Rødknapp kan du oftest finne på tørre enger og vegkanter. Det er en viktig næringsplante for spesielt humler, men også andre insekter.

Dvergroteter, tilhørende familien rotetere (Hepialidae). Hunnen er større og mer grå i fargene. Den er ganske vanlig i skog. Larven lever på røttene til bregner. Roteterne er primitive sommerfugler med mange arter i tropene.

Mørk jordhumle som sanker nektar på bakkekløver. Bakkekløver er en erteplante som bare vokser naturlig på Hovedøya i Oslo. Mørk jordhumle er den største og kraftigste av jordhumlene og har mørkere, mer oransjefargete bånd på krage og bakkropp enn de andre jordhumlene. Arten ble i Norge påvist for første gang på 1950-tallet og har ekspandert nordover de siste årene. Den er nå svært vanlig i bynære strøk i Sør-Norge og Trøndelag. Arten brukes hyppig som bestøver i veksthus. Kilde: Artsdatabanken

Død blågrønn øyenstikker som flyter i vannoverflaten. Blågrønn øyenstikker er en av våre største og mest vakre mosaikkøyenstikkere. Hannen har cyan-blågrønt mosaikkmønster med store og små flekker og linjer på bakkroppen. Hunnen er mørk med grønne flekker i samme mosaikkmønster. Bildet viser en hann. Blågrønn øyenstikker er vanlig forekommende i tilknytning til vannforekomster i kulturlandskapet på Østlandet, Sørlandet og sydlige del av Vestlandet.

Dronning av slåttehumle som sanker nektar på gjerdevikke. På bakfoten har den en nesten full pollenkurv. Slåttehumle finnes spredt i kulturlandskapet i sørøstlige deler av landet, der den oftest har blitt funnet i habitater med rike forekomster av rødkløver. Gjerdevikke er også en viktig næringsplante, særlig før rødkløver blomstrer. Slåttehumle ser nå ut til å være fast etablert i Norge igjen etter at den ble funnet i 2010 for første gang på 60 år. Hunnene er i Norge helsvarte med brunaktig bakstuss, og de kan forveksles med melanistiske hagehumler. Kilde: Artsdatabanen.

Steinhumle som søker nektar på bakkekløver. Bakkekløver er en erteplante som bare vokser naturlig på Hovedøya i Oslo. Steinhumle er en av våre vanligste humler i lavlandet i Sør-Norge. Den har økt sin forekomst betydelig i de senere år, og har spredt seg nordover til Trøndelag. Hunnene har en jevn og tett pels som er helt svart med unntak av bakstussen som er skarpt rødfarget. Kilde: Artsdatabanken

Coloradobillen er et fryktet skadedyr på poteter nedover i Europa. Det dukker opp enkeltindivider opp i Norge fra tid til annen, men den har ikke klart å etablere seg her ennå. Med et varmere klima er det mulig at dette blir et alvorlig skadedyr i Norge også. Den som finner coloradobille i Norge har plikt til å melde fra om dette til plantevernmyndighetene. På bildet ser en både larve og voksen bille av coloradobille.

Rødknapp med besøk av grønn metallsvermer i en artsrik slåtteng.

Bildet viser en mørk jordhumle som søker nektar på ormehode. Ormehode er en verdifull næringsplante for humler. Ormeholde regnes som en fremmed plante, som trolig har kommet til landet allerede i middelalderen. Mørk jordhumle er den største og kraftigste av jordhumlene og har mørkere, mer oransjefargete bånd på krage og bakkropp enn de andre jordhumlene. Arten ble i Norge påvist for første gang på 1950-tallet og har ekspandert nordover de siste årene. Den er nå svært vanlig i bynære strøk i Sør-Norge og Trøndelag. Arten brukes hyppig som bestøver i veksthus.Kilde: Artsdatabanken

Dronning av slåttehumle på rødkløver. Slåttehumle finnes spredt i kulturlandskapet i sørøstlige deler av landet, der den oftest har blitt funnet i habitater med rike forekomster av rødkløver. Den ser nå ut til å være fast etablert i Norge igjen etter at den ble funnet i 2010 for første gang på 60 år. Hunnene er i Norge helsvarte med brunaktig bakstuss, og de kan forveksles med melanistiske hagehumler. Kilde: Artsdatabanen.

