Rødnebbterne er en trekkfugl som hekker på kysten i arktiske og subarktiske strøk av Europa, Asia og Nord Amerika. Den trekker over ekstreme avstander og er antageligvis den fuglen som gjennomfører det lengste trekket da den reiser helt ned til antarktiske farvann. I Norge hekker den langs det meste av norskekysten samt ved ferskvann i innlandet i Nord-Norge og flere steder i sørnorske fjelltrakter. Den er en vanlig hekkefugl langs kysten av Svalbard. Rødnebbterna er en kolonihekker og har reir i en grunn grop på bakken. Bildet viser kurtiserende rødnebbterner ved reirgropen.

Tropisk tåkeregnskog og bilvei i Tully Falls National Park, som er en del av Wet Tropics World Heritage Area lengst nordøst i Australia. Wet Tropic regnes som verdens eldste regnskog. Dette er den mest artsrike skogtypen i Australia, med med flere primitive planter som ikke finnes andre steder i verden. Denne bilveien som går i kanten av regnskogen ved Ravenshoe har innvirkning på skogsmiljøet ved at den øker dødligheten til dyrearter som er utsatt for å bli påkjørt. Forøvrig er veibygging i områder som ikke er vernet ofte en inngangsport for fremmede arter og fører til videre utnyttelse, ødeleggelse og oppsplitting av regnskogen.

Gammel fleraldret naturskog av furu, med flere hundre år gamle trær og død ved

Gammel, brannpåvirket og rik sandfuruskog på en nokså flat mo med død ved og gamle trær i lavlandet er viktig for svært mange sjeldne og rødlistede arter. Slike skoger er av internasjonal verdi for biologisk mangfold.

Marin forsøpling har blitt et stort miljøproblem. For eksempel setter fugler, sjøpattedyr, hummer og andre dyr seg fast i redskaper og skades av plast de spiser. Plast bidrar til forurensing av verdenshavene, tas opp i næringskjeden og blir sannsynligvis til slutt en del av vår mat. Bildet viser plastsøppel, død gråmåke og barn i aktivitet under ryddeaksjon ved hekkeplass for sjøfugl i indre Oslofjord.

Bjørn fotografert i vill tilstand i skog- og myrlandskap på grensen mellom Finland og Russland. Brunbjørnen ble utryddet som ynglende art i Norge og den lille bestanden som finnes i dag er ikke levedyktig pga. omfattende skadefellinger. Det finnes små forekomster av brunbjørn i Hedmark, Trøndelag og Pasvik som er et resultat av innvandring fra relativt store bestander i Sverige, Finland og Russland. Bildet er tatt ved utlagt åte.

Hvitryggspett er knyttet til områder med mye løvskog som er rik på død ved. Arten har hatt stor tilbakegang i Skandinavia og er i tilbakegang på Østlandet, men har ennå sterke bestander på Vestlandet. På bildet ses en hannfugl.

Lappmarihånd (Dactylorhiza lapponica). Arten er ganske sjelden og trives på våt kalkrik jord. Bildet er fra en rikmyr ved Kvisleflået.

Bjørn fotografert i vill tilstand i skoglandskap på grensen mellom Finland og Russland. Brunbjørnen ble utryddet som ynglende art i Norge og den lille bestanden som finnes i dag er ikke levedyktig pga. omfattende skadefellinger. Det finnes små forekomster av brunbjørn i Hedmark, Trøndelag og Pasvik som er et resultat av innvandring fra relativt store bestander i Sverige, Finland og Russland. Bildet er tatt ved utlagt åte. Bildet viser en bjørn som slikker honning fra et tre.

Blåbåndvannymfa er en art som stiller store krav til sitt leveområde. Den finnes gjerne ved små elver eller kraftige bekker som renner gjennom jordbrukslandskap med leirgrunn. Ofte kan den trives selv om jordet er dyrket helt ned til leveområdet. Den vil helst ha åpne kantsoner, da både larvene og de voksne vannymfene liker sol og varme. Dersom kantsonene vokser igjen med busk og kratt, forsvinner også blåbåndvannlarvene. De voksne insektene sitter gjerne på vannplanter og soler seg eller de patruljerer opp og ned vassdraget på jakt etter insekter. Arten skilles fra den mer vanlige blåvingevannymfe ved den mørke blå stripen på vingen.

