i Norge. Størstedelen av norsk forekomst skyldes mest trolig spontan innspredning med havstrømmer fra Sverige og Danmark heller enn spredning fra innførsel. Fra 1980-tallet har antall forekomster økt sterkt, og i dag finnes arten i tildels store mengder i strandsonen fra Østfold til Aust-Agder. Strandkarse fortrenger andre, til dels sårbare og truede arter i grusstrand-, strandeng- og tangvollsamfunn. Arten kan påvirke egenskapene til jordsmonnet og ”forbedre” jorda til sin egen fordel. Den ser ut til å ha en konkurransemessig fordel fordi den har evne til å ta opp og gjøre mer nitrogen tilgjengelig enn det vegetasjonen den erstatter greier. Kilde: Artsdatabanken.

BB_20170630_0858 / Lupinus nootkatensis / Sandlupin

Bildet viser en gruppe med sandpupin langs en motorvei i fjellbjørkeskogen. Sandlupin er en fremmed flerårig ca. 0,5 m høy staude som danner klynger med korte, krypende jordstengler. Den kan danne store bestander som fortrenge hjemlige arter. Tilstedeværelsen av sandlupin fører til endret næringsstatus, jordstruktur og derigjennom endret artssammensetning siden platen har nitrogenfikserende knoller på røttene. Sandlupin kommer fra nordvestlige Nord-Amerika. Arten ble innsådd for å binde skråningene langs den nyanlagte Jærbanen på slutten av 1800-tallet og synes å ha blitt brukt langs jernbanen mange steder. Den er hardfør og har stort potensial for spredning i alle litt kjøligere deler av Norge. Kilde: Artsdatabanken.

BB 11 0392 / Rana arvalis / Spissnutefrosk

Spissnutefrosk yngler i dammer, tjern og innsjøer i lavlandet på Østlandet. Arten trues av en stadig gjengroing og nedbygging av dammer. Her en spissnutefrosk som svømmer.

BB 13 0044 / Alces alces / Elg

Elg i sprang over et jorde.

_5196861 / Silene nutans / Nikkesmelle

Kystnær sandig eng med bl.a. nikkesmelle

KA_100402_1049 / Sciurus vulgaris / Ekorn

Ekorn er vanlig i barskog i hele landet, men trives også i løvskog. Ekornet lever av nøtter, røtter, frø og knopper, men kan også ta egg og fugleunger. Gran- og furukongler er spesielt viktige siden de ofte finnes i store mengder nesten hele året. Ved overskudd av mat samler den gjerne et lager. Ekornet finnes i hele Europa og Nord-Asia opp til tundraen og sydgrense ved Middelhavet/Kaukasus.

KA_191129_18 / Branta canadensis / Kanadagås <br /> Cygnus cygnus / Sangsvane

KA_191129_18 / Branta canadensis / Kanadagås
Cygnus cygnus / Sangsvane

Ådalselva naturreservat er vernet for å bevare et viktig og helhetlig elvesystem med flere evjer, bukter, viker og tjern i tilknytning til hovedløpet. Området er særlig viktig for overvintrende sangsvaner og andre våtmarksfugler. Tjernene er også viktige som hekke-, nærings- og trekkområder for våtmarksfugler.

BB 09 0114 / Podiceps auritus / Horndykker

Horndykkeren er en middels stor dykker og er på størrelse med ei krikkand. I hekkedrakten er den lett gjenkjennelig med rustrød kropp, mørk rygg, svart hode og gulorange fjærtopper på sidene av hodet. I vinterdakt blir den nesten ensfarget gråhvit. Den hekker sparsomt i vegetasjonsrike tjern over store deler av landet.

KA_160817_3 / Stercorarius parasiticus / Tyvjo

Tyvjoen er den vanligste av joene i Norge og hekker langs hele kysten vår, men mer vanlig nordover. I Nord-Norge forekommer den også innover i fjellstrøk. Tyvjoen hekker ofte i tilknytning til sjøfuglkolonier hvor den jager og stjeler byttet fra andre sjøfugler, men enkelte lever også av å ta egg og unger fra andre fuglearter. Hvis tyvjoen blir forstyrret på hekkeplassen vil den ofte spille såret ved å gå på bakken og slå med vingene, eller den prøver å jage inntrengere ved å angripe de fra luften.

KA_110919_3485 / Usnea florida / Blomsterstry

Blomsterstry er en lav som vokser på greiner av spesielt eik, og gjerne høyt oppe i trekronen, men også andre løv- og bartrær langs kysten. Kjennetegnes ved de skålformede apotheciene. Laven forekommer i glissne edelløvskoger med kontinuitet i tresjiktet.

BB_20160726_0512 / Vulpes lagopus / Fjellrev

Fjellreven gikk kraftig tilbake i antall i Skandinavia fra slutten av 1800-tallet til fredningen i 1930. Til tross for langvarig fredning er den skandinaviske bestanden fremdeles svært liten, mens bestandene i arktis er livskraftige. Bildet viser en voksen fjellrev som slikker seg rundt munnen.

BB 13 0446 / Polysticta stelleri / Stellerand

Stellerand hann og hunn. Stelleranda er en liten arktisk dykkand, med ganske lang stjert, flat isse og kantete hodeform. Hannen har karakteristisk fargerik praktdrakt, mens hunnen er mørkebrun. Den hekker på den russiske tundraen og har Øst-Finnmark som det største og eneste overvintringsområde i Norge. Bestanden som overvintrer i Europa er på mellom 10 000 og 15 000 individer, noe som er en 50 prosent nedgang på 10 år. I de senere årene har mellom 2000 og 3000 fugler overvintret i Øst-Finnmark. Noen overvintrer også i Østersjøen. Kilde: Artsdatabanken

BB 10 0275 / Tettigonia viridissima / Grønn løvgresshoppe

En gutt som studerer en grønn løvgresshoppe. Grønn løvgresshoppe er vår største gresshoppeart. På grunn av sin størrelse og de lange vingene lar denne arten seg vanskelig forveksle med andre norske arter. Hannens lokkesang er meget kraftig og kan høres på mer enn 100 meters avstand.