Stjerneklart og kaldt en vinternatt i Trillemarka-Rollagsfjell naturreservat. Månen er nesten full og lyser opp terrenget.

Stranda ved Ramberg på Flakstadøy i Lofoten er en av Lofotens perler. Her er plassen fotografert vinterstid med bølger som skyller inn over sanden.

Når kulda kommer legger isen seg fint på mange vann. Da kan en få fine dager på skøyteisen. Bildene er fra en fantastisk januardag på Sandungen på Hurumlandet i Asker kommune.

Gammel, åpen og beitepreget eikeskog i tilknytning til kulturlandskapet på Røer, med skigåere på jorder i bakgrunnen

Fjellreven var rundt århundreskiftet ganske vanlig i den norske fjellheimen, men på grunn av jakt er den nå et av våre mest utrydningstruede pattedyr. i 1930 ble fjellreven totalfredet, men bestanden har ikke klart å ta seg opp igjen. På fastlandsnorge var det inntill 2005 bare restbestander i enkelte høyfjellsområder fra Hardangervidda i sør til Finnmark i nord. Bestanden i Arktis har vært og er livskraftig. I 2005 startet myndighetene med et avlsprosjekt på fjellrev med tanke på å styrke den ville bestanden. De bygget da Sæterfjellet avlsstasjon i høyfjellet på Oppdal. I perioden 2006–2011 er det født 217 valper i stasjonen som er satt ut i henholdsvis Saltfjellet–Junkeren i Nordland, Sylane og Dovrefjell, Knutshø i Sør-Trøndelag–Oppland og Finse i Hordaland. Utsettelsesområdene er i senere år utvidet og bestanden er økende. Bildet viser en fjellrev på Hardangervidda som ble skremt av en ravn.

Hubro er verdens største ugle. Den har gulbrun grunnfarge med mørke lengdestriper på undersiden. Hodet har lange fjærtopper. Hubroen finnes over store deler av Europa, Vest-Asia og Nord-Afrika. I Norge har den gått sterkt tilbake og er i dag vanligst langs kysten fra Rogaland til Nordland. Hovedårsaken til tilbakegangen er kontakt med strømførende ledninger, samt endringer i landbruket og forstyrrelser. Hubroen livnærer seg av mindre pattedyr og fugl. Den er en strengt nattaktiv ugle. Bildet er tatt ved utlagt åte.

Tåke gir en trolsk stemning i fjellskogen, men man skal passe seg for å gå se vill. Trærne bøyer seg på grunn av rim og fuktig snø.

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. En meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell.

Blåmeis er en standfugl som er en flittig gjest på fuglebrettene våre. Under hekkesesongen lever den for det meste av insekter, mens det stort sett er frø som utgjør føden om vinteren.

Vinterstemning på Skimtheia i Drammensmarka en sen kveld i januar.

Hønsehauk er en relativt stor rovfugl. Den hekker fortrinnsvis i storvokst og gammel barskog. Den har korte, brede vinger og lang smal hale som gjør at den er godt egnet til manøvrering i skog. Redet er stort og plassert midt i treet og brukes ofte flere år på rad. Hønsehauk livnærer seg av mindre pattedyr og middels store fugler. Bestanden har gått betydelig tilbake gjennom flere tiår. Bildet viser en 1,5 år gammel hønsehauk med uregelmessige horisontale bånd på bryst, som spiser på en utlagt orrhøne.

Ung kongeørn på bytte. Kongeørn livnærer seg i stor grad av åtsler, gjerne av døde pattedyr. Her en ung ørn som spiser på ett rådyr som er lagt ut. Kongørna er vår nest største rovfugl. Ungfuglen er mørkebrun med hvite felter midt på vingene, og hvit basis av halen. Den får fullvoksen drakt etter 4–5 år og blir da nokså ensfarget gyllenbrun uten hvite partier. I Norge hekker kongeørnen i nesten hele landet, fra Agder til Øst-Finnmark. Den er vanligst i fjellskog og i høyfjellet, men forekommer også langs store deler av kysten. Kogeørna er en allsidig jeger som bl.a. livnærer seg av ender, hare, rev og hønsefugl, men også i stor grad åtsler. Bildet er tatt ved utlagt åte.

Musvåk er ein mellomstor og bredvinget rovfugl med jevnt brunfarget fjærdrakt og mange smale tverrbånd på halen. Den er en vanlig hekkefugl i skog og kulturlandskap i lavlandet i Øst-Norge, samt svært fåtallig i Trøndelag og Vest-Norge. Føden består hovedsakelig av smågnagere, slanger og frosk. Musvåk er en trekkfugl som overvintrer på kontinentet, men der enkelte fugler overvintrer i Sør-Norge.

En vinterdag i mars i Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark. Sola stikker så vidt gjennom skyene. Bildet er tatt fra starten av Stroplsjødalen og mot sørvest.

Fossekall er Norges nasjonalfugl. Den lever langs bekker og elver i hele Norge. Reiret plasseres alltid ved rennende vann, ofte på en fjellhylle, under broer o.l. Fossekallen kan dykke og svømme korte strekk under vann og bruker vingene til å svømme med.

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. En meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell.

Bildet viser en hvalrosskoloni ved Magdalenefjorden foran Gullybreen. Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.Npolar.No/no/arter/hvalross.html

Fjelljo er en utpreget innlandsfugl som hekker i fjellområdene våre. Vanligst i nord, men kan normalt også treffes helt sør til Hardangervidda. Vellykket hekking er oftest knyttet til gode smågnagerår. På Svalbard hekker det bare noen få par og denne er fotografert i Kongsfjorden.

Skiløper på veg til Sinober i frossent landskap

Skiløper med hund på vei inn på vidda en kald vinterdag.