Turen opp til fjellplatået Prekestolen over Lysefjorden er en av Norges mest populære turistmål med besøkende turister fra hele verden. Prekestolen hadde over 300 000 besøkende i 2022.

Lappugle er en av våre største ugler, nesten like stor som en hubro men bare halve vekten. Den er gråbrun spraglete, med markerte ansiktstegninger bestående av konsentriske mørke ringer rundt øynene. Lappugle er utbredt i nordlige barskoger fra Finnmark, gjennom Sibir til Nord-Amerika. Arten har nytlig etablert seg som hekkefugl i Øst-Norge. Antallet hekkende par varierer fra år til år, avhengig av smågnagertilgangen. Bildet viser lappugle en åpen furuskog, noe som er et typisk miljø for arten.

Stor salamander (Triturus cristatus) som er innfanget fra en yngeldam. Den er mørkere og vesentlig større en liten salamander. Stor salamander er knyttet til næringsrike dammer og myrtjern. Utenfor forplantningssesongen kan en finne den på land i fuktige miljøer. Gjenfylling av dammer, oppslitting av leverområder, trafikk, forurensning og utsetting av fisk er de viktigste faktorene som truer arten.

Hogst av gammel skog med mye død ved og trær i sen livsfase kan gjøre at viktige miljøer for truede arter og biologisk mangfold går tapt. Her er en del av en tømmerlunne med hule trær etter hogst av et biologisk verdifullt skogmiljø..

Sørvendt liside med alm-lindeskog i Dalaåsen i Andebu kommune, Vestfold. Tresjiktet i denne vegetasjonstypen er på sørøstlandet dominert av edelløvtrær som alm, lind og lønn. I feltsjiktet er karplanten myske en av karakterartene.

Tranen er en stor fugl som trives best på store myrer i barskog og fjellskog. Det er en trekkfugl som kommer til Norge i april. Her er den fotografert i Sverige ved Hornborgasjøen.

Vindkraft er en viktig energikilde. Bildet viser en vindmøllepark i Narvikfjella. Bygging av vindmøller kan medføre inngrep i verdifulle naturområder og kollisjoner med de mange fugler som følger kysten.

Lappugle er en av våre største ugler, nesten like stor som en hubro men bare halve vekten. Den er gråbrun spraglete, med markerte ansiktstegninger bestående av konsentriske mørke ringer rundt øynene. Lappugle er utbredt i nordlige barskoger fra Finnmark, gjennom Sibir til Nord-Amerika. Arten har nytlig etablert seg som hekkefugl øst i Hedmark. Antallet hekkende par varierer fra år til år, avhengig av smågnagertilgangen. På bildet ser du lappugla sittende på en høyspentledning. Kraftnettet dreper mange fugl hvert år i Norge, både gjennom kollisjoner med ledningene og ved elektrokusjon. Elektrokusjon innebærer at en fugl samtidig kommer i berøring med to strømførende ledninger, eller en strømførende ledning og en jordet del av et elektrisk anlegg med det resultat at fuglen dør av elektrosjokk.

Buktporelav vokser på bergvegger og løvtrær i fuktige miljøerer. På Østlandet er den en svært god signalart på verdifulle bekkekløfter med høy og jevn luftfuktighet.

Båttur ved Lyngør fyr. Fyret kom i drift i 1879 og ble automatisert og avfolket i 2004. Som en del av landskapet og bygningene på Lyngør er fyret fredet etter kulturminneloven. Fyret leies ut av Aust-Agder Turistforening som turisthytte. Området er både en del av skjærgårdsparken med sikrede friluftsområder i Aust-Agder og inngår i Raet nasjonalpark.

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. En meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell.

Marisko er en av våre flotteste blomster og den er fredet. Den blir også kalt fruesko og olavsbolle. Marisko er knyttet til kalkrik og lysåpen lågurtskog. Marisko finner du på Østlandet, Nordmøre, Trøndelag og mye av Nord-Norge. Den er funnet opp til Porsanger i nord. Her er den fotografert i Strykenåsen naturreservat.