Slettsnok på veikant. Tafikkdød er en alvorlig trussel mot mange amfibier og reptiler. Slettsnok har et karakteristisk mønster med mørke flekker på ryggen, en stor mørk flekk på hodet og en mørk øyestripe. Den er den mest varmekjære av 'ormene' våre, og liker seg best i sørvendte lier. Slettsnoken tar seg spesielt godt frem i bratt terreng og kan også klatre i trær. Slettsnoken biter gjerne, men er ikke giftig. Den er en mini "kvelerslange" med sterk muskulatur som dreper byttet sitt ved kveling.

Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Skjellrot er en lav, hvit eller kremfarget flerårig snylteplante med jordstengel. Arten er en av et fåtall av planter som helt mangler klorofyll. Sin næring får planten ved å parasittere på røttene til trær som or, hassel, bøk og alm.

Marin forsøpling har blitt et stort miljøproblem. For eksempel setter fugler, sjøpattedyr, hummer og andre dyr seg fast i redskaper og skades av plast de spiser. Plast bidrar til forurensing av verdenshavene, tas opp i næringskjeden og blir sannsynligvis til slutt en del av vår mat. Bildet viser plastsøppel, annen søppel, blader og pinner ved Rådhusbrygga i Oslo.

Tranen er en stor fugl som trives best på store myrer i barskog og fjellskog. Det er en trekkfugl som kommer til Norge i april. Her er den fotografert i Sverige ved Hornborgasjøen.

Lyngheilandskapet er blant våre eldste kulturlandskap, med en alder på opptil 4-5000 år. Lyngheiene hadde sin største utbredelse på 1800-tallet og strakte seg da helt fra Øsfold og Lista i Sør-Norge til Lofoten i Nord-Norge. I Norge finner vi verdens nordligste kystlyngheier, og vi har et spesielt internasjonalt ansvar for å ivareta dem. Lyngheiene er unike i sin utforming. De er formet gjennom lang tids utnyttelse ved blant annet beiting, lyngbrenning og lyngslått. I dag har moderne jordbruk, skogplanting og opphørt bruk til at lyngheiene er en sterkt truet naturtype. Bildet kystheimiljø med sauer ved Lyngør i Tvedestrand kommune. Dette er en av de mest verdifulle områdene med kystlynghei i Aust Agder. Her har det blitt gjennomført lyngbrenning, rydding og sauebeite for å ta vare på de gamle kystlyngheiene. Området er både en del av skjærgårdsparken med sikrede friluftsområder i Aust-Agder og inngår i Raet nasjonalpark.

Fossil-leting ved Lonyearbreen. Avtrykk av blader på stenen i forgrunnen viser at det var skog med mye varmere klima her for ca. 50 millioner år siden.

Gråsotbeger er en skorpelav som forekommer på bark og på bar ved av gamle og døde grantrær. Den er også funnet på eik og bjørk. Den vokser i lysåpne skoger med god tilgang på gamle og døde grantrær og signaliserer god kontinuitet i dette substratet. Karakteristisk for sotlavene er de svarte apotheciene med svart sporemasse som sverter av når en tar på dem.

Ung havørn som letter. Harørna er vår største rovfugl. Bildet er tatt ved utlagt åte.

Skogbrann er en viktig og naturlig økologisk faktor i skog. Mange arter og skogtyper er tilpasset jevnlige branner og mange arter er helt avhengig av brent trevirke og skogmiljøer som dannes som følge av brann for å overleve. En brann fører til at vi får mye død ved i skogen, noe som bl.a. insekter og i neste omgang fugler drar nytte av. Bildet er fra en brann i Froland "Myklandsbrannen" som brant i 2008. Etter seks dager dekket brannen et område på ca. 20km2. Mye av den døde veden ble tatt ut med hogstmaskiner etter brannen, men enkelte lommer fikk lov til å stå igjen urørt. Bildet viser også hvordan bekker og fuktige forsenkninger kan fungere som naturlige brannhindere. Langs bekken står det levende furu som ikke gikk med i brannen.