Ved Horseid på utsiden av Lofotodden er det en stor og flott sandstrand med bratte fjell på sidene. Stranda er populær for turistene på sommerstid. På bildene ser en karakteristiske fordyner som danner seg i overgangen fra fast mark til strand. Dette er partier i stadig forandring.

Sitkagrana ble først plantet i Norge ved overgangen til 1900-tallet, og fra rundt 1950 spilte den en viktig rolle i skogreising på kysten av Vestlandet og i Nord-Norge. Sitkagrana vokser raskere og har en større produksjon enn både gran, furu og bjørk, og i dag har vi om lag 500 000 dekar sitkagranskog i Norge. Treet har blågrønne og svært spisse nåler som har to hvite bånd på undersiden. På avstand får treet derfor et grålig skjær over seg. Kilde: www.sabima.no Gran er et fremmed treslag på Vestlandet da treslaget ikke har etablert seg her på naturlig vis. Istedet har skogbruket gjennom mange år drevet med systematisk skogplanting av gran. Skogplantingen er en trussel mot det biologiske mangfoldet da de naturlige og ofte rike løvskogene og kystlyngheiene forsvinner på bekostning av granplantefelt.

Vindkraft er en viktig energikilde. Bildet viser en vindmøllepark på Vågsøy i Sogn og Fjordane. Her kan de effektivt utnytte de sterke havvindene. Samtidig kan bygging av vindmøller på slike steder medføre inngrep i verdifulle våtmarksområder og kollisjoner med de mange fugler som følger kysten.

Plantet sitkagran som har erstattet deler av svært verdifull naturbeitemark. Sitkagrana ble først plantet i Norge ved overgangen til 1900-tallet, og fra rundt 1950 spilte den en viktig rolle i skogreising på kysten av Vestlandet og i Nord-Norge. Sitkagrana vokser raskere og har en større produksjon enn både gran, furu og bjørk, og i dag har vi om lag 500 000 dekar sitkagranskog i Norge. Treet har blågrønne og svært spisse nåler som har to hvite bånd på undersiden. På avstand får treet derfor et grålig skjær over seg. Kilde: www.sabima.no

Gravand er stor som en liten gås, har gåselignende fasong og kalles fagergås av mange. Den er fargerik med en mosaikk av hvite, brune og mørkegrønne felter, samt med rødt nebb. Arten hekker langs hele norskekysten. Reiret legges under store steinblokker, båtnaust el.l. eller den graver gang til et reirkammer. Gravand lever av bunndyr som den hovedsakelig hovedsakelig filtrerer ut av mudder i gruntvannsområder. Den er en av de første trekkfuglene som kommer om våren. Bildet viser gravand, med en hytte i bakgrunnen.

Lunde hekker i Norge i sjøfuglkolonier fra Rogaland til Varangerfjorden i Finnmark, men det meste av bestanden holder til fra Lofoten til Nordkapp. Føden består av småfisk. Lunden overvintrer ute i havet fra Barentshavet og sørover i Nord-Atlanteren. Lunde er fremdeles Norges tallrikeste sjøfugl. Men mange bestander har opplevd en kraftig bestandsnedgang på grunn av redusert næringstilgang, oljeforurensing mm. Bildet viser lunde i vinterdrakt poå sjøen. Fuglene sees ikke ofte om vinteren, fordi de vanligvis holder seg langt til havs.

Sandområder i Norge har en svært artsrik og til dels unik invertebratfauna. Dette er områder med en spredt og flekkvis utbredelse som pga. spesielle naturforhold inneholder kvaliteter som danner livsmiljø for en lang rekke arter med spesielle miljøkrav. I slike miljøer lever mange sjeldne og rødlistede arter av karplanter, sopp og ikke minst insekter. Kvitsanden er eksempel på et slikt område, der det lever spesialiserte og sjeldne insekter og karplanter. Området ble vernet som landskapsvernområdet for å sikre et av de største flygesandsområdene i innlandet i Norge, med både stabile og mobile sanddyner. Kvitsanden er dannet på slutten av siste istid av smeltevann som førte med seg avsetninger fra sørøst mot nordvest i et 35 kilometer langt eskersystem fra Femunden til Røros. Med karakteristiske istidsspor og landskapsformer ligger Kvitsanden som en åpen lærebok i kvartærgeologi like utenfor sentrum av Røros.

