Lunde (Fratercula arctica) er Norges tallrikeste sjøfugl. Mange bestander har imidlertid opplevd en kraftig bestandsnedgang på grunn av redusert næringstilgang, oljeforurensing mm.

Bjørn fotografert i vill tilstand i skog- og myrlandskap på grensen mellom Finland og Russland. Brunbjørnen ble utryddet som ynglende art i Norge og den lille bestanden som finnes i dag er ikke levedyktig pga. omfattende skadefellinger. Det finnes små forekomster av brunbjørn i Hedmark, Trøndelag og Pasvik som er et resultat av innvandring fra relativt store bestander i Sverige, Finland og Russland. Bildet er tatt ved utlagt åte. Bildet viser en bjørn som ligger i myra og slapper av.

Sildemåke i flukt. Voksen sildemåke kjennetegnes av svart til gråsvart rygg og vingeoverside, orrange bein og hvit underside. Fuglen er vesentlig mindre, slankere og med spinklere nebb enn den til forveksling like svartbakken, som har vesentlig mer hvitt på vingespissene og som har rosa bein. Sildemåke er vanlig langs mesteparten av norskekysten og litt inn i landet. De nordnorske sildemåkene har siden ca. 1980 gått kraftig tilbake i antall, mens arten har økt i antall i syd. Sildemåka er overveiende en trekkfugl, som hovedsaklig overvintrer i Syd-Europa og Nord-Afrika. Likevel er det en av de første trekkfuglene som kommer om våren.

Praktærfuglen er en arktisk dykkand i nær slekt med ærfugl. Hunnfuglen er svært lik ærfuglhunnen, mens hanner i praktdrakt har umiskjennelig orrangegul nebbknøl, lillarødt nebb og blålig isse og nakke. Praktærfugl hekker i de høyarktiske delene av Nord-Amerika og Russland, samt mer fåtallig på Grønland og Svalbard. Den er bare funnet hekkende ytterst få ganger i fastlands-Norge, men er relativt vanlig i Nord-Norge om vinteren. Bildet viser praktærfugl hann i praktdrakt.

Ulv (Canis lupus) fotografert under kontrollerte forhold i innhegning på Langedrag. Ulven er et utpreget rovdyr som jakter i flokk og som lever av større pattedyr. Elg er det vanligste byttedyret i Norden. Ulven er et myteomspunnet dyr som har blitt utsatt for intensiv jakt og forfølgelse i flere hundre år. På slutten av 1960 tallet så var den felles svenske, nord-finske og norske bestanden trolig nede i ca 20-25 dyr, og i 1973 ble ulven totalfredet i Norge.

Toppdykkeren er en staselig fugl som hekker i næringsrike innsjøer med siv- og starrvegetasjon.

Knølhval er en ganske stor og svært kraftig bardehval, med en lengde på ca. 14 meter og en vekt på ca. 30 tonn. Navnet kommer av en liten pukel som ryggfinnen sitter på. Knølhvalen har forøvrig karakteristiske lange framsveiver og et ganske rundt hode dekket av store hudknoller. Arten foretar lange vandringer mellom tropiske farvann om vinteren og høye sørlige og nordlige breddegrader om sommeren. Knølhval ble utover på 1900-tallet sterkt desimert som følge av hvalfangst. Etter fredning har bestandene sakte har tatt seg opp igjen. Knølhval er i dag forholdsvis vanlig i norske farvann. Spekkhogger er en stor tannhval i delfinfamilien, med en lengde på opptil 9 meter og en vekt på opptil 5,5 tonn. Hannen blir størst. Kroppen er karakteristisk svart med hvit buk, en hvit flekk bak øyet og en grå flekk bak ryggfinnen. De har en trekantet (hann) eller sigdformet (hunn) ryggfinne som kan bli opptil 2 m lang hos hannen. Spekkhoggerne er kraftige og hurtige flokkdyr som samarbeider når de jakter. Stimfisk og sjøpattedyr er viktigste byttedyr. Spekkhoggere finnes i alle verdens hav og er vanlige i norske fystfarvann. Bildet viser knølhval og spekkhogger som spiser sild.

Torsken kan bli opptil 150-200 cm lang og veie opp mot 60 kg. Den kjennetegnes gjennom «hakeskjegget», som egentlig er en finne. I vill tilstand vil det ta fra to til ti år til torsken er kjønnsmoden. Den finnes utbredt over store deler av Nordatlanteren. Det finnes to hovedtyper torsk: norsk-arktisk torsk, også kalt skrei, og mer stedbundet kysttorsk. Torsken er den økonomisk viktigste fisken i torskefamilien, med et omfattende fiske. Fiskenavnet er ei samandraging av 'tørrfisk'.

