Nærbilde av mongolspringfrø og dens små blomster. Mongolspringfrø er en ettårig, ca 0,5 m høy fremmed art, med små blekgule blomster. Den kommer opprinnelig fra Mellom- og Øst-Asia. Planten ble i 1870-80-årene spredd fra botanisk hage i Oslo for forsøksdyrking til en rekke privathager rundt i landet. Den har trolig også etablert seg i naturen via lagringsplasser for importert tømmer og importert plantemateriale. Arten trives best i halvskygge eller skyggefullt miljø på relativt næringsrik, fuktig jord, særlig flommarkskog. Omfattende, tette renbestander, slik som på bildet, er vanlige. Disse kan føre til fortrengning av stedegne arter, endringer i jordbunnsforhold og økt ersjonsfare. Kilde: Artsdatabanken.

Gammel lavlandsfuruskog langs skrinne varme skrenter rundt Fjellstulfjellet. Gammel furuskog har vært ettertraktet for tømmerdrift i flere hundre år og skoger med med død ved og gamle trær er svært sjeldent.

Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.Npolar.No/no/arter/hvalross.html

Kiting på vinteren har blitt en veldig populær aktivitet for mange. Muligheten for å forflytte seg raskt og langt kun ved hjelp av vind har gjort mange fjellområder langt mer tilgjengelig enn tidligere og det har også sine negative konsekvenser. Konflikten mellom kitere og reinsdyr er reell. Hardangervidda er ett av områdene som er populært for kiting og da spesielt langs riksveg 7 nord på vidda.

Rødnebbterne er en trekkfugl som hekker på kysten i arktiske og subarktiske strøk av Europa, Asia og Nord Amerika. Den trekker over ekstreme avstander og er antageligvis den fuglen som gjennomfører det lengste trekket da den reiser helt ned til antarktiske farvann. I Norge hekker den langs det meste av norskekysten samt ved ferskvann i innlandet i Nord-Norge og flere steder i sørnorske fjelltrakter. Den er en vanlig hekkefugl langs kysten av Svalbard. Rødnebbterna er en kolonihekker og har reir i en grunn grop på bakken. Bildet viser rødnebbterne på et skilt med informasjon om et verneverdig gruntvannsområde for fugl.

En vokser havørn under landing. Havørna er vår største rovfugl med et meget stort vingespenn. Bildet er tatt ved utlagt åte.

Sistotrema raduloides finnes i løv- og blandingsskog, hovedsakelig gammel skog med mye osp, der den er nedbryter (saprofytt) på godt nedbrutt død ved av osp som på bildet. Sørøstlig utbredelse, kjent fra ca. 30 lokaliteter.

Gammel brannpåvirket furunaturskog i lavlandet med innslag av gamle trær på over 200 år og såkalte kelo-elementer av død ved er viktig for svært mange sjeldne og rødlistede arter. Slike skoger er av internasjonal verdi for biologisk mangfold.

Europeisk hummer er en stor tifotkreps, der det første paret er omdannet til to kraftige klør. Vanligvis lever europeisk hummer på 5 til 40 m dyp. Europeisk hummer er alminnelig langs Europas kyster fra Middelhavet og nordover. I Norge er den utbredt fra svenskegrensen til Trondheimsfjorden. Om høsten fiskes hummer kommersielt og på hobbybasis, noe som har medført betydelig nedgang. Etablering av fredningsområder for hummer har fått antallet hummer til å øke igjen. Bildet viser en hummer som slippes under prøvefiske i tilknytning til et fredningsområde for hummer ved Nesoddtangen.

Åpen grunnlendt kalkmark langs strandsonen ved Oslofjorden med smaltimian i forgrunnen og annen artsrik kalkvegetasjon med bl.a. blodstorkenebb, bakkeknapp og kantkonvall i bakgrunnen. Smaltimian er en av to underarter av småtimian som forekommer i Norge, der den andre er Tanatimian. Smaltimian er vidt utbredt i Europa, men i Norge er det bare gjort noen få funn i Sør-Norge.

Internasjonal handel med ville dyr og planter truer mange arter (bl.a. papegøyer), kan medføre etablering av fremmede arter i norsk natur og er i mange tilfeller etisk problematisk. Her en blågulara i et bur. Dette er en fugl som kommer fra skogområder i Sør-Amerika. Handel har hatt negativ innviorkning på enkelte bestander av arten og blågul ara har blitt borte fra deler av tidligere utbredelsesområdet. Alle papegøyearter står oppført på CITES-listene, som regulerer internasjonal handel med ville dyr og planter, og krever CITES tillatelser ved eksport. Unntak fra denne regelen gjelder for undulat, rosenhodet dvergpapegøye, halsbåndparakitt og nymfeparakitt. Illustrasjonsfoto.

