Kveldpåfugløye er en stor sommerfugl i familien tussmørkesvermere, med karakteristiske rosa bakvinger som har svarte og blå øyeflekker. Den er relativt vanlig på Østlandet og Sørlandet. Larvene lever vanligvis på selje. De voksne sommerfuglene er aktive under forsommernetter.

Svaletjert er en av våre største og vakreste dagsommerfugler. Den lever fortrinnsvis på varme steder nær kysten.

Fjellbjørkemåler er en vanlig sommerfugl i fjellbjørkeskog over hele landet. Omkring hvert 10 år opptrer store utbrudd av fjellbjørkemåler, ofte 2-3 år på rad. Larvene livnærer seg først og fremst av blader av bjørk og ulike lyngarter. De bladspisende sommerfugllarvene kan bli så mange at de ribber bjørk og andre løvtrær fullstendig for blader. Dette fører ofte til at mange trær dør. Sommerfuglene både er viktig matkilde for fugler og andre dyr og bidrar til dannelse av død ved som mange organismer i sin tur er avhengige av. Dette er den naturlige måten fjellbjørkeskogen fornyer seg på og en av de viktigste økologiske prosessene i overgangen mellom skog og fjell. Fjellbjørkemåler er derfor en nøkkelart for fjellbjørkeskogen. Bildet viser larve av fjellbjørkemåler på et bjørkeblad.

Dronning av slåttehumle på rødkløver. Slåttehumle finnes spredt i kulturlandskapet i sørøstlige deler av landet, der den oftest har blitt funnet i habitater med rike forekomster av rødkløver. Den ser nå ut til å være fast etablert i Norge igjen etter at den ble funnet i 2010 for første gang på 60 år. Hunnene er i Norge helsvarte med brunaktig bakstuss, og de kan forveksles med melanistiske hagehumler. Kilde: Artsdatabanen.

Apollosommerfuglen er en av våre største og mest iøynefallende sommerfugler. Vingene er hvite med svarte flekker, og bakvingen har to karakteristiske røde øyeflekker med hvit kjerne og svart kant. Ytterkanten av framvingen er delvis gjennomsiktig. Undersiden ligner oversiden men har flere røde tegninger, spesielt ved roten av bakvingen. Den var tidligere utbredt over store deler av Sør- og Østlandet, men mellom 1920 og 1970 forsvant arten helt fra kystområdene og de østlige delene av innlandet. Den holder fortsatt stand i fjellet og de store dalstrøkene på Østlandet, hvor den flyr i stupbratte, sørvendte fjellsider med forekomster av larvens vertsplanter, rosenrot og smørbukk. Kilde: Artsdatabanken. Her sitter apollosommerfuglen på rødknapp, en av de foretrunke næringsplantene.

Blåbåndvannymfa er en art som stiller store krav til sitt leveområde. Den finnes gjerne ved små elver eller kraftige bekker som renner gjennom jordbrukslandskap med leirgrunn. Ofte kan den trives selv om jordet er dyrket helt ned til leveområdet. Den vil helst ha åpne kantsoner, da både larvene og de voksne vannymfene liker sol og varme. Dersom kantsonene vokser igjen med busk og kratt, forsvinner også blåbåndvannlarvene. De voksne insektene sitter gjerne på vannplanter og soler seg eller de patruljerer opp og ned vassdraget på jakt etter insekter. Arten skilles fra den mer vanlige blåvingevannymfe ved den mørke blå stripen på vingen.

Neslesommerfugl som søker nektar på bergmynte. Bergmynte er en verdifull næringsplante for sommerfugler og humler. Neslesommerfuglen er en av de mest vanlige sommerfuglene i Norge. Den overvintrende generasjonen flyr om våren og forsommeren. Den nye generasjonen klekkes i slutten av juli og flyr om sensommeren og høsten. Neslesommerfugl flyr på solrike steder, i hager, enger og i skoglysninger. Her i en blomsterbed i en hage.

Orkideen brudespore med besøk av den vakre grønn metallsvermer på en artsrik slåtteng.

