Kalkberg, åpen grunnlendt kalkmark og kalkfuruskog på Langøyas vestside. Svabergene er voksesteder for bl.a. den sjeldne laven vifteglye.

Gammel hul ask med tremuld. Gamle hule edelløvtrær med tremuld er viktige nøkkelelementer for en rekke krevende arter av insekter.

Dvergkalkskjell (Squamarina degelii) vokser på sør- til vestvendte, lysåpne kalkberg fra indre Oslofjord til Dovre i Innlandet. Arten er nasjonalt og internasjonalt sjelden, med sparsomme forekomster på alle kjente lokaliteter. Norge huser nesten hele den kjente europeiske populasjonen, og en betydelig andel av den kjente globale populasjonen

Kulturlandskapet i Norherad i Vågå har et svært tørt klima og kalkrik grunn, og er levested for en rekke spesialiserte steppelav med mange svært sjeldne og internasjonalt truede arter, enkelte bare med sikre populasjoner her i hele verden.

Storfebeitet kalkfuruskog med lang beitekontinuitet var tidligere en vanlig naturtype, men i dag svært sjeldent. Slike halvåpne skoger har et helt spesielt biologsmangfold knyttet til seg, både av skogsarter og mer lyselskende kulturmarksarter. Marianøkleblom som ses på bildet er typisk for halvåpen kulturmarks.

Lauving, sanking av løv til husdyrfôr. Særlig i fjell- og dalbygdene gav løv tidligere et viktig fôrtilskudd. Med en lauvkniv (snidel) eller sigd ble det skåret kvister eller renninger med løvet på. De ble buntet i kjerv og tørket. Her blir lauv sanket fra gamle styvede alm i en lauveng med lang hevdhistorie.

Enghaukeskjegg er en sjelden kulturmarksart knyttet til tradisjonelle slåtteenger, beiteenger og beitet skog. Arten har en forholdsvis vid utbredelse på Østlandet, men er i tilbakegang grunnet opphørt tradisjonell hevd.

Baserik slåtteng med orideen brudespore.

Ljåslått i Telemark. Bruk av ljå er en tradisjonell og skånsom måte å høste høyet på og ivaretar artsmangfoldet på artrike enger.

Beitemark med solblom. Solblom er en skjøtselskrevende plante som vokser i ugjødsla slåtteenger og beitemarker. Flere lokaliteter med solblom er imidlertid truet av for hardt beite ved at plantene ikke rekker å frø seg før de blir spist av beitedyra. Dette går ut over rekruteringen av planten pluss alle de insektene som er avhengig av solblom.

Bildet viser en voksen eremitt som klatrer på en eikestamme. Billen er en av fem voksne biller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Enghaukeskjegg er en sjelden kulturmarksart knyttet til tradisjonelle slåtteenger, beiteenger og beitet skog. Arten har en forholdsvis vid utbredelse på Østlandet, men er i tilbakegang grunnet opphørt tradisjonell hevd.

De siste årene har det vært mulig å kjøpe matter med bergknapp (sedummatter) som en bl.a. kan bruke på taket av hus, noe som i mange tilfeller er et godt miljøtiltak. Dette bildet viser imidlertid sedummatter lagt ut på det som tidligere var en artsrik åpen grunnlendt kalkmark. En nedbygging av viktig natur.

Slått av artsrik fjellnær slåtteng med tohjulsslåmaskin.

På de sandige vollene rundt Fredriksvern verft er det utviklet seg urterike enger som er viktige for pollinerende insekter og blomster, med sin varme og kystnære beliggenhet. Bl.a. med mye nikkesmelle.

Geiter på urterik naturbeitemark. Her er det en gullris som slukes.

Beitende kyr i Semsvannet landskapsvernområde.

Gammel og tidligere styvet "blekksprut-alm" klamrer seg fast til en kalkblokk med røttene og finner næring i det porøse og kalkrike fjellet.

Sau av rasen gammalnorsk spælsau på beite i Moutmarka i Færder nasjonalpark. Her går de på beite med nofence klaver. De gjør det mulig å styre dyra til bestemte beiteområder uten bruk av gjerder. Klaven har en innebygget gps som sier ifra når dyra begynner å nærme seg grensen for beiteområdet som dyreeieren har satt. Først får dyra et varselsignal i form av lyd når de nærmer seg grensa. Hvis de ignorerer lyden får de et kort støt gjennom klaven. Praksisen har vist at dyra fort lærer seg dette og at de holder seg innenfor de grensene som dyreeieren har satt. Bildet viser sau som har funnet seg ly for sola under en vindskjev busk.

Geiter på urterik naturbeitemark.