Kortnebbgås hekker i arkisk tundra på Grønland, Island og Svalbard, og overvintrer i Storbritania og langs Vadehavet fra Belgia til Danmark. Titusenvis av kortnebbgjess passerer Fastlands-Norge under trekket og raster flere steder, spesielt i Midt-Norge. Kortnebbgås er mindre og mer kompakt bygd enn de fleste andre grå gjess. Arten kjennetegnes av rosa bein, kort og mørkt nebb (litt rosa), mørkt hode, kort hals og lys blågrå vingeoverside og rygg.

En varm sommerdag ved Røvoltjønnan i Femunden nasjonalpark.

En liten flokk med vær som beiter i kystlandskapet på Værlandet.

Pepperrot er en fremmed grønnsaksplante som ser ut til å bli en invaderende art. Den sprer seg hovedsakelig vegetativt og med forflytning av jordmasser, men også i noe grad med frø. Pepperrot har i hovedsak etablert seg langs veikanter, jernbanekanter og skrotemark, men har også enkelte steder spredd seg inn i blomsterenger, grunnlendt kalkmark, åkerkanter, flomsoner, tangvoller og brakkvassenger. Det er en storvokst plante, med breie blader som danner tette bestander og effektivt konkurerer ut annen vegetasjon. Bildet viser pepperrot i et boligområde.

Aksverionika (Veronica spicata) er en karplante med hovedforekomst i Norge på kalkberg i indre Oslofjord. Her nærbilde av en plante.

Glattstorpigg er en sjelden piggsopp som danner mykorrhiza med furu, i eldre og grunnlendt kalkfuruskog.

Veikantvegetasjon dominert av den fremmede planten hagepastinakk (Pastinaca sativa var. hortensis). Hagepastinakk er en toårig urt med frukter som spres med vind, spesielt med luftstrømmen langs veier og jernbaner. Planten farger mange veikanter på Østlandet gule i juli-august. Hagepastinakk kom trolig inn med ballast, med ulike transportmidler, og som forvillet fra grønnsakdyrkning i siste halvdel av 1800-tallet. Den hadde svak økning fram til 1930-tallet da den brått begynte å ekspandere i Oslo og Bærum, både langs veikanter og på grunnlendt kalkmark. Denne ekspansjonen har fortsatt, og arten har nå en sammenhengende forekomst mellom Skedsmo og Drammen, sikkert med flere millioner individer. Den er her så ekstremt vanlig langs veinettet og jernbanen at den pøser ut frukter til andre deler av Østlandet, som følger med biler og tog. I andre landsdeler er det mindre stabile forekomster av arten. Det forventes fortsatt sterk økning, både i utbredelsesområde og i fortetning. Risikoen ved planten er knyttet til at den er invasiv på den sårbare naturtypen grunnlendt kalkmark, særlig ved Oslofjorden, og at den fortrenger sjeldne og sårbare karplanter. Kilde: Artsdatabanken.

Boltit er en trekkfugl som vi kan finne i høyfjellet i Norge. Best liker boltiten fjellplatå med kort vegetasjon. Boltiten har omvendt kjønnsorden hvor det er hunnen som har de flotteste fargene og hannen tar det meste av ungepasset. Den kan være svært tillitsfull på hekkeplassene. DEn vil trolig få begrenset sitt utbredelsesområde etter hvert som klimaendringene gjør seg gjeldende.

Storkjuke er en nasjonalt sjelden kjuke som lever på stubber og døde røtter av ulike løvtrær, og særlig på eik og bøk.

Squamarina gypsacea (lys lav) er en sørlig, varmekjær kalkbergart kun kjent fra noen svært få funn på kalkberg i Buskerud og Telemark. Arten forekommer ellers i Norden på noen få lokaliteter på Öland, Gotland og Södermanland.

Gammel slåttemyr med engmarihånd ved Semsvannet. Arten trives på fuktig-våt kalkrik jord. Kalkrik myr/slåtteeng.

Cortinarius bulbopodius er en av tre bananslørsopper og den danner mykorrhiza med lind og trolig hassel. Er kjent fra kalklindeskog og her er den fotografert i Nesøytjern naturreservat. Som navnet antyder har den mer knollet stilk enn de andre to artene.

Polarmåke er en arktisk måke som blant annet hekker på Svalbard. Utenom hekketiden kan den sees langs norges kyst, mest i nord. Polarmåka er sammen med storjoen den eneste flygende predatoren av betydning på Svalbard. Den hekker gjerne i nærheten av og i sjøfuglkolonier. Bildet viser en voksen polarmåke i et fuglefjell på Svalbard, med hekkende krykkjer i bakgrunnen.

Blomstereng på grunnlendt mark ved kysten som er dominert av tirilrunge. Tiriltunge er en plante i erteblomstfamilien med gule blomster. Den er vanlig over mesteparten av landet opp til 1350 moh.

Trollhegg er en busk eller et lite tre som blir 2-6 meter høyt. Bladene er glatte, blankt grønne og helrandete, med med sterkt framtredende nerver på undersiden. Fruktene er ertestore bær som skifter farge fra grønt over rødt til svart. Både fruktene og den friske barken er giftig. I Norge er arten vanlig i kratt og løvskog i lavlandet i den sørlige delen av landet, og finnes nordover til Nordland. Urtekildens planteleksikon, Wikipedia

Naturreservatskilt som er overvokst av den fremmede planten kanadagullris. Kanadagullris er en karplante som opprinnelig kommer fra Nord Amerika. Planten spres effektivt med vinden, noe som gjør at den har et stort spredningspotensial. Arten danner ofte tette forekomster som skygger for andre arter, samtidig som den skiller ut veksthemmende stoffer fra rota som hindre andre planter å vokse der. Resultatet blir at kanadagullris danner monokulturer, og påvirker det opprinnelige biomangfoldet negativt. Kanadagullris blir bekjempet med slått og rydding av planterester for å hindre frøsetting.

Tømmerkjøring med hest er en skånsom måte å ta ut tømmer fra skogen og hesten har faktisk vært vanlig frem til 1960-tallet i skogen, frem til da traktorer og skogsmaskiner for alvor kom i bruk. Bildet viser tømmerkjøring i Oppsjømyrene naturreservat hvor det er tatt ut mye tømmer fra en gjengroende myr. Håpet er å restaurere tilbake den gamle rikmyra i reservatet.

Svartmispel er en sjelden busk som trives i bratte skrenter på kalkgrunn i indre Oslofjord.

Flammevokssopp synes å være sterkt knyttet til naturbeitemarker og andre åpne grasmarker, og virker kravfull. Arten er sjelden.

Voksen lerkefalk i karakteristisk fluktsiluett, med svart mustasje og rød undergump. Lerkefalk er en uvanlig hekkefugl i Norge. Den hekker helst i jordbruksområder med innslag av sjøer og barskog. Lerkefalk livnærer seg av småfugl og store insekter (bl.a. øyenstikkere).