Bjørn fotografert i vill tilstand på grensen mellom Finland og Russland. Her jager den bort ravner fra et utlagt kadaver. Brunbjørnen ble utryddet som ynglende art i Norge og den lille bestanden som finnes i dag er ikke levedyktig pga. omfatende skadefellinger. Det finnes små forekomster av brunbjørn i Hedmark, Trøndelag og Passvik som er et resultat av innvandring fra relativt store bestander i Sverige, Finland og Russland. Bildet er tatt ved utlagt åte.

Elg (Alces alces) kan konsentreres i store mengder når det er mye snø og dårligere mattilgang om vineren. Her et dyr og store mengder spor på et vann omgitt av løvskog.

Nattravnen er en tropisk trekkfugl som kommer på våren i mai og reiser om høsten i august–september til Øst- og Sør-Afrika. I Norge er den stort sett begrenset til Østlandet. Den er nattaktiv og jakter på nattsvermere. Her er den fotografert i Røyken kommune.

Bildet viser en torsk (foran) og hyse (bak), tor fiskearter i torskefamilien. Torsken kan bli opptil 150-200 cm lang og veie opp mot 60 kg. Den kjennetegnes gjennom «hakeskjegget», som egentlig er en finne. I vill tilstand vil det ta fra to til ti år til torsken er kjønnsmoden. Den finnes utbredt over store deler av Nordatlanteren. Det finnes to hovedtyper torsk: norsk-arktisk torsk, også kalt skrei, og mer stedbundet kysttorsk. Fiskenavnet er ei samandraging av 'tørrfisk'. Hyse, som også kalles kolje, kan bli 110 cm lang og opp til 20 kg. Den har et tydelig overbitt, liten skjeggtråd og har tydelig sidelinje. Den kan lett skilles fra andre arter på den svarte flekken under første ryggfinne. Hysa finnes på begge sider av Nord-Atlanteren, med en av sine viktigste gyteområder utenfor kysten av midt-Norge. Hysa er en bunnfisk. Både torsk og hyse er økonomisk viktige fiskeslag, med et omfattende fiske.

Slettsnoken er den mest varmekjære av 'ormene' våre. Den liker seg best i sørvendte lier, og er den eneste slangearten som liker å klatre i trær og i fjell. Slettsnoken er ikke giftig, men er en mini kvelerslange med sterk muskulatur. Den dreper byttet sitt ved kveling. Den har et karakteristisk mønsteret på ryggen.

Rødnebbterna er en trekkfugl som hekker på kysten i arktiske og subarktiske strøk av Europa, Asia og Nord Amerika. Den trekker over ekstreme avstander og er antageligvis den fuglen som gjennomfører det lengste trekket da den reiser helt ned til antarktiske farvann. I Norge hekker den langs det meste av norskekysten samt ved ferskvann i innlandet i Nord-Norge og flere steder i sørnorske fjelltrakter. Mer sparsom fra Agder til Oslofjorden. Den er en vanlig hekkefugl langs kysten av Svalbard. Rødnebbterna er en koloniheker og har reir i en grunn grop på bakken. Her er den fotografert foran Kronebreen på Svalbard.

Makrellterne (Sterna hirundo) har gått kraftig tilbake i indre Oslofjord.

Rødstjert er en liten trostefugl med rødbrun stjert, som den stadig vipper opp og ned. Hannen er fargerik, med svart strupe og ansikt, hvit panne, askegrå rygg og rødorrange bryst. Hunnen er nokså ensfarget gråbrun. Sangen er meget melodisk. Den hekker i hull i trær, hulrom på bakken og fuglekasser i ulike skogstyper over hele landet. Rødstjert er en trekkfugl, som overvintrer i Afrika. Bildet viser en rødstjert hann.

Spurvehauk er en av våre vanligste rovfugler. Den har brede butte vinger og lang stjert. Spurvehauk hekker i ulike typer skogmiljøer og oppholder deg gjerne nær bebyggelse. Endel spurvehauker overvintrer i Norge, mens de fleste trekker sydover til mellom-Europa i løpet av oktober/november. Bildet viser en ungfugl. Bildet er tatt på foringsplass.

Død, utsultet lomvi (Uria aalge) funnet i Oslos havnebasseng. Enkelte høster er det funnet mange døde lomvier som sannsynligvis er omkommet på grunn av matmangel. Overfiske er den viktigste årsaken til at bestandene av lomvi har gått kraftig tilbake.

Stjertanda er en forholdsvis sjelden hekkefugl i Norge. Den foretrekker grunne og næringsrike vann med rik strandvegetasjon, samt sakteflytende elver og myrdammer. Stjertanda er en trekkfugl. Bildet viser et sjertand par.

Kornkråka er vår sjeldneste kråkefugl. Den har maks 300 hekkende par i Norge hvorav de fleste i områdene rundt Trondheim. Den hekker i kolonier og er nært knyttet til kulturlandskapet. Denne er fotografert i Horten som har en liten bestand av kornkråke.

Bildet viser teist som roper på hekkeplass. Teist er en kystbundet alkefugl, som for det meste hekker i enkeltpar og små kolonier langs kysten. Om sommeren er den svart med hvite felt på vingene og røde bein. Om vinteren har den mye lysere fjærdrakt, der hodet og undersiden er hvit.

Senvinter og vår er en viktig tid for orrfuglen. Det er da hannene samles på de tradisjonelle spillplassene og kjemper om hunnenes gunst. Spillplassen er gjerne en åpen myr, men kan også være et islagt vann eller åpne koller i fjellskoggrensa. Kampene kan være harde da det stort sett bare er de tøffeste som får mulighet til å parre seg med orrhønene. Orrhønene kommer inn på leiken i slutten av april til starten av mai litt avhengig av hvor høyt over havet, og hvor i landet leiken er. Bildet viser to haner som slåss.

En hvalrosskoloni på Lågøya på Svalbard. Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Fjellreven var rundt århundreskiftet ganske vanlig i den norske fjellheimen, men på grunn av jakt er den nå et av våre mest utrydningstruede pattedyr. i 1930 ble fjellreven totalfredet, men bestanden har ikke klart å ta seg opp igjen på grunn av konkurranse med rødrev og uregelmessige smågnagersyklusser. I Fastlands-Norge er det nå bare restbestander i enkelte høyfjellsområder, fra Hardangervidda i sør til Finnmark i nord. Bildet viser en ung "hvitrev" og en ung "blårev".

Fjelljo er en utpreget innlandsfugl som hekker i fjellområdene våre. Den er vanligst i nord, men kan treffes helt sør til Hardangervidda. Vellykket hekking er oftest knyttet til gode smågnagerår. På Svalbard hekker det bare noen få par.

Svalbardrein i mars. Svalbardrein er en underart som av fastlandsreinen som bare finnes på Svalbard. Den er godt tilpasset det harde klimaet.

Havhest hekker vanligvis i løse kolonier på avsatser i bratte kystklipper, eller i jordhull på utilgjengelige skråninger. Den hekker spredt og fåtallig langs norskekysten, men er ganske tallrik på Svalbard. Havhest er en pelagisk overflatebeitende stormfugl som livnærer seg av fisk, fiskeslo og smådyr. Arten er beslektet med albatrossene. Bildet viser havhest i flukt.

Polarmåka er en arktisk måke som hekker blant annet på Svalbard. Høst og vinter kan den sees av og til langs kysten av Norge, mest i nord. Polarmåka er sammen med storjoen den eneste flygende predatoren av betydning på Svalbard. Den hekker gjerne i nærheten av og i sjøfuglkolonier. Her er en ung polarmåke avbildet.