Honningbie som sanker nektar på rødknapp. Rødknapp er en verdifull næringsplante for mange insekter. Honningbier kan opptre i store mengder og på den måten effektivt konkurrere med humler og andre pollinerende insekter. Honningbien er en viktig pollinator av mange jordbruksvekster i Norge, og pollinerer også endel ville blomster. Underarten Apis mellifera mellifera er naturlig hjemmehørende i Vest-Europa og har trolig hatt en vid utbredelse før den ble domestisert. Det er sannsynlig at den også hadde naturlige populasjoner i klimatisk gunstige områder i Sør-Norge i varmere perioder etter siste istid. I Norge begynte vi å domestisere arten på 1700-tallet. Alle honningbier i Norge kommer derfor fra domestiserte bestander, selv om svermer også i dag kan etablere seg i naturen for kortere perioder. Kilde: Artsdatabanken.

Storfe beiter på naturbeitemarkene på Jomfruland. Disse beitene er viktige for mange rødlistede beitemarksopp, karplanter, insekter og fugl.

Lyngheilandskapet er blant våre eldste kulturlandskap og er så gammelt som 4-5000 år. Lyngheiene hadde sin største utbredelse på 1800-tallet og i Norge strakte det seg fra helt i sør og opp til Lofoten i Nord-Norge. I dag har moderne jordbruk, skogplanting og opphørt bruk ført til at lyngheiene er en sterkt truet naturtype. I Norge finner vi verdens nordligste kystlyngheier. De er unike i sin utforming og Norge har et spesielt internasjonalt ansvar for å ivareta dem. De er formet gjennom lang tids utnyttelse ved blant annet beiting, lyngbrenning og lyngslått. Bildet viser kystlynghei i Rogaland som har blitt plantet til med sitkagran. Sitkagrana er spredningsvillig og sprer seg langt ut over de opprinnelige plantede arealene.

Solrose er en flerårig opptil 30 cm høy dvergbusk. Blomstene er gule, 12–20 mm, og i kvaster med opptil 12. Arten vokser på tørre, steinete steder, ofte på kalkrik grunn. Solrose er utbredt i Europa og Vest-Asia, og går langt nord i Sverige. Så langt er det bare funnet noen få og små forekomster av arten lengst syd i Norge, ved Jeløya i Moss og Asmaløy på Hvaler.

Fagerrogn er en nokså sjelden plante. Forekomstene er generelt små og sårbare, siden de finnes i kystnære områder som er attraktive for utbygging, rekreasjon etc., og dessuten trenges fagerrogn tilbake der tett skog etableres enten ved aktiv planting eller spontan gjengroing.

Squamarina degelii er en kalkkrevende art som helst vokser på sørvendte og kalkrike berg. Den finne si Indre Oslofjord, på Ringerike, ved Hamar, spredt i indre dalfører på Østlandet og i Skibotn i Troms. Dette eksemplaret er fotografert på Brønnøya i Asker kommune. Kilde: www.artsdatabanken.no

Amfibiedam og gammel, hul eik i kulturlandskapet rundt Røer gård på Nesodden. Dette er trolig den groveste eika på Nesodden. Treet inngår som en del av et nasjonalt viktig kulturlandskap med et svært rikt biologisk mangfold, bl.a. knyttet til de mange hule og gamle eiker. I dette treet lever flere rødlistede insektarter.

Å delta på slått kan være morro for både store og små. Her fra manuell slått av artsrik eng.

Bildet viser en voksen eremitt som klatrer på en eikestamme. Billen er en av fem voksne biller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Solblom (Arnica montana) er skjøtselskrevende art som vokser i ugjødsla slåtteenger.

Prestekrage er gjerne dominerende i artsrike slåttemarker.

Sprikepiggfrø har hatt en markert nedgang i funnfrekvens de siste tiårene, og fordi den er knyttet til habitater som er sårbare eller i tilbakegang. Arten har vært relativt hyppig i kulturlandskapet i baserike områder nord til Trøndelag.

Kalkrosettlav finnes i kontinentale deler på Østlandet og i Finnmark og Troms. Den vokser på kalkrike berg i kulturlandskap og i lysåpen, kulturpåvirket skog. Arten trues av gjenvoksing, arealbruksendringer og nedbygging.

Vårvikke (Vicia lathyroides) har en sterk, pågående tilbakegang. Den vokser hovedsakelige på åpne, tørre enger på sandbunn. Gjengroing etter opphør av bruk (slått, beite) er den mest nærliggende årsaken til tilbakegangen.

Huldrenøkkel er kritisk truet på grunn av svært få reproduserende individer (skudd) og tilbakegang. Arten har svært små forekomster. Økologien er todelt. Dels forekommer på sandige tørrbakker som på bildet, dels på moldjord i edellauvskog.

Lyngheilandskapet er blant våre eldste kulturlandskap og er så gammelt som 4-5000 år. Lyngheiene hadde sin største utbredelse på 1800-tallet og i Norge strakte det seg fra helt i sør og opp til Lofoten i Nord-Norge. I dag har moderne jordbruk, skogplanting og opphørt bruk ført til at lyngheiene er en sterkt truet naturtype. I Norge finner vi verdens nordligste kystlyngheier. De er unike i sin utforming og Norge har et spesielt internasjonalt ansvar for å ivareta dem. De er formet gjennom lang tids utnyttelse ved blant annet beiting, lyngbrenning og lyngslått. Bildet viser kystlynghei i kystlandskapet i Flekkefjord landskapsvernområde. Her har det blitt gjennomført lyngbrenning for å ta vare på restene av de gamle kystlyngheiene. Etter mange år med gjengroing har det samlet seg opp mye brennbart materiale slik at brannene kan bli gaske voldsomme.

Marinøkkel (Botrychium lunaria) er en liten unselig karplante som er knyttet til slåtte- og beiteenger, beitemark og på enger og heier på fjellet, som regel på baserik grunn.

Kulturlandskap med gammel styvingsalm som beites av telemarksfe, vår eldste storferase. Skjøttet lauveng har gått kraftig tilbake i senere år, og er oppført som en kritisk truet vegetasjonstype. De gamle almene i enga er viktige nøkkelelementer for en rekke krevende arter.

Dragehode (Dracocephalum ruyschiana) er en fredet plante som Norge har et internasjonalt ansvar for å ta vare på, da Norge har en stor del av arten forekomst. Den er knyttet til ugjødsla enger og småbiotoper i kulturlandskapet og er truet av gjengroing og utbygging. På bilde fra en åkerholme.

Huldrenøkkel er kritisk truet på grunn av svært få reproduserende individer (skudd) og tilbakegang. Arten har svært små forekomster. Økologien er todelt. Dels forekommer på sandige tørrbakker som på bildet, dels på moldjord i edellauvskog.