Maurbiller (Cleridae) er en artsrik familie av biller som stort sett er rovdyr. Billene er gjerne brokete farget i rødt, gult og svart, og kroppen er dekket av lange, oppstående hår. Mange arter lever av vedborende insekter, for eksempel barkbiller noe som ogås Opilo mollis gjør. Den er kjent fra en rekke lokaliteter rundt Oslofjorden og nedover langs sørlandskysten. Nyere funn kjennes bare fra Jomfruland. Denne billen er fotografert fra billesamlingen til Arne Laugsand. Kilde: www.artsdatabanken.no og www.wikipedia.no

Øyenstikkeren Stor blålibelle er i nyere tid påvist på seks lokaliteter i Norge, men bare på to av disse med sikker formering. Lengre sør og øst i Europa finnes arten gjerne i tilknytning til litt næringsrike dammer og sjøer og ikke sjeldent i brakkvannsområder. Den lille bestanden her i landet fluktuerer antakelig betydelig. Her fra Gotland, Sverige.

Barkbillen Orthotomicus longicollis er knyttet til nylig døde, saktevokste, grove furutrær, der arten utvikles mellom barken og veden. I Norge var arten lenge kun kjent fra et 100 år gammelt funn gjort i Kongsberg, og den var i forrige rødlistevurdering oppført som antatt regionalt utdødd (RE). I 2019 ble arten påvist rundt Follsjå i Notodden, der den har en levedyktig bestand. Arten er her funnet i gamle, fleraldrete lavlandsfuruskoger som naturlig skjøttes gjennom skogbrann, og som har mye stående død furuved. Arten trues i første rekke av en pågående flatehogst i det kjente utbredelsesområdet, samt at et treslagsskifte til gran og en bekjemping av skogbrann i området er en trussel mot arten på noe lengre sikt.

Bildet viser Magne Flåten som holder en av fem voksne eremittbiller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Kongsbregne

Flatøsters er en naturlig hjemmehørende og varmekjær musling, som lever spredt langs kysten nord til Trøndelag.

Eikegreinkjuke på gammel eik i hagemark. Fra Jomfruland landskapsvernområde, et nasjonalt utvalgt kulturlandskap i jordbruket.

Pachyphiale carneola vokser på stammen av løvtrær, særlig ask, eik og hassel, i løvskog, barskog og kulturlandskap. Den er relativt sjelden anses sårbar for hogst. Kilde www.artsdatabanken.no

Bildet viser en voksen ismåke i flukt, Ismåke er en høyarktisk art som oppholder seg i isfylte farvann hele året og som hekker i kolonier. Det er en middels stor måke med helhvit fjærdrakt, svarte bein og gult nebb med mørk basis. Arten har en sirkumpolar, arktisk utbredelse, og den er sjelden i global målestokk. Den globale hekkebestanden er anslått til ca. 14 000 par, der Svalbardbestanden er estimert til 1000-2000 par med størst tetthet i de nordlige og østlige delene av øygruppen. På grunn av artens sterke tilknytning til drivisen, og dens rolle som åtselfugl, kan ismåke være sårbare for endringer i forekomst og utbredelse av havis, og for å akkumulere høye nivåer av miljøgifter. Kilde: Norsk Polarinstitutt.

Bilder av rovfluer

Skjeggmeis hunn. Dette er en spurvefugl med brune fargetoner og lang stjert, som er meget godt kamuflert. Skjeggmeis er en av våre sjeldneste hekkefugler. Den er knyttet til store takrørskoger, der den livnærer seg av frø av takrør.

Utsikt over Longyearbyen og Adventdalen fra Sverdruphamaren, med svalbardvalmue i forgrunnen. Longyearbyen er Svalbards administrasjonssenter, med eget folkevalgt lokalstyre. Stedet har ca. 2 000 innbyggere og er en av verdens nordligste bosetninger. De aller fleste innbyggerne er nordmenn, men nesten 40 nasjonaliteter er representert. Det er fri adgang til å bosette seg i Longyearbyen for borgere fra alle stater som har underskrevet Svalbardtraktaten, men man må kunne forsørge seg selv. I dag er turisme, forskning og utdanning viktige næringsveier i tillegg til gruvedriften.

Apollosommerfuglen er en av våre største og mest iøynefallende sommerfugler som flyr seint på sommeren og er avhengig av urterike lokaliteter som voksen. Apollosommerfuglen forekommer i indre dalstrøk på Østlandet. Her i knoppurteng med sen slått.

Damfrosk tilhører de såkalte ”grønnfroskene” og kan skilles fra ”brunfroskene” (buttsnutefrosk og spissnutefrosk m.fl.) på manglende mørk ”maske”, tettsittende øynene, hannens to utvendige kvekkeposer og en smal, lys midtstripe langsetter ryggen. Arten er utpreget akvatisk, varmekrevende og gyter i små og isolerte solrike tjern og dammer. Damfrosk ble oppdaget ny for Norge i 1986. Den regnes som naturlig hjemmehørende i noen få små myrtjern i Aust- Agder, der populasjonen teller under 50 reproduserende individer. Vellykket formering forekommer bare i gode sommere, og populasjonen fluktuerer betydelig. Kilde Artsdatabanken.

Storgnagbille er nyere tid kjent fra et par lokaliteter i Telemark (Drangedal) og Vestfold (Larvik). Arten er nyttet til urskogslignende bestand med grove graner, men er også funnet på bjørk.

Skorpeskjold tilhører det xerofile steppeelementet som i hovedsak er begrenset til sørvendte, soleksponerte kalkberg og tilsvarende åpen kalkjord i nedbørsfattige områder i øvre del av Gudbrandsdalen og Valdres. Dette elementet består av ca. 25 lavarter som i Skandinavia har sine hovedforekomster i denne regionen.

Urskogskjuke (Perenniporia subacida) er en sopp som vokser på død ved av gran i gammel granskog med mye død ved. Den er kjent fra ca 20 steder i Norge.

Eggegul kjuke finnes i løv- og blandingsskog. Arten finnes dels på skrinne og solvarme tørre steder der den er nedbryter på avbarkete læger av osp, dels i fuktige gråorskoger der den særlig finnes på læger av gråor. På bildet er den på en tørr ospelåg.

Vepsevåk er en middels stor rovfugl, med lengre stjert og slakere hals enn de andre våkene - samt et ganske spinkelt nebb. Den livnærer seg av veps, frosk og ulike smådyr. I Norge hekker den hovedsakelig i produktive granskoger i Øst-Norge og sørover til Vest-Agder. Vepsevåk er en trekkfugl som overvintrer i tropisk Afrika.

Gulnål er en sjelden mose som vokser på leire. Den kan finnes i åkerkanter, elvekanter og andre fuktige områder med leire. Her er den fotografert i en åkerkant ved Leira i Skedsmo kommune.