Søkeresultat

Antall bilder funnet: 473

BB_20170630_0893 / Lupinus nootkatensis / Sandlupin

Bildet viser en store bestander med sandpupin i kanten av et hyttefelt i fjellbjørkeskogen. Sandlupin er en fremmed flerårig ca. 0,5 m høy staude som danner klynger med korte, krypende jordstengler. Den kan danne store bestander som fortrenge hjemlige arter. Tilstedeværelsen av sandlupin fører til endret næringsstatus, jordstruktur og derigjennom endret artssammensetning siden platen har nitrogenfikserende knoller på røttene. Sandlupin kommer fra nordvestlige Nord-Amerika. Arten ble innsådd for å binde skråningene langs den nyanlagte Jærbanen på slutten av 1800-tallet og synes å ha blitt brukt langs jernbanen mange steder. Den er hardfør og har stort potensial for spredning i alle litt kjøligere deler av Norge. Kilde: Artsdatabanken.

BB 14 0144 / Apis mellifera / Honningbie <br /> Ribes rubrum / Hagerips

BB 14 0144 / Apis mellifera / Honningbie
Ribes rubrum / Hagerips

Honningbie som sanker nektar på blomstrende hagerips. Bien har synlig pollenkurv på bakerste legg og mye pollen i pelsen. Honningbien er en viktig pollinator av mange jordbruksvekster i Norge. Underarten Apis mellifera mellifera er naturlig hjemmehørende i Vest-Europa og har trolig hatt en vid utbredelse før den ble domestisert. Det er sannsynlig at den også hadde naturlige populasjoner i klimatisk gunstige områder i Sør-Norge i varmere perioder etter siste istid. I Norge begynte vi å domestisere arten på 1700-tallet. Alle honningbier i Norge kommer derfor fra domestiserte bestander, selv om svermer også i dag kan etablere seg i naturen for kortere perioder. Kilde: Artsdatabanken.

KA_120713_4694 / Herminium monorchis / Honningblom <br /> Ononis arvensis / Bukkebeinurt

KA_120713_4694 / Herminium monorchis / Honningblom
Ononis arvensis / Bukkebeinurt

Fra å ha ca 70 kjente lokaliteter med honningblom i Norge har vi i dag bare tre kjente forekomster igjen, og alle ligger på Asmaløy i Hvaler kommune. Honningblom er knyttet til tuete rikmyrer, fuktige, kalkrike slåtte- og beitemarker, frodige enger med høy grunnvannstand og til strandenger over skjellsand. Den utkonkurreres fort av høye vekster ved gjengroing etter opphørt hevd. På bildet står den sammen med bukkebeinurt, en annen plante som også er begunstiget av slått/beite.

KA_240324_114 / Tetrao urogallus / Storfugl

Siste halvedel av april og starten av mai er høytid for storfuglen. Da er det tid for tiurleik og hannen viser seg med sin flotteste prakt i håp om å tiltrekke seg flest mulig røy. Av og til dukker det opp spillgale tiurer. Hva som er årsaken til at enkelte tiur blir spillgale er vel ikke så lett å finne ut av, men denne hadde i alle fall ingen artsfrender å vise seg frem til. At hormonene da kan løpe litt løpsk er vel ikke rart, og da får alle bevegelige mål i hans territorium merke hans overmot.

KA_130204_0420 / Orcinus orca / Spekkhogger

Spekkhogger er en stor tannhval i delfinfamilien, med en lengde på opptil 9 meter og en vekt på opptil 5,5 tonn. Hannen blir størst. Kroppen er karakteristisk svart med hvit buk, en hvit flekk bak øyet og en grå flekk bak ryggfinnen. De har en trekantet (hann) eller sigdformet (hunn) ryggfinne som kan bli opptil 2 m lang hos hannen. Spekkhoggerne er kraftige og hurtige flokkdyr som samarbeider når de jakter. Stimfisk og sjøpattedyr er viktigste byttedyr. Spekkhoggere finnes i alle verdens hav og er vanlige i norske fystfarvann. Bildet viser en liten flokk med spekkhoggere utenfor Andenes i Vesterålen sammen med en fiskebåt.

KA_090726_1772

På vei ut til Lundeura på fugleøya Runde. Tusenvis av lundefugl har tilhold i den gjennomhullede fjellskråningen. På toppen av Lundeura er det et populært utsiktspunkt for alle de tilreisende turistene.

KA_170908_5 / Reynoutria japonica / Parkslirekne

Parkslirekne kommer fra Øst-Asia og ble ført inn i Europa i 1825. Til Norge kom den antakelig noen tiår senere. Arten er nå utbredt og lokalt vanlig i lavlandsområder langs kysten og inn i fjordene fra Østfold til Salten. Den finnes enkelte steder nord til Tromsø. I innlandsstrøk på Østlandet er den sjelden. Parkslirekne har etablert seg i store deler av Europa og har fått status som problemart. Fjerning av parkslirekne krever tiltak over en årrekke til alle deler av rot og stengelsystemet er fjernet og destruert. Her er det et bilde av parkslirekne i blomst.