Tropiske korallrev er bland de mest artsrike og biologisk verdifulle naturmiljøene i verden. Korallrevene er samtidig sterkt truet av inngrep og klimaendringer. Great Barrier Reef i Australia er verdens største korallrev og har blitt sterkt berørt av klimaendringene. I 2016 og 2017 var det omfattende bleking av korallene på Great Barrier Reef og en antar at så mye som halvparten av revet ble berørt i denne perioden. Bleking er en prosess initiert av at vannet hvor korallene lever blir for varmt slik at algene i korallene dør. Dette er synlig ved at korallene mister de flotte fargene sine. Hvis tilstanden normaliserer seg kan algene komme tilbake, men dette tar lang tid. Mye av det som ble bleket i 2016 og 2017 har allerede dødd. Bildet viser en hvitflekket revhai (Whitetip reef shark) som patruljerer revet.

Krabbefiske ved kysten er en spennende aktivitet for små barn. Her er det to barn som er dypt konsentert med å fange krabber.

De nedlagte kobbergruvene ved Røros, som står på UNESCOs verdensarvliste, utgjør en alvorlig kilde til forurensning av tungmetaller som kobber, sink, svovel og jern. Tungmetallene fra gruvene ødelegger bl.a. livsgrunnlaget for fisk og annet liv i vassdrag som sokner til gruveområdene. Det er en stor utfordring å gjennomføre tiltak som reduserer forurensningen samtidig som det ikke skader de unike kulturminnene. Undersøkelser i 1995 viste at den samlede forurensningstransporten ut av området ved Muggruva var ca. 800 kg kobber per år. Kilde: Miljødirektoratet

I Norge er arten kun kjent fra 3 gamle funn på eik i Østlandsområdet og ett på bjørk på Vestlandet. Den er ikke observert i Norge på over 100 år, men det kan ikke utelukkes at arten fortsatt finnes. I Sverige forekommer arten praktiskt talt bare på grov bark, og mer sjeldent på død ved, av gamle eiker i åpne skoger. Sjeldent forekommer arten også på andre edelløvtrær. Ofte finnes den på et fåtalls trær på hver lokalitet.

Bildet viser to hunnfargete bergender (hunn eller ungfugl). Berganda er en fåtallig hekkefugl i Norge. Den forekommer hovedsakelig ved grunne og næringsrike fjellvann. Hannene har grønnsvart hode, hvite flanker, gråvatret rygg og ellers svart kropp. Hunnene er brunlige. Mange overvintrer langs kysten av Norge. Berganda dykker etter føde, som gjerne er skjell eller snegler. Kilde: Artsdatabanken

Bildet viser Rune Aae fra Østfold ringmerkingsgruppe opp ved havørnreiret på Håøya. Han skal hente ned havørnungen som skal merkes av Jan Ingar Båtvik som venter på bakken. Hvert år ringmerkes omlag 250.000 ville fugler i Norge. Det gir oss viktig kunnskap om fuglenes bevegelser og miljøet de lever i.

Vegetasjon plantes ofte i trafikkmiljøer av estetiske årsaker, for å redusere forurensning og for å redusere avrenning til veiarealene ved store nedbørshendelser, og ivaretar på den måten ulike økosystemtjenester. På denne trafikkøya er det benyttet stedegen engvegetasjon med arter som blåklokke, engnellik, tiriltunge og engsmelle. Dette bidrar til å styrke de biologske kvalietene, f.eks. ved å tilby næring til mange insektesarter som er avhengige av slike engmiljøer. Dette er vegetasjon som holder bedre på vannet enn ulike bergknapparter, og vil derfor være mer flomforebyggende.

Fiskeørna er en sommergjest til Norge, som kommer til landet i april. Ørna helst hekker i gamle furutrær ved fiskerike vann og langs kysten. Her livnærer den seg av fisk som fanges ved stupdykking. Bildet viser en ung fiskeørn på en sittepinne.

En sen sommerkveld ved Røvoltjønnan i Femunden nasjonalpark. Kveldsfisket har gitt resultater i form av en flott ørret.