Sau av rasen gammalnorsk spælsau på beite i Moutmarka i Færder nasjonalpark. Her går de på beite med nofence klaver. De gjør det mulig å styre dyra til bestemte beiteområder uten bruk av gjerder. Klaven har en innebygget gps som sier ifra når dyra begynner å nærme seg grensen for beiteområdet som dyreeieren har satt. Først får dyra et varselsignal i form av lyd når de nærmer seg grensa. Hvis de ignorerer lyden får de et kort støt gjennom klaven. Praksisen har vist at dyra fort lærer seg dette og at de holder seg innenfor de grensene som dyreeieren har satt. Bildet viser en sau som beiter på løvet til slslåpetorn og andre busker.

Omsetning av tømmer i Moss havn. Transport av tømmer mellom land innebærer en stor risiko for spredning av fremmede uønskede arter som følger med på lasset. Import av tømmer til Norge kan således være en inngangsport for fremmede arter som kan true norsk natur.

Snøugla er en av våre store og praktfulle ugler. Den er cirkumpolar og knyttet til treløs tundra og høyfjellsområder. I Norge hekker den uregelmessig, men dukker gjerne opp under gode smågnagerår. Fra rundt midten av 1980-tallet og frem til i dag har hekkefunnene blitt færre og mer uregelmessige i Norge hvor mangel på store smågnagerår i fjellet trolig er en viktig årsak. Snøugla er en av artene som trolig vil bli hardt rammet av klimaendringene.

Kulldriften på Svalbard har satt sine tydelige spor, her fra grive 2b i Gruvefjellet på oversiden av Longyearbyen. Gruvevirksomhet medfører store naturinngrep. Store mengder stein som er tatt ut av gruvegangene påvirker landskapet. Med denne virksomheten følger også kull som forurenser og endrer jordmonn, vegetasjon og påvirker dyreliv. Kull er et fossilt brensel som spiller en viktig rolle i verdens energiproduksjon som energikilde i kullfyrte varmekraftverk. Kull regnes som den mest forurensende energikilden i bruk i dag, spesielt når det gjelder utslipp av CO2, SO2 og NOx.

Østersurt er en krypende plante som har vært å finne langs store deler av kysten vår, men den har siden 1960 tallet forsvunnet fra mange av de sørlige områdene. Tilbakegangen skyldes mest sannsynlig temeraturøkninger på grunn av klimaendringene. Den trives på sand- og grusstrand og i tangvoller.

En teltleir på Svalbard ved Kongsfjorden. Svalbard er et eksotisk og spennende reisemål som tiltrekker både norske og utenlandske besøkende.

Kalkrik ugjødsla, beitemark som holdes i hevd av hest. Kulturmarka er imidlertid i gjengroing med bregnen einstape. Slike steder er det sannsynligvis behov for et sterkere beitetrykk kombinert med manuelle tiltak mot einstape. Å slå plantene med pisk har vist seg som en effektiv metode.

Orkideen rødflangre vokser på tørr, kalkholdig grus- eller sandjord. Karakterart for mange av våre kalkfuruskoger. Her er den fotografert i Gjellumbekkene naturreservat i Lier kommune i Buskerud. I bildet ser en også et par eksemplarer av breiflangre som også er en orkide som trives på kalkholdig grunn.

På våren trekker røyene inn mot spillplassene til tiuren for å parres. Bildet viser en røy som følger oppmerksomt med på hva som skjer rundt spillplassen.

En Åkerhumle på rødknapp i artsrik slåtteng. Humler er viktige pollinatorer.

Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. En meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell.

Fargemyske er en Øst-Europeisk og Vest-Sibirsk plante i maurefamilien, som vokser i lysåpne tørrbakker, kalkberg og hei. Arten var tidligere bare kjent viltvoksende ved Østensjøvannet i Oslo. Det ble imidlertid ikke gjenfunnet her etter 1937. Man regnet arten lenge som utryddet fra Norge, inntil noen få individer ble funnet på Jeløya i 2005. Dette er i dag eneste kjente voksested for arten i Norge.

Silhuett av haukugle i måneskinnet, som speider etter bytte fra toppen av en gran. Haukugle er en delvis dagaktiv ugle som hekker i fjellskog og nordlige skoger. Den legger gjerne reiret sitt i toppen av en høystubbe. Antallet fugler varierer mye avhengig av smågnagertiltgangen.

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. En meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell. Bildet viser en liten flokk med moskus som hviler. I bakgrunnen ser en utover Drivdalen.

Å gå gjennom Aurlandsdalen er en fantastisk flott tur for store og små. Her studeres Jettegryta ved Vetle-helvete, en plass som det knytter seg mange sagn rundt.

Sjøørret er en underart av ørret. Den er anadrom, som vil si at den vandrer mellom ferskvann og saltvann under sin livssyklus. Som ungfisk lever den de første årene i elver før den trekker ut i fjordene som voksen. Under gyting trekker den tilbake til elva. Under halvparten av fiskene gyter mer enn en gang. Bildet viser en stor, utgytt og død sjøørret.

En gjeng naturfotografer som tar bilde av hvalross på Svalbard. Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Boersvineblom er en 10-100 cm høy, flerårig urt som kommer fra Sør-Afrika. Man regner med at den fremmede planten i stor grad har spredd seg rundt i Europa via vareimport og transport med skip og jernbane, og på den måten også kommet til Norge. På den måten kom den også til Sjursøya, der dette bildet er tatt. Den ser ut til å ha stort spredningpotensial og være i stand til å danne store bestander på få år. Arten er i Norge foreløpig bare funnet på skrotemark, men det forventes at den kan spre seg til nærliggende mer sårbare naturtyper, som strandenger, sanddyner. grunnlendt kalkmark og klippestrender. Boersvineblom er giftig og giften spres vidare i melk dersom kuer spiser planten. Her er bilde av planten som vokser opp av asfalten, med Oslofjorden og Oslo sentrum i bakgrunnen.

Kjempeslirekne er en flerårig, stor urteplante som kan bli opp til 4 meter høy. Den vokser i store, tette bestand og har underjordiske utløpere med stor overlevelsesevne. Kjempeslirekne er en fremavlet art som naturalisert trives på kulturmark. Dens opprinnelsessted er den russiske øya Sakhalin, samt nordlige deler av Japan. Arten er konkurransedyktig og sprer seg lett, derfor finnes den i dag i store deler av Norge. Grunnet sin aggressive vekst, dype røtter og krattdannende voksemåte, har kjempeslirekne en negativ effekt på andre arter: Den utnytter tilgjengelig næring og lys på en mer effektiv måte enn del fleste stedegne plantearter.