Lavskrika finner du i høyereliggende, eldre barskog østafjells i Sør-Norge og videre nordover til Troms og Finnmark. Lavskrika er en standfugl som er stasjonær i sitt territorium livet gjennom. Den har hatt tilbakegang de siste 50 årene.

En liten flokk med vær som beiter i kystlandskapet på Værlandet.

Reinsdyra har forplantningstid i august-november avhengig av hvor i landet de lever. Da har bukkene utviklet store og flotte gevirer som de bruker under slåsskampene seg imellom. Bildet viser noen dyr som tatt seg en hvil.

Lerkefalk ungfugl

Tidlig på året kommer store mengder norsk-arktiske torsk (skrei) inn mot kysten av Lofoten, Vesterålen og Troms for å beite på mindre stimfisk og for å gyte. Her sløyes skrei og annen fisk på fiskemottak. Fiskemottak langs hele kysten, kjøper, foredler og selger fisk og annen sjømat.

Polarlomvi er en typisk alkefugl med svart og hvit fjærdrakt. Den ligner på lomvi, men har litt kortere og kraftigere nebb med en smal hvit stripe langs kanten av overnebbet. Polarlomvien er en arktisk art som på fastlandsnorge kun hekker i meget små antall i noen få fuglefjell i Finnmark. Den er imidlertid en tallrik hekkefugl i fuglefjell på Bjørnøya og Spitsbergen og ellers sirkumpolart gjennom hele Arktis. Den hekker i tette kolonier på smale hyller i bratte klippevegger, ofte flere tusen par sammen. Bildet viser del av en gruppe med polarlomvi i fjellveggen på fuglefjellet ytterst på Diabasodden.

Ismåke er en opportunistisk fugl som livnærer seg av mindre fisk, større dyreplankton og åtsler. Den er sterkt knyttet til drivisen. Arten kan derfor være sårbar for klimaendringer: Som åtselseter er den også utsatt for akkumulasjon av høye nivåer av miljøgifter. Her spiser den på kjøttrester.

Turen opp til den 1020 meter høye Bjønneskortenatten i Sigdal kommunne er blitt en veldig populær tursti. Stien er kalt Madonnastien og i hovedsak bygget opp av steinheller av sherpaer fra Nepal. Arbeidet ble startet sommeren 2016 og ferdigstilt i 2019. På toppen er det plassert ut en plakat som viser hvor de omkringliggende toppene er.

Måltrost er den nest minste av trostene våre. Den har gråbrun overside, brunflekket underside og er uten rødvingetrostens rustrøde flekk under vingene. Fuglen er vanlig i skog over hele landet. Hannen har en musikalsk og variert sang som den oftest fremfører høyt i et tre. Måltrost er en trekkfugl, som normalt overvintrer i Spania og Portugal.

Sangsvanen er vanlig om vinteren i Sør-Norge, men hekker først og fremst i Nord-Skandinavia og Sibir. Den foretrekker grunne innsjøer med mye vegetasjon hvor den har mulighet til å beite på bunnvegetasjonen. Her er den fotografert ved Hornborgasjøen i Sverige som er en viktig rasteplass under trekket nordover på våren og sørover på senhøsten.

Lerkefalk ungfugl. Lerkefalk er en uvanlig hekkefugl i Norge. Den hekker helst i jordbruksområder med innslag av sjøer og barskog. Lerkefalk livnærer seg av småfugl og store insekter (bl.a. øyenstikkere).

Haukugle (Surnia ulula) hekker i fjellskog og nordlige barskoger. Den legger gjerne reiret sitt i toppen av en høystubbe. Antallet fugler varierer mye avhengig av smågnagertiltgangen.

Harespor på islagt elv.

En hvalross som ruller seg opp på stranda. Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Jerv (Gulo gulo) fotografert i vill tilstand i Finland. Jerv er Skandinavias største mårdyr. I Norge er jerven i stor grad et høyfjelldyr, som først og fremst livnærer seg av kadaver av rein. I Finland, der dette bildet er tatt ved utlagt åte, er jerven et utpreget skogsdyr som har en mer variert kost. Jerven trues av jakt og ulovlig etterstrebelse og oppdeling av leveområder.

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. En meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell.

Vandrefalk hekker i lavlandet og ut ut mot kysten langs store deler av Norge. Den gikk tidligere sterkt tilbake på grunn av forfølgelse og spredning av miljøgifter. De siste 10-20 årene har bestanden tatt seg merkbart opp igjen. Vandrefalken regnes som det raskeste dyret på jorda. Bildet viser en ung vandrefalk som speider etter bytte fra en høy bygning i Oslo by.

Fjellreven var rundt århundreskiftet ganske vanlig i den norske fjellheimen, men på grunn av jakt er den nå et av våre mest utrydningstruede pattedyr. i 1930 ble fjellreven totalfredet, men bestanden har ikke klart å ta seg opp igjen. På fastlandsnorge har den nå bare restbestander i enkelte høyfjellsområder fra Hardangervidda i sør til Finnmark i nord. Bestanden i Arktis har vært og er livskraftig.

Heipiplerke hekker i åpent terreng over hele landet, men er vanligst i fjellet og langs kysten. Den er som andre piplerker gråbrun spraglete, og er svært lik trepiplerke. Heipiplerke er en av de fuglene som oftest er vert for gjøkunger. Den overvintrer i Sør- og Vest-Europa. Bildet viser heipiplerke i en fjellbjørk øverst i bjørkebeltet i fjellet.

Bjørn fotografert i vill tilstand i skog- og myrlandskap på grensen mellom Finland og Russland. Brunbjørnen ble utryddet som ynglende art i Norge og den lille bestanden som finnes i dag er ikke levedyktig pga. omfattende skadefellinger. Det finnes små forekomster av brunbjørn i Hedmark, Trøndelag og Pasvik som er et resultat av innvandring fra relativt store bestander i Sverige, Finland og Russland. Bildet er tatt ved utlagt åte.