På Kirkøy i Hvaler er det gjort de to første og eneste funnene av S. bohemicus i Norge. Arten er svært nærstående til Stenus tarsalis, og hunner av de to artene er det antagelig ikke mulig å skille fra hverandre på utseende. Flere innsamlede hunner tilhørende en av disse to artene ble også samlet inn på de to lokalitetene, men disse kunne altså ikke med sikkerhet bestemmes til art. S. bohemicus er en ganske utbredt, men forholdsvis uvanlig art i Sverige. Årsaken til at denne billearten ikke har blitt påvist i Norge tidligere, skyldes sannsynligvis dens likhet med S. tarsalis, samt at hanner forekommer i et mye lavere antall enn hunner. Men hovedgrunnen er, som så ofte ellers, at billefaunaen i Norge er ufullstendig og til dels dårlig kartlagt. Billen er fra samlingen til Arne Laugsand.

Lappugle er en av våre største ugler, nesten like stor som en hubro men bare halve vekten. Den er gråbrun spraglete, med markerte ansiktstegninger bestående av konsentriske mørke ringer rundt øynene. Lappugle er utbredt i nordlige barskoger fra Finnmark, gjennom Sibir til Nord-Amerika. Arten har nytlig etablert seg som hekkefugl øst i Hedmark. Antallet hekkende par varierer fra år til år, avhengig av smågnagertilgangen. På bildet ser du lappugla sittende på en høyspentledning. Kraftnettet dreper mange fugl hvert år i Norge, både gjennom kollisjoner med ledningene og ved elektrokusjon. Elektrokusjon innebærer at en fugl samtidig kommer i berøring med to strømførende ledninger, eller en strømførende ledning og en jordet del av et elektrisk anlegg med det resultat at fuglen dør av elektrosjokk.

Malurt er opprinnelig fra Sør- og Mellom-Europa, samt Vest-Asia. I Norge kan en finne den på tørre bakker hovedsakelig på Østlandet og Sørlandet. Fra planten lages det et homeopatisk stoff som heter Absinthium.

Gulnål er en sjelden mose som vokser på leire. Den kan finnes i åkerkanter, elvekanter og andre fuktige områder med leire. Her er den fotografert i en åkerkant ved Leira i Skedsmo kommune.

Fjellerke har karakteristiske, markerte hodetegninger i svart og gult tegninger på hode, hals og bryst. Hannen har to små, svarte "fjærhorn" på hodet. Arten er utbredt i mange fjellområder på den nordlige halvkule. I Norge er den en sparsomt forekommende over tregrensa, fra Hardangervidda i sør til Finnmark i nord. I Sør-Norge opptrer den bare i karrige områder i høyfjellet. Det forventes at klimaendringer vil føre til at bestanden av fjellerke går tilbake, som følge av at skog- og viervegetasjon sprer seg nordover og høyere til fjells når temperaturen øker. Fuglen vil forsvinne fra mange områder der den lever i dag når vegetasjonen som lerka er avhengig av endres. Bildet viser en ung fjellerke.