Lemen som går over stålis. Lemen er en smågnager i hamsterfamilien. Den er mest vanlig i fjellet. Lemen utgjør en viktig næringskilde for rovdyr, rovfugler og ugler. Arten har et svært høyt reproduksjonspotensiale, da dyrene kan ha en kullstørrelsen på 8-10 unger og få 3-5 kull i løpet av en sommer. Bestanden varierer syklisk og ofte med 3-4 år mellom hvert toppår, med svært lav tetthet i årene mellom bestandstoppene. I gode lemenår kan man se hundrevis av dyr i fjellet. Lemen en ansvarsart for Norge siden en betydelig del av verdensbestanden lever i Norge.

Haukugle som speider etter bytte fra toppen av en gran. Haukugle er en delvis dagaktiv ugle som hekker i fjellskog og nordlige skoger. Den legger gjerne reiret sitt i toppen av en høystubbe. Antallet fugler varierer mye avhengig av smågnagertiltgangen.

Sanglerke i sangflukt. Sanglerke er en vanlig trekkfugl som hekker i kulturlandskapet. Den har gått sterkt tilbake både i Norge og resten av Europe, trolig pga. intensiveringen av jordbruket.

Krykkje er den mest utpregede sjøfuglen av våre måker. Den hekker i kolonier og legger reir på små hyller i bratte fjellskrenter langs kysten vår. Den treffes fra Rogaland til Finnmark og på hele Svalbard. Her er den fotografert på Hornøya.

Hybridfrosk er en stor og kraftig frosk som vanligvis har en utpreget grønn farge med mørke flekker og en grønn stripe langs midten av ryggen. Hybridfrosk er oppstått som en krysning mellom de to artene damfrosk og latterfrosk, og er vanskelig å skille fra disse. Hybridfrosk er utbredt over hele Mellom-Europa øst til Moskva og nord til Danmark og Sør-Sverige. Arten ble i 2003 introdusert fra Polen til Finnøy i Rogaland, sammen med damfrosk.

Musvåk er ein mellomstor og bredvinget rovfugl med jevnt brunfarget fjærdrakt og mange smale tverrbånd på halen. Den er en vanlig hekkefugl i skog og kulturlandskap i lavlandet i Øst-Norge, samt svært fåtallig i Trøndelag og Vest-Norge. Føden består hovedsakelig av smågnagere, slanger og frosk. Musvåk er en trekkfugl som overvintrer på kontinentet, men der enkelte fugler overvintrer i Sør-Norge.

Bildet viser en lappsurv hann. Lappspurv er knyttet til tundraen. I Norge hekker den i fjellområdene i Sør-Norge, mens den i Nord-Norge også hekker ute ved kysten. Arten opptrer i hekketiden på åpne, ofte nokså karrige, områder særlig i vierregionen. Fugler som hekker i Norge overvintrer trolig i steppeområder i Russland og Asia. Kilde: Artsdatabanken

Svømmesnipe er en liten vadefugl i snipefamilien, med rustrødt parti rundt halsen i sommerdrakt. Den hekker i småvann i høyfjellet og på tundraen, og overvintrer i tropiske havområder. Hos svømmesnipene er kjønnsrollene reversert. Hunnene er større og mer fargerike enn hannene. Svømmesnipe lever av små insekter og krepsdyr. Bildet viser svømmesnipe i sommerdrakt.

Spurvehauk er en av våre vanligste rovfugler. Den har brede butte vinger og lang stjert. Spurvehauk hekker i ulike typer skogmiljøer og oppholder deg gjerne nær bebyggelse. Endel spurvehauker overvintrer i Norge, mens de fleste trekker sydover til mellom-Europa i løpet av oktober/november. Bildet er tatt på foringsplass.

Bildet viser et par med teist i sommerdrakt på et isflak. Teist er en kystbundet alkefugl, som for det meste hekker i enkeltpar og små kolonier langs kysten. Om sommeren er den svart med hvite felt på vingene og røde bein. Om vinteren har den mye lysere fjærdrakt, der hodet og undersiden er hvit.

Fjellreven var rundt århundreskiftet ganske vanlig i den norske fjellheimen, men på grunn av jakt er den nå et av våre mest utrydningstruede pattedyr. i 1930 ble fjellreven totalfredet, men bestanden har ikke klart å ta seg opp igjen på grunn av konkurranse med rødrev og uregelmessige smågnagersyklusser. I Fastlands-Norge er det nå bare restbestander i enkelte høyfjellsområder, fra Hardangervidda i sør til Finnmark i nord. Motlysbilde av en ung "blårev" som strekker seg.

Bildet viser en hvilende rågeit med sommerpels. Rådyr eller europeisk rådyr (Capreolus capreolus) er det minste av hjortedyrene i Skandinavia og veier 18-36 kg. Sommerstid er pelsen rødbrun mens vinterpelsen er mer gråbrun. Rådyrkillingen har lyse prikker i behåringen over ryggen. Råbukken har et kort, enkelt gevir med opptil tre tagger per horn, som felles årlig. Rådyret er utbredt over store deler av Europa og Lilleasia, og finnes i nesten hele Norge.