Lite hensynsfull vannscooterkjøring i stor fart inntil et skjær med grågjess virker forstyrrende og fortrengene.

Gråmåka er en av våre mer vanlig måker. Den hekker langs hele kysten vår, men også fåtallig i innlandet. Bildet viser Ole Martin Dahle fra Norway Nature, bedre kjent som ørnemannen fra Flatanger med en av måkene han har gjort seg veldig godt kjent med.

Spekkhogger er en stor tannhval i delfinfamilien, med en lengde på opptil 9 meter og en vekt på opptil 5,5 tonn. Hannen blir størst. Kroppen er karakteristisk svart med hvit buk, en hvit flekk bak øyet og en grå flekk bak ryggfinnen. De har en trekantet (hann) eller sigdformet (hunn) ryggfinne som kan bli opptil 2 m lang hos hannen. Spekkhoggerne er kraftige og hurtige flokkdyr som samarbeider når de jakter. Stimfisk og sjøpattedyr er viktigste byttedyr. Spekkhoggere finnes i alle verdens hav og er vanlige i norske fystfarvann. Bildet viser spekkhogger utenfor Andenes i Vesterålen med en fiskebåt i bakgrunnen.

Roing er en fin måte å oppleve naturen på. Her er fra en sommerkveld ved vannet Spålen innenfor det store Katnosa-Spålen skogreservatet i Nordmaka, som ble vernet i 1995 og utvidet i 2014. Området innehar store arealer verneverdig naturskog med mange truede arter og preges av villmark.

Knølhval er en ganske stor og svært kraftig bardehval, med en lengde på ca. 14 meter og en vekt på ca. 30 tonn. Navnet kommer av en liten pukel som ryggfinnen sitter på. Knølhvalen har forøvrig karakteristiske lange framsveiver og et ganske rundt hode dekket av store hudknoller. Arten foretar lange vandringer mellom tropiske farvann om vinteren og høye sørlige og nordlige breddegrader om sommeren. Knølhval ble utover på 1900-tallet sterkt desimert som følge av hvalfangst. Etter fredning har bestandene sakte har tatt seg opp igjen. Knølhval er i dag forholdsvis vanlig i norske farvann. Bildet viser knølhvalog fiskebåt.

Skipsforlis i indre Oslofjord etter storm. Teaterbåten innvik var fortøyd i havn, men sank etter skader i baugen og bølger som slo inn i båten. Skipsforlis er et alvorlig miljøproblem, fordi det ofte fører til betydelige utslipp av oljeprodukter og andre kjemikalier. I tillegg innebærer det store samfunnskostnader. Klimaendinger gir mer ekstemvær, noe som trolig kan øke faren for skipsforlis. Bildet viser at vannflaten er dekket av en film av oljeproduker, som har lekket ut fra båten.

Monacobreen innerst i Liefdefjorden på Svalbard er et mektig skue. MS Origo er en av turistbåtene som reiser mye rundt Svalbard.

Skipsforlis i indre Oslofjord etter storm. Teaterbåten Innvik var fortøyd i havn, men sank etter skader i baugen og bølger som slo inn i båten. Skipsforlis er et alvorlig miljøproblem, fordi det ofte fører til betydelige utslipp av oljeprodukter og andre kjemikalier. I tillegg innebærer det store samfunnskostnader. Klimaendinger gir mer ekstemvær, noe som trolig kan øke faren for skipsforlis.

Øyene i indre Oslofjord har en kalkrik bergrunn med en rik og verdifull flora. Her kalkrike strandberg karakterisert av knollmjødurt (Filipendula vulgaris), med en båt og Akerhus festning i bakgrunn.

Hensetting av båtvrak fører ofte til oljesøl, slik som her, hvor utlagt oljelense ikke har fungert etter hensikten. Fugler, slik som grågjessene på bildet, er særlig utsatt for slike utslipp. Det er ofte et kostbart problem at enkelte båteiere på denne måten overlater problemet til andre. Dersom det er fare for forurensning kan myndighetene bruke lovverket, fatte vedtak, fjerne båten og på den måten avverge oljesøl.

Marin forsøpling har blitt et stort miljøproblem. Plast bidrar til forurensing av verdenshavene, tas opp i næringskjeden og blir sannsynligvis til slutt en del av vår mat. En god del av søpla kommer av at folk finner det praktisk å kaste søppel over bord. Bildet viser forsøpling med plast og drikkebokser. Bildet er arrangert.

Et frakteskip i Isfjorden på Svalbard.

Marianøkleblom (Primula veris) er en plante som er knyttet til åpne enger, som har gått kraftig tilbake som følge av opphør av skjøtsel og gjengroing. Her holder den sand på en strandeng som ikke har grodd igjen.

Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.Npolar.No/no/arter/hvalross.html

Rynkerose er opprinnelig fra Øst-Asia, men ble på 1800-tallet innført til Europa. I Norge er den i dag vanlig i kyst og fjordstrøk i Sør- og Midt-Norge nord til Lofoten. Rynkerose er lite kravstor til levested og og er bl.a. salttolerant. Langs strender kan den derfor danne tette bestander og utkonkurrere annen vegetasjon. Den står oppført på den norske svartelista. Her er den fotografert på nordstranda på Sandø i Tjøme kommune. En strand som er veldig populær for badegjester.

De eneste makroalgeartene som utnyttes i industriell skala i Norge i dag er stortare og grisetang, som er råstoff for henholdsvis alginat og tangmel. Det høstes årlig 130 000-180 000 tonn stortare, og cirka ti ganger mer stortare enn grisetang (kilde: https://www.fiskeridir.no/Yrkesfiske/Havmiljoe/Tarehoesting). Bildet viser lossing av tare fra en taretråler til et lasteskip utenfor Vikna i Trøndelag. Taretråling er en stor økologisk påvirkningsfaktor der det tråles, men i forhold til den totale mengden av tare mener forskerne at det er begrensede effekter av taretråling (kilde; https://www.hi.no/hi/nyheter/2020/januar/taretraling-har-begrenset-effekt-pa-fisk). I bakgrunnen kan en også se vindmølleparken på Ytter-Vikna.

Robåt og skoglandskap ved Spålen, med bølgende skogdekte åser dominert av naturskog. Roing er en fin måte å oppleve naturen på. Her er fra en sommerdag ved vannet Spålen innenfor det store skogreservatet Katnosa-Spålen i Nordmaka, som ble vernet i 1995 og utvidet i 2014. Området innehar store arealer verneverdig naturskog med mange truede arter og preges av villmark.

På grunn av sitt rike fugle- og dyreliv er Svalbard et svært mål for mange naturfotografer. Her er det en gjeng som fotograferer polarlomvi på et isflak i Raudfjorden.

Et frakteskip i Isfjorden på Svalbard.

Ærfuglen er en av våre vanligste marine ender. Den hekker tildels tallrikt langs norges kyster og i skjærgården. Arten var i lang tid sjelden i indre Oslofjord, men ble vanlig når fjorden ble renere - sannsynligvis som følge av mer blåskjell. Her en flokk med hanner og hunner som spiser blåskjell og smådyr.