Flatbiller (Cucujidae) er en artsfattig familie av fargerike biller som lever under barken på døde trær. De fleste artene er mer eller mindre røde. Lite er kjent om biologien deres, men noen arter er knyttet til store trestammer i gammel skog, og er i dag truet av skogbruket. Disse billene fører stort sett en skjult tilværelse under barken på døde trær, og kommer sjelden ut derfra. Man vet lite om biologien deres, men formen på munndelene hos larvene kan tyde på at de er rovdyr. Mange av artene ser ut til å trenge grove, døde stokker og er derfor knyttet til gammel skog. Sinoberbillen (Cucujus cinnaberinus) er 11-15 mm lang og skarpt rød på farge. Den finnes i Nord- og Mellom-Europa østover til Øst-Sibir. Denne arten er regnet som truet over hele Europa og er fredet i EU, også i Norge. Den er trolig meget sjelden i Norge, men har blitt funnet på noen få steder på Sør-Østlandet og er knyttet til gamle, grove osper der den utvikler seg under barken av nylig døde trær. Arten er i nyere tid funnet på ca. 7 lokaliteter. De lokale bestandene er ganske små og veldig utsatte for eventuelle naturinngrep. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg. Kilde www.wikipedia.no og www.artdatabanken.no

Strandsnipe er en av våre minste og vanligste vadefugler. Den hekker føst og fremst på steinete strender langs vann og vassdrag. Du kan treffe på den stort sett over hele landet fra kysteon og opp til fjellheimen. De norske fuglene er langtrekkere, og overvintrer i Afrika.

Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Hettemåkene hekker i kolonier ved sjøen og i ferskvann. De fleste trekker sørover om vinteren.

Billen Donacia brevicornis er nylig påvist i Norge ved Lyseren i Spydeberg kommune (Østfold), og antas å være svært begrenset utbredt. Den er sannsynligvis ikke i tilbakegang, men kraftig fragmentert. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg. Kilde www.artsdatabanken.no

Kalklindeskog er en meget sjelden naturtype med få og små forekomster. De er konsentrert til området rundt Oslofeltet og Norge utgjør hovedområde for denne skogtypen i Europa. Kalklindeskogene er et viktig hotspot-habitat for truede, jordboende sopparter i Norge. På bildet kan en gammel sokkel av lind sees og disse kan i ekstreme tilfeller bli flere tusen år gamle.

Strandsnipe er en av våre minste og vanligste vadefugler. Den hekker føst og fremst på steinete strender langs vann og vassdrag. Du kan treffe på den stort sett over hele landet fra kysteon og opp til fjellheimen. De norske fuglene er langtrekkere, og overvintrer i Afrika.

Grannjamne Diphasiastrum tristachyum er en langlevd flerårig urt med klonal vegetativ vekst og sporeformering. Sporene spres med vind. Arten er nokså strengt knyttet til furumoer på sandgrunn. Den er følsom for forstyrrelse ved hogst og motorisert trafikk. Grannjamne har vært angitt fra 5 meget spredte forekomster i Sør-Norge.

Vipe er forsatt en av våre vanligste vadefugler, men har gått kraftig tilbake som en følge av intensiveringen av jordbruket. Bildet viser vipeflokk i flukt på rasteplass i trekktiden

Grannjamne Diphasiastrum tristachyum er en langlevd flerårig urt med klonal vegetativ vekst og sporeformering. Sporene spres med vind. Arten er nokså strengt knyttet til furumoer på sandgrunn. Den er følsom for forstyrrelse ved hogst og motorisert trafikk. Grannjamne har vært angitt fra 5 meget spredte forekomster i Sør-Norge.

Toppdykkeren er en staselig fugl som hekker i næringsrike innsjøer med siv- og starrvegetasjon.

Bekkeskiferlav vokser hardt tiltrykket horisontale til skrånende steinflater i eller i kanten av bekker, elver og innsjøer. Den er for det meste tørrlagt, men tåler godt å bli oversvømt i ganske lange flomperioder. Arten vokser for det meste på kalkfattig substrat, gjerne i noe soleksponert miljø. Negative påvirkninger er alle typer regulering av vannstand inkludert vannkraftrelatert virksomhet og flomforebygging.

Mange gamle kulturmarker har de siste tiårene blitt tilplantet med gran. Bildet viser et gammelt beite i Sirdal som er plantet til med et fremmed treslag. Trolig er det koloradoedelgran.

Gravmyrt er en fremmed plante som på grunn av sin evne til å formere seg med jordstengler kan danne tette matter. Der den får fotfeste vil få andre planter overleve i undervegetasjonen.

Japanlerk ble innført som produksjonstre til Vestlandet fra Japan ca. 1870. Den er blitt plantet i kyststrøk fra Vestfold til Alstahaug i Nordland, med hovedvekt på Vest- og Sørlandet. Treet kan bli 45 meter høyt. Den er lyskrevende og har lokalt spredt seg på åpne arealer i nærheten av eksisterende bestand. Japanlerk krever ikke spesielt næringsrikt jordsmonn, men trives best i områder med høy luftfuktighet og fuktig jord. Bildet viser japanlerk plantet inn på åpen kystlynghei i Rogaland.

Buskskvetten er en vanlig hekkefugl i Sør-Norge. Den trives best i åpne landskap som kulturlandskap, fuktige enger og myrer.

Buskskvetten er en vanlig hekkefugl i Sør-Norge. Den trives best i åpne landskap som kulturlandskap, fuktige enger og myrer.

Japanlerk ble innført som produksjonstre til Vestlandet fra Japan ca. 1870. Den er blitt plantet i kyststrøk fra Vestfold til Alstahaug i Nordland, med hovedvekt på Vest- og Sørlandet. Treet kan bli 45 meter høyt. Den er lyskrevende og har lokalt spredt seg på åpne arealer i nærheten av eksisterende bestand. Japanlerk krever ikke spesielt næringsrikt jordsmonn, men trives best i områder med høy luftfuktighet og fuktig jord. Bildet viser japanlerk plantet inn på åpen kystlynghei i Rogaland.

Stjernebønnelav tilhører det xerofile steppeelementet som i hovedsak er begrenset til sørvendte, soleksponerte kalkberg og tilsvarende åpen kalkjord i nedbørsfattige områder i øvre del av Gudbrandsdalen og Valdres. Dette elementet består av 25 lavarter som i Skandinavia har sine hovedforekomster i denne regionen, der stjernebønnelav er en av de sjeldneste artene. Arten finnes nå antagelig kun i Vågå i hele verden. Arten har i dag tre gjenværende del-populasjoner på tre lokaliteter. Arten er globalt kritisk truet.

Dverggylden er en karplante som er knyttet til våre strandenger. Den blir fort skygget ut av andre arter og er derfor begunstiget av et aktivt beite. På bildet står den sammen med strandrødtopp som også er knyttet til strandenger.