Ved å få befolkningen til å levere hageavfall til mottak kan man både hindre at fremmede planter fra hager sprer seg og truer biologiske mangfold og få omdannet plantematerialet til ny og miljøvennlig jord i varmkompost. Plantemateriale fra hageavfallsmottak i Oslo omdannes til torvfri Oslokompost. Produksjon av torfri jord hindrer inngrep i biologisk verdifull myr og er et verdifullt klimatiltak, side torv binder store mengder karbon.

Europeisk hummer er en stor tifotkreps, der det første paret er omdannet til to kraftige klør. Vanligvis lever europeisk hummer på 5 til 40 m dyp. Europeisk hummer er alminnelig langs Europas kyster fra Middelhavet og nordover. I Norge er den utbredt fra svenskegrensen til Trondheimsfjorden. Om høsten fiskes hummer kommersielt og på hobbybasis, noe som har medført betydelig nedgang. Etablering av fredningsområder for hummer har fått antallet hummer til å øke igjen. Bildet viser en hummer som måles under prøvefiske i tilknytning til et fredningsområde for hummer ved Nesoddtangen.

Langnål (Chaenotheca gracillima) er en knappenålslav som vokser på naken ved av bjørk eller gran. Arten finnes gjerne i skog med fuktig lokalklima, gjerne sumpskoger. Arten er knyttet til skog med store naturverdier og er dermed en god signalart.

Sibirkjuke (Skeletocutis odora) er en sopp knyttet til lokaliteter med god kontinuitet i død ved av gran. Som fersk har arten en karakteristisk sterk lukt som minner om ostepopp.

Under siste halvdel av 1900-tallet var det mange beite- og slåttemarker som ble plantet til med gran. Økt fokus på det gamle kulturlandskapet har heldigvis resultert i at en del av disse er forsøkt restaurert tilbake. Bildet viser ravinerygger i Lågendalen ved Langerudenga som er hogd for å få tilbake de gamle naturbeitene i ravinelandskapet.

Slettsnok i åpen kulturlandskap med sydvendt skrent og gjengrodde jorder. Slettsnoken har et karakteristisk mønster med mørke flekker på ryggen, en stor mørk flekk på hodet og en mørk øyestripe.Den er den mest varmekjære av 'ormene' våre, og liker seg best i sørvendte lier. Slettsnoken tar seg spesielt godt frem i bratt terreng og kan også klatre i trær. Slettsnoken biter gjerne, men er ikke giftig. Den er en mini "kvelerslange" med sterk muskulatur som dreper byttet sitt ved kveling.

En ung jente som holder en slettsnok. Slettsnoken er den mest varmekjære av ormene våre. Den liker seg best i sørvendte lier, og er den eneste slangearten som liker å klatre i trær og i fjell. Slettsnoken er ikke giftig, men er en mini kvelerslange med sterk muskulatur. Den dreper byttet sitt ved kveling.

Rødnebbterna er en trekkfugl som hekker på kysten i arktiske og subarktiske strøk av Europa, Asia og Nord Amerika. Den trekker over ekstreme avstander og er antageligvis den fuglen som gjennomfører det lengste trekket da den reiser helt ned til antarktiske farvann. I Norge hekker den langs det meste av norskekysten samt ved ferskvann i innlandet i Nord-Norge og flere steder i sørnorske fjelltrakter. Mer sparsom fra Agder til Oslofjorden. Den er en vanlig hekkefugl langs kysten av Svalbard. Rødnebbterna er en koloniheker og har reir i en grunn grop på bakken. Her er den fotografert foran Kronebreen på Svalbard.

Laksen har et relativt lite, spisst hode og slank kropp, som er tykkest ved ryggfinnen. Den kan lett forveksles med sjøørret, men har lengre og smalere halefinnerot, svak kløft i halefinnen (sjøørret nesten rett) og få eller ingen kroppsflekker under sidelinjen. Laks lever i Nordatlanteren og vandrer om høsten opp i tilstøtende elver med steinbunn for å gyte. Når yngelen har blitt 2–5 år, vandrer den fra elva og ut i havet. Laksen er svært ettertraktet blant sportsfiskere, samtidig som oppdrett av laks er en av norges viktigste eksportnæringer. Bildet viser død laks på gyteplass i Akerselva. Det er normalt at mange av fiskene dør etter at gytingen er ferdig.

