Fraflyttet verneverdige bygninger i et gammelt kulturlandskap.

Vrangjordtunge forekommer i ofte kalkpåvirkede naturbeitemarker, slåttenger og andre åpne grasmarker, og i kalkskog/edellauvskog. Arten er en svært god signalart på verdifulle kulturlandskap.

Enghaukeskjegg er en sjelden kulturmarksart knyttet til tradisjonelle slåtteenger, beiteenger og beitet skog. Arten har en forholdsvis vid utbredelse på Østlandet, men er i tilbakegang grunnet opphørt tradisjonell hevd.

Gamle, tidligere styvede, almetrær. Disse gamle trærne er viktige nøkkelelementer for en rekke krevende arter av både sopp og lav.

Vill-lin finnes gjerne på grunne tørrenger i artsrik natureng. Slike oaser i det moderne kulturlandskapet er sjeldent i dag og viktig for overlevelsen av flere truede kulturmarksarter av karplanter, sopp og insekter.

Sprikepiggfrø har hatt en markert nedgang i funnfrekvens de siste tiårene, og fordi den er knyttet til habitater som er sårbare eller i tilbakegang. Arten har vært relativt hyppig i kulturlandskapet i baserike områder nord til Trøndelag.

Kirkegårder og parker med mange gamle edelløvtrær kan være levested for flere krevende trelevende insekter, sopp, moser og lav.

Engmarihand er en sjelden orkide som vokser på fuktig-våt og oftest kalkholdig slåtte- og beitemark, myr og strandeng. Finnes også i bekkedrag. Går raskt ut ved gjødsling, og vanligvis også ved forsommerbeite. Her er den fotografert i Moutmarka i Færder nasjonalpark. Kilde: www.artsdatabanken.no

Storbladskjærerbien er en av våre sjeldne og solitære bier. Det er en bladskjærerbie og den bygger reir i tunneller i treverk. Reiret forer den med avskårne plater av bladverk, og i hvert kammer med egg legger den igjen pollen som mat for larven. De er meget gode pollinatorer på grunn av av de må besøke et stort antall blomster for å få samlet inn nok mat. Bildet viser en hann som samler pollen på en fagerknoppurt på en artsrik tørreng sør på Tjøme.

Bildet viser en larve av eremitt som har vært avlet opp i bøtter med askemold. Planen er å sette ut individer på nye lokaliteter i et forsøk på å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Grønn vokssopp er knyttet til naturbeitemarker og andre åpne grasmarker.

Tidligere lauvet/styvet lind av enormt format. Slike hule/gamle trær er viktig for en rekke arter.

Vårmure vokser i tette tepper på tørre steder langs kysten, oftest på baserik grunn. Her fra åpen grunnlendt kalkmark.

Håndmarinøkkel eller handmarinøkkel (Botrychium lanceolatum) avbildet på artsrik, tørr og noe baserik fjellnær naturbeitemark.Slike kulturlandskap har gått kraftig tilbake som følge av opphør av tradisjonell skjøtsel med påfølgende gjengroing. Slike artssamfunn er også sårbare for kunstgjødsel.

Gammel og svært grov eik nær Skien sentrum. Treet er fredet og har stammeomkrets på hele 490 cm. Slike gamle eksponerte eiker er viktige for mange krevende arter av bl.a. insekter.

Søstermarihånd er en orkidee som trives på næringsrike slåtteenger og naturbeitemarker. Helst kalkholdig grunn. Arten er typisk for gamle, tradisjonelt hevdede, slåttenger i midtre Telemark. Artsrike slåttenger en naturtype som har gått kraftig tilbake som følge av opphør av tradisjonell skjøtsel.

Hann av enten tregjøkhumle eller markgjøkhumle på rødknapp i artsrik slåtteng.

Kulturlandskap med gammel styvingsalm. Intakt lauveng har gått kraftig tilbake i senere år, og er oppført som en kritisk truet vegetasjonstype. De gamle almene i enga er viktige nøkkelelementer for en rekke krevende arter.

Okerkalklav er en sørlig, varmekjær kalkbergart som i Norge kun er kjent fra seks nærliggende lokaliteter i Hole (Buskerud). Alle forekomster er sparsomme og lokalitetene kan være utsatt for gjengroing. Arten er trolig utsatt for generelle effekter av fragmentasjon og svært liten populasjonsstørrelse.

Beitemark og setermiljø. På grunn av mindre setring og færre dyr som flyttes til setrene er mange slike miljøer i ferd med å gro igjen med gran og einer, noe dette området er noe preget av.