Den sjeldne barkbillen Ortotomicus longicollis er knyttet til nylig døde gamle furutrær med grov bark. Arten har landets viktigste bestand i brannpåvirket furunaturskog i lavlandet rundt Follsjå i Notodden. Arten er trolig knyttet til brannpåvirkede skoger. Den grove barken på bildet har artsspesifikke gnagespor etter arten, et dødt individ av arten ses i midten av bildet.

Åkerhumle som sanker nektar på krysning mellom aksveronika og storveronika. Åkerhumle er en av våre aller vanligste humler og finnes nesten overalt, men er ikke vanlig i fjellet. Det er en hardfør art som kan være aktiv både i overskyet vær og langt utover høsten. Arten opptrer med tre ulike underarter i Norge, og den den typiske formen er brunoransje med et bredt svart bånd på bakkroppen. Kilde: Artsdatabanken.

Bildet viser Magne Flåten som holder en av fem voksne eremittbiller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Bildet viser gjøkhumle og firflekket blomsterbukk på rødknapp. Rødknapp er en viktig næringsplante for mange insektarter.

Grønn metallsvermer på prestekrage i urterik slåtteng. Urterike slåttenger er viktige leveområder for en rekke sjeldne insekter.

Honngibie som sanker nektar fra blåbærblomst. Honningbien er en viktig pollinator av mange jordbruksvekster i Norge, og pollinerer også endel ville blomster. Underarten Apis mellifera mellifera er naturlig hjemmehørende i Vest-Europa og har trolig hatt en vid utbredelse før den ble domestisert. Det er sannsynlig at den også hadde naturlige populasjoner i klimatisk gunstige områder i Sør-Norge i varmere perioder etter siste istid. I Norge begynte vi å domestisere arten på 1700-tallet. Alle honningbier i Norge kommer derfor fra domestiserte bestander, selv om svermer også i dag kan etablere seg i naturen for kortere perioder. Kilde: Artsdatabanken.

En danseflue i slekten Empis. Flere arter av tovinger er blomstersøkende og bidrar med pollinering. Her sitter den på krattalent i en fukteng.

Den sjeldne barkbillen Ortotomicus longicollis er knyttet til nylig døde gamle furutrær med grov bark. Arten har landets viktigste bestand i brannpåvirket furunaturskog i lavlandet rundt Follsjå i Notodden. Arten er trolig knyttet til brannpåvirkede skoger. Den grove barken på bildet har artsspesifikke gnagespor etter arten.

Hololepta plana finnes i dag på flere lokaliteter med gammel osp i Vestfold, Telemark og Aust-Agder. Lokalitetene ligger i pressområder hvor gammel ospeskog er i tilbakegang. Både larver og voksne biller lever under, og delvis i, barken på døde løvtrær. Selje, eik, alm, bøk og særlig osp er vertstrær. Den er et rovdyr og spiser trolig larver av andre insekter. Det er en relativ stor bille, 8-10mm., men tykkelsen på kroppen kan imidlertid være ned til 0,9 mm. Dette gjør at den kan regnes som en av verdens flateste biller. Denne billen er fotografert fra billesamlingen til Arne Laugsand. Kilde: Kvamme, T. 2008. Rødlisteprofilen 11: Flat storstumpbille - flatest av alle billene. Norsk Skogbruk 54(12): 30. og www.artsdatabanken.no

Storbladskjærerbien er en av våre sjeldne og solitære bier. Det er en bladskjærerbie og den bygger reir i tunneller i treverk. Reiret forer den med avskårne plater av bladverk, og i hvert kammer med egg legger den igjen pollen som mat for larven. De er meget gode pollinatorer på grunn av av de må besøke et stort antall blomster for å få samlet inn nok mat. Bildet viser en hann som samler pollen på en fagerknoppurt på en artsrik tørreng sør på Tjøme.