Veikantvegetasjon dominert av den fremmede planten hagepastinakk (Pastinaca sativa var. hortensis). Hagepastinakk er en toårig urt med frukter som spres med vind, spesielt med luftstrømmen langs veier og jernbaner. Planten farger mange veikanter på Østlandet gule i juli-august. Hagepastinakk kom trolig inn med ballast, med ulike transportmidler, og som forvillet fra grønnsakdyrkning i siste halvdel av 1800-tallet. Den hadde svak økning fram til 1930-tallet da den brått begynte å ekspandere i Oslo og Bærum, både langs veikanter og på grunnlendt kalkmark. Denne ekspansjonen har fortsatt, og arten har nå en sammenhengende forekomst mellom Skedsmo og Drammen, sikkert med flere millioner individer. Den er her så ekstremt vanlig langs veinettet og jernbanen at den pøser ut frukter til andre deler av Østlandet, som følger med biler og tog. I andre landsdeler er det mindre stabile forekomster av arten. Det forventes fortsatt sterk økning, både i utbredelsesområde og i fortetning. Risikoen ved planten er knyttet til at den er invasiv på den sårbare naturtypen grunnlendt kalkmark, særlig ved Oslofjorden, og at den fortrenger sjeldne og sårbare karplanter. Kilde: Artsdatabanken.

Slettsnoken er den mest varmekjære av 'ormene' våre. Den liker seg best i sørvendte lier, og er den eneste slangearten som liker å klatre i trær og i fjell. Slettsnoken er ikke giftig, men er en mini kvelerslange med sterk muskulatur. Den dreper byttet sitt ved kveling. Den har et karakteristisk mønsteret på ryggen.

Sørvendt liside med alm-lindeskog i Dalaåsen i Andebu kommune, Vestfold. Tresjiktet i denne vegetasjonstypen er på sørøstlandet dominert av edelløvtrær som alm, lind og lønn. I feltsjiktet er karplanten myske en av karakterartene.

Vindkraft er en viktig energikilde. Bildet viser en vindmøllepark på Vågsøy i Sogn og Fjordane. Her kan de effektivt utnytte de sterke havvindene. Samtidig kan bygging av vindmøller på slike steder medføre inngrep i verdifulle våtmarksområder og kollisjoner med de mange fugler som følger kysten.

Skogbrann er en viktig og naturlig økologisk faktor i skog. Mange arter og skogtyper er tilpasset jevnlige branner og mange arter er helt avhengig av brent trevirke og skogmiljøer som dannes som følge av brann for å overleve. En brann fører til at vi får mye død ved i skogen, noe som bl.a. insekter og i neste omgang fugler drar nytte av. Bildet er fra en brann i Froland "Myklandsbrannen" som brant i 2008. Etter seks dager dekket brannen et område på ca. 20km2. Mye av den døde veden ble tatt ut med hogstmaskiner etter brannen, men enkelte lommer fikk lov til å stå igjen urørt. Bildet viser også hvordan bekker og fuktige forsenkninger kan fungere som naturlige brannhindere. Langs bekken står det levende furu som ikke gikk med i brannen.

Lappugle er en av våre største ugler, nesten like stor som en hubro men bare halve vekten. Den er gråbrun spraglete, med markerte ansiktstegninger bestående av konsentriske mørke ringer rundt øynene. Lappugle er utbredt i nordlige barskoger fra Finnmark, gjennom Sibir til Nord-Amerika. Arten har nytlig etablert seg som hekkefugl øst i Hedmark. Antallet hekkende par varierer fra år til år, avhengig av smågnagertilgangen. På bildet ser du lappugla sittende på en høyspentledning. Kraftnettet dreper mange fugl hvert år i Norge, både gjennom kollisjoner med ledningene og ved elektrokusjon. Elektrokusjon innebærer at en fugl samtidig kommer i berøring med to strømførende ledninger, eller en strømførende ledning og en jordet del av et elektrisk anlegg med det resultat at fuglen dør av elektrosjokk.

Oslo kommune har investert i busser som skal bidra med mindre utslipp av drivhusgasser og mindre lokal luftforurensning enn ordinære busser som går på diesel. Denne bussen går på hydrogen, som også bidrar med mye mindre støy en ordinære busser.

Steinhumle som søker nektar på hageplanten ullsalvie. Steinhumle er en av våre vanligste humler i lavlandet i Sør-Norge. Den har økt sin forekomst betydelig i de senere år, og har spredt seg nordover til Trøndelag. Hunnene har en jevn og tett pels som er helt svart med unntak av bakstussen som er skarpt rødfarget. Kilde: Artsdatabanken