KA2_090926_0347 / Reynoutria japonica / Parkslirekne

_SRE8506 / Gentiana purpurea / Søterot

Søterot har rundt 50% av sin globale populasjon i Norge (og én forekomst i Sverige), resten sitter i sentral- og søreuropeiske fjell. Den er begrenset til Sør-Norge fra indre Agder nord til Gudbrandsdalen (Op Ringebu og Vang) og SF Sogn og med noen forekomster i ST Midtre Gauldal. Den kan ha vært mer sammenhengende tidligere, men røttene er blitt samlet til medisinsk bruk i alle fall fra 1500-tallet, trolig enda mye tidligere. Innsamling er fortsatt en trussel. Planten er ekstremt bitter og unngås av dyr på beite. Den favoriseres derfor sterkt ved beiting og går tilbake på grunn av gjengroing når beite opphører. (kilde: www.artsdatabanken.no)

KA_170920_92 / Erioderma pedicellatum / Trønderlav

Den direkte trua laven Trønderlav finnes kun i fuktig lavereliggende granskog på Atlanterhavskysten i Nord-amerika og Skandinavia. Arten er i sterk tilbakegang på alle dens levesteder og det finnes idag kun et par individer igjen i Namdalen og Rendalen av den Skandinaviske forekomsten.

BB_20170804_0095 / Papaver dahlianum / Polarvalmue

Utsikt over Longyearbyen og Adventdalen fra Sverdruphamaren, med svalbardvalmue i forgrunnen. Longyearbyen er Svalbards administrasjonssenter, med eget folkevalgt lokalstyre. Stedet har ca. 2 000 innbyggere og er en av verdens nordligste bosetninger. De aller fleste innbyggerne er nordmenn, men nesten 40 nasjonaliteter er representert. Det er fri adgang til å bosette seg i Longyearbyen for borgere fra alle stater som har underskrevet Svalbardtraktaten, men man må kunne forsørge seg selv. I dag er turisme, forskning og utdanning viktige næringsveier i tillegg til gruvedriften.

KA_130204_0522 / Megaptera novaeangliae / Knølhval

Knølhval er en ganske stor og svært kraftig bardehval, med en lengde på ca. 14 meter og en vekt på ca. 30 tonn. Navnet kommer av en liten pukel som ryggfinnen sitter på. Knølhvalen har forøvrig karakteristiske lange framsveiver og et ganske rundt hode dekket av store hudknoller. Arten foretar lange vandringer mellom tropiske farvann om vinteren og høye sørlige og nordlige breddegrader om sommeren. Knølhval ble utover på 1900-tallet sterkt desimert som følge av hvalfangst. Etter fredning har bestandene sakte har tatt seg opp igjen. Knølhval er i dag forholdsvis vanlig i norske farvann. Bildet viser en knølhval på vei til å dykke. Alle knølhvaler har sine unike tegninger og profiler på halen, og halen brukes derfor til å identifisere de ulike individene.

_SRE8510 / Gentiana purpurea / Søterot

KA_150704_6

En enslig kanopadler på Femundssjøen. Det er ikke alle dager som er like stille som dette.

BB_20170630_0873 / Lupinus nootkatensis / Sandlupin

Bildet viser en store bestander med sandpupin ved et hyttefelt i fjellbjørkeskogen. Sandlupin er en fremmed flerårig ca. 0,5 m høy staude som danner klynger med korte, krypende jordstengler. Den kan danne store bestander som fortrenge hjemlige arter. Tilstedeværelsen av sandlupin fører til endret næringsstatus, jordstruktur og derigjennom endret artssammensetning siden platen har nitrogenfikserende knoller på røttene. Sandlupin kommer fra nordvestlige Nord-Amerika. Arten ble innsådd for å binde skråningene langs den nyanlagte Jærbanen på slutten av 1800-tallet og synes å ha blitt brukt langs jernbanen mange steder. Den er hardfør og har stort potensial for spredning i alle litt kjøligere deler av Norge. Kilde: Artsdatabanken.

KA_220531_25 / Lupinus nootkatensis / Sandlupin

Bildet viser sandlupin på Jærstrendene. Sandlupin er en fremmed flerårig ca. 0,5 m høy staude som danner klynger med korte, krypende jordstengler. Den kan danne store bestander som fortrenge hjemlige arter. Tilstedeværelsen av sandlupin fører til endret næringsstatus, jordstruktur og derigjennom endret artssammensetning siden platen har nitrogenfikserende knoller på røttene. Sandlupin kommer fra nordvestlige Nord-Amerika. Arten ble innsådd for å binde skråningene langs den nyanlagte Jærbanen på slutten av 1800-tallet og synes å ha blitt brukt langs jernbanen mange steder. Den er hardfør og har stort potensial for spredning i alle litt kjøligere deler av Norge. Kilde: Artsdatabanken.

BB 15 0259 / Apis mellifera / Honningbie <br /> Vaccinium myrtillus / Blåbær

BB 15 0259 / Apis mellifera / Honningbie
Vaccinium myrtillus / Blåbær

Honngibie som sanker nektar fra blåbærblomst. Honningbien er en viktig pollinator av mange jordbruksvekster i Norge, og pollinerer også endel ville blomster. Underarten Apis mellifera mellifera er naturlig hjemmehørende i Vest-Europa og har trolig hatt en vid utbredelse før den ble domestisert. Det er sannsynlig at den også hadde naturlige populasjoner i klimatisk gunstige områder i Sør-Norge i varmere perioder etter siste istid. I Norge begynte vi å domestisere arten på 1700-tallet. Alle honningbier i Norge kommer derfor fra domestiserte bestander, selv om svermer også i dag kan etablere seg i naturen for kortere perioder. Kilde: Artsdatabanken.