Apollosommerfuglen er en av våre største og mest iøynefallende sommerfugler. Vingene er hvite med svarte flekker, og bakvingen har to karakteristiske røde øyeflekker med hvit kjerne og svart kant. Ytterkanten av framvingen er delvis gjennomsiktig. Undersiden ligner oversiden men har flere røde tegninger, spesielt ved roten av bakvingen. Den var tidligere utbredt over store deler av Sør- og Østlandet, men mellom 1920 og 1970 forsvant arten helt fra kystområdene og de østlige delene av innlandet. Den holder fortsatt stand i fjellet og de store dalstrøkene på Østlandet, hvor den flyr i stupbratte, sørvendte fjellsider med forekomster av larvens vertsplanter, rosenrot og smørbukk. Kilde: Artsdatabanken. Her sitter apollosommerfuglen på rødknapp, en av de foretrunke næringsplantene.

Krysning mellom aksveronika og storveronika med åkerhumle. Åkerhumle er en av våre aller vanligste humler og finnes nesten overalt, men er ikke vanlig i fjellet. Det er en hardfør art som kan være aktiv både i overskyet vær og langt utover høsten. Arten opptrer med tre ulike underarter i Norge, og den den typiske formen er brunoransje med et bredt svart bånd på bakkroppen. Kilde: Artsdatabanken.

Elvesandjeger er en sjelden art som er knyttet til sand og siltflater langs elvebredder i store vassdrag. Det er en art som har gått en del tilbake, mye på grunn av vannkraftutbygging da fravær av naturlige vannstandsfluktuasjoner fremmer gjengroing av leveområder. Inngrep langs vassdragene er også en viktig trussel.

Heroringvinge forekommer helst på rik, fultig gressmark i østlige deler av Øst-Norge og indre Oslofjord. Arten er sterkt knyttet til kulturlandskapet og lever gjerne på slåttenger, enger i overgangen mellom våtmark og kulturlandskap og langs artsrike veikanter.

Elvesandjeger er en sjelden art som er knyttet til sand og siltflater langs elvebredder i store vassdrag. Det er en art som har gått en del tilbake, mye på grunn av vannkraftutbygging da fravær av naturlige vannstandsfluktuasjoner fremmer gjengroing av leveområder. Inngrep langs vassdragene er også en viktig trussel.

Hagehumle som sanker nektar på tyrihjelm, med en synlig pollenkurv på bakerste legg. Tyrihjelm er en verdifull næringsplante for humler. Hagehumle er en vanlig art over det meste av landet. Den finnes der det er rikelig med blomster med lange kronrør, som den henter nektar og pollen fra. Den er karakteristisk med sitt svært lange ansikt og lange tunge, noe som skiller den fra lynghumle som har samme gule og svarte fargemønster med hvit bakstuss. Arten er ofte melanistisk og kan da minne om slåttehumle. Kilde: Artsdatabanken.

Blåbåndvannymfe (Calopteryx splendens). Blåbåndvannymfa er en art som stiller store krav til sitt leveområde. Den finnes gjerne ved små elver eller kraftige bekker som renner gjennom jordbrukslandskap med leirgrunn. Ofte kan den trives selv om jorden er dyrekt helt ned til leveområdet. Den vil helst ha åpne kantsoner, da både larvene og de voksne vannymfene liker sol og varme. Dersom kantsonene vokser igjen med busk og kratt, forsvinner også blåbåndvannlarvene. De voksne insektene sitter gjerne på vannplanter og soler seg eller de patruljerer opp og ned vassdraget på jakt etter insekter. Arten skilles fra den mer vanlige blåvannymfe ved den mørke blå stripen på vingen.

Bildet viser en voksen eremitt som klatrer på en eikestamme. Billen er en av fem voksne biller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Humlebillen er en bille som etterligner humler for å unngå å bli spist. Arten er vanlig i hele landet og en finner den som oftest på blomster der den suger nektar. Den fungerer også som pollinator.

Et ospeblad med flotte høstfarger og vanndråper. En maur har forvillet seg opp på bladet.

Kartlegging av sommerfugler, med heroringvinge på rødknapp i forgrunnen. Heroringvinge forekommer helst på rik, fultig gressmark i østlige deler av Øst-Norge og indre Oslofjord. Arten er sterkt knyttet til kulturlandskapet og lever gjerne på slåttenger, enger i overgangen mellom våtmark og kulturlandskap og langs artsrike veikanter. Rødknapp er en viktig næringsplante for mange insektarter.

Firflekklibelle (Libellula quadrimaculata) er en av våre vanligste øyenstikkere. Den lever i vann og dammer i lavlandet nord til Nordland. Her sitter ett nyklekt dyr på en sverdlilje.