Rødtuppsopp Ramaria botrytis er en typisk art for boreonemorale edellauvskoger, men også for urterik furuskog forekomster i sistnevnte skogtype er særlig kjent fra indre fjordstrøk på Nordvestlandet.

Strandsone i indre Oslofjord som er sterkt påvirket av fremmede planter og ulike naturinngrep, som utfylling av masser, småbåthavn, bygninger, parkeringsplass og gang-/sykkelvei. Strandkarse og den fremmede arten rynkerose dominerer her. Strandkarse finnes naturlig i deler av Sørøst-Europa og Vest-Asia og har vært regnet som innført i Norge. Størstedelen av norsk forekomst skyldes mest trolig spontan innspredning med havstrømmer fra Sverige og Danmark heller enn spredning fra innførsel. Fra 1980-tallet har antall forekomster økt sterkt, og i dag finnes arten i tildels store mengder i strandsonen fra Østfold til Aust-Agder. Strandkarse fortrenger andre, til dels sårbare og truede arter i grusstrand-, strandeng- og tangvollsamfunn. Arten kan påvirke egenskapene til jordsmonnet og ”forbedre” jorda til sin egen fordel. Den ser ut til å ha en konkurransemessig fordel fordi den har evne til å ta opp og gjøre mer nitrogen tilgjengelig enn det vegetasjonen den erstatter greier. Rynkerose er opprinnelig fra Øst-Asia, men ble på 1800-tallet innført til Europa. I Norge er den i dag vanlig i kyst og fjordstrøk i Sør- og Midt-Norge nord til Lofoten. Rynkerose er lite kravstor til levested og og er bl.a. salttolerant. Langs strender kan den derfor danne tette bestander og utkonkurrere annen vegetasjon. Kilde: Artsdatabanken.

Krikkanda er den minste av gressendene våre. Hunnen er jevnt brunfarget hele året, mens hannen er ganske fargerik i praktdrakt - rødt og grønt hode og grå kropp. Den trives best i grunne og næringsrike innsjøer, men kan også treffes høyt opp på fjellet. Krikkanda er en trekkfugl, som unntaksvis overvintrer. Bildet viser et krikkand hann som søker etter næring i iskanten.

Stellerand hann. Stelleranda er en liten arktisk dykkand, med ganske lang stjert, flat isse og kantete hodeform. Hannen har karakteristisk fargerik praktdrakt, mens hunnen er mørkebrun. Den hekker på den russiske tundraen og har Øst-Finnmark som det største og eneste overvintringsområde i Norge. Bestanden som overvintrer i Europa er på mellom 10 000 og 15 000 individer, noe som er en 50 prosent nedgang på 10 år. I de senere årene har mellom 2000 og 3000 fugler overvintret i Øst-Finnmark. Noen overvintrer også i Østersjøen. Kilde: Artsdatabanken

Steinete kulturlandskap med lang kontinuitet. Området er en mosaikk av naturbeitemark (geitebeite) med innslag av små aktivt hevdede slåttenger. Slikt mosaikkartet og ekstensivt drevet kulturlandskap var vanlig i tidligere tider men er svært sjeldent i dag.

Fuglereir er en saprofyttisk orkidé som vokser i baserike områder og lite påvirket skog med god moldjord, lågurt- og høgstaudetyper, mest med edellauvtrær og gran.

Fjæreplytt er en vadefugl på størrelse med en stær. Den er utbredt fra de arktiske deler av Canada og østover til Grønland, Island, Færøyene, Svalbard, Skandinavia og Vest-Sibir. I Sør-Norge hekker den spredt i høyfjellet. I Nord-Norge hekker den enkelte steder langs kysten, spesielt i Øst-Finnmark. På Svalbard er det en vanlig hekkefugl. Hunnen forlater kullet etter klekkingen, og hannen har eneansvaret for oppfostringen av ungene. Fjæreplytt er ofte tillitsfull og kan oppleves på nært hold.

Havsule er en stor sjøfugl med et vingespenn opp mot ca 180 cm. Den hekker i bratte kystfjell i store kolonier. Det er en dyktig stupdykker og kan komme opp i 100km/t i disse stupene.