Orrhaner på leik som utfordrer hverandre.

Vipe i flukt. Vipe er forsatt en av våre vanligste vadefugler, men har fått kraftig tilbake som en følge av intensiveringen av jordbruket.

En blandet flokk med polarsniper, myrsniper og sandløpere under høsttrekket.

Sangsvane på overvintringsområde i Månadeltaet i Tinnsjøen.

Dompap er en ganske stor og kompakt bygd fink. Den er vanlig i skog over store deler av landet, og er hovedsakelig standfugl. På grunn av sitt tilbaketrukkede og stillferdige levevis er det lettest å legge merke til den på foringsplasser, der dette bildet er tatt. Her en hann med karakteristisk rød kropp.

Ringgås er den minste av gåseartene våre, kun på størrelse med gravand. Ringgåsa er en liten svart- og gråfarget gås. Den har en mørkere fjærdrakt enn hvitkinngås og virker slankere med en lengre hals enn denne. Halsen og hodet på ringgåsa er sotfarget, og voksne fugler har et grålig bånd på begge sider av halsen. Ringgåsa har en sirkumpolar utbredelse og er nok den av gåseartene som har den mest polare utbredelsen. Man kan se to underarter av ringgås i Norge, lysbuket ringgås som hekker på Svalbard og mørkbuket ringgås som hekker på den russiske tundraen. Begge underartene opptrer langs norskekysten under vår- og høsttrekket. Ringgjessene som hekker på Svalbard overvintrer i Danmark, Nederland og i Storbritannia. Bildet viser en ung mørkbuket ringgås.

Flaggspett (Dendrocopos major) hann med rød nakke. Dette er vår vanligeste hakkespett. Bildet er tatt på foringsplass.

Dompap er en ganske stor og kompakt bygd fink. Den er vanlig i skog over store deler av landet, og er hovedsakelig standfugl. På grunn av sitt tilbaketrukkede og stillferdige levevis er det lettest å legge merke til den på foringsplasser, der dette bildet er tatt. Her en hann med karakteristisk rød kropp.

Fjellrypa er en stedstro fugl tilpasset det ugjestmilde og karrige vinterfjellet over tregrensa. Her er den fotografert om høsten på Sognefjellet.

Hettemåke i sommerdrakt med en uskarp buss i bakgrunnen. Hettemåkene hekker i kolonier ved sjøen og i ferskvann, gjerne i tilknytning til byer. De fleste trekker sørover om vinteren.

Smålom er vår minste og slankeste lomart, med karakteristisk rød strupeflekk i sommerdrakt. Den hekker i tjern i barskog, langs kysten og i Arktis, inkludert Svalbard. Arten hekker helst i små fisketomme tjern, men er avhengg av fisk som den henter fra nærliggende vann. Bildet viser et par som har slått seg ned på et lite tjern.

Siste halvedel av april og starten av mai er høytid for storfuglen. Da er det tid for tiurleik og hannen viser seg med sin flotteste prakt i håp om å tiltrekke seg flest mulig røy. Her er det nærbilder av en spillende tiur.

En polarmåke forsøker å finne noe mat innimellom hvalrossene. Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Tyrkerdue (Streptopelia decaocto) i sangflukt. Tyrkerdue hekker i byer og tettesteder, eller ved gårder. Arten har gått tilbake i Skandinavia de siste 10-20 årene.

Isbre, høye fjell og svartbrynalbatross på Sør Georgia i Sør-ishavet, nær antarktis. Økt avsmelting av isbreene i Antarktis, som inneholder 90 % av verdens ferskvann, vil kunne føre til omfattende global oppvarming og havnivåstigning.

Våren er tid for kurtise for ærfuglen. Hannene følger tett på hunnen i håp om å få parret seg.

Fjellryper en kald og blå januarkveld.

Praktærfuglen er en arktisk dykkand i nær slekt med ærfugl. Hunnfuglen er svært lik ærfuglhunnen, mens hanner i praktdrakt har umiskjennelig orrangegul nebbknøl, lillarødt nebb og blålig isse og nakke. Praktærfugl hekker i de høyarktiske delene av Nord-Amerika og Russland, samt mer fåtallig på Grønland og Svalbard. Den er bare funnet hekkende ytterst få ganger i fastlands-Norge, men er relativt vanlig i Nord-Norge om vinteren. Bildet viser praktærfugl hann i praktdrakt.

Kjernebiter hunn med tydelig askegrått felt på svingfjærene. Kjernebiteren er en fåtallig hekkefugl i edelløvskog i de sørlige og sørøstre delene av Norge. Mange fugler overvintrer hos oss, mens andre trekker til Mellom-Europa. Arten er lett kjennelig på det ekstremt kraftige nebbet, svart hakelapp og svart tøyle mellom nebb og øye. Kjernebiter har hatt en bestandsøkning de siste 15-20 årene, trolig som følge av klimaendringene. Bildet er tatt på foringsplass.

Gråmåka er en av våre mer vanlig måker. Den hekker langs hele kysten vår, men også fåtallig i innlandet.