Skogbrann er en viktig og naturlig økologisk faktor i skog. Mange arter og skogtyper er tilpasset jevnlige branner og mange arter er helt avhengig av brent trevirke og skogmiljøer som dannes som følge av brann for å overleve. En brann fører til at vi får mye død ved i skogen, noe som bl.a. insekter og i neste omgang fugler drar nytte av. Bildet er fra en brann i Froland "Myklandsbrannen" som brant i 2008. Etter seks dager dekket brannen et område på ca. 20km2. Mye av den døde veden ble tatt ut med hogstmaskiner etter brannen, men enkelte lommer fikk lov til å stå igjen urørt. Bildet viser også hvordan bekker og fuktige forsenkninger kan fungere som naturlige brannhindere. Langs bekken står det levende furu som ikke gikk med i brannen.

Sinjarheim er en nedlagt gård i nedre del av Aurlandsdalen. Siden 1992 har elever ved Sogn Jord- og Hagebruksskule vært på Sinjarheim tre uker hver sommer i månedsskiftet juli/august for å lære gammel stølsdrift.

Marin forsøpling har blitt et stort miljøproblem. For eksempel setter fugler, sjøpattedyr, hummer og andre dyr seg fast i redskaper og skades av plast de spiser. Plast bidrar til forurensing av verdenshavene, tas opp i næringskjeden og blir sannsynligvis til slutt en del av vår mat. Bildet viser stokkand som søker næring blandt plastsøppel, annen søppel, blader og pinner ved Rådhusbrygga i Oslo.

Slettsnok og åpent kystlandskap. Slettsnoken har et karakteristisk mønster med mørke flekker på ryggen, en stor mørk flekk på hodet og en mørk øyestripe.Den er den mest varmekjære av 'ormene' våre, og liker seg best i sørvendte lier. Slettsnoken tar seg spesielt godt frem i bratt terreng og kan også klatre i trær. Slettsnoken biter gjerne, men er ikke giftig. Den er en mini "kvelerslange" med sterk muskulatur som dreper byttet sitt ved kveling.

Tyvjoen er den vanligste av joene i Norge og hekker langs hele kysten vår, men mer vanlig nordover. I Nord-Norge forekommer den også innover i fjellstrøk. Tyvjoen hekker ofte i tilknytning til sjøfuglkolonier hvor den jager og stjeler byttet fra andre sjøfugler, men enkelte lever også av å ta egg og unger fra andre fuglearter. Hvis tyvjoen blir forstyrret på hekkeplassen vil den ofte spille såret ved å gå på bakken og slå med vingene, eller den prøver å jage inntrengere ved å angripe de fra luften. Bildet viser tyvjo som forsvarer hekkeplassen så sent som midten av august når ungene er godt flyvedyktige.

Jerv fotografert i vill tilstand om vinteren i Finland. Jerv er Skandinavias største mårdyr. I Norge er jerven først og fremst et høyfjelldyr, som i stor grad livnærer seg av kadaver av rein. I Finland, der dette bildet er tatt ved utlagt åte, er jerven et utpreget skogsdyr som har en mer variert kost. Jerven trues av jakt og ulovlig etterstrebelse og oppdeling av leveområder.

Slettsnokunge og kongle. Slettsnok har et karakteristisk mønster med mørke flekker på ryggen, en stor mørk flekk på hodet og en mørk øyestripe. Den er den mest varmekjære av 'ormene' våre, og liker seg best i sørvendte lier. Slettsnoken tar seg spesielt godt frem i bratt terreng og kan også klatre i trær. Slettsnoken biter gjerne, men er ikke giftig. Den er en mini "kvelerslange" med sterk muskulatur som dreper byttet sitt ved kveling.

Gammel brannpåvirket furunaturskog i lavlandet med innslag av gamle trær på over 200 år og såkalte kelo-elementer av død ved er viktig for svært mange sjeldne og rødlistede arter. Slike skoger er av internasjonal verdi for biologisk mangfold.

Fargemyske er en Øst-Europeisk og Vest-Sibirsk plante i maurefamilien, som vokser i lysåpne tørrbakker, kalkberg og hei. Arten var tidligere bare kjent viltvoksende ved Østensjøvannet i Oslo. Det ble imidlertid ikke gjenfunnet her etter 1937. Man regnet arten lenge som utryddet fra Norge, inntil noen få individer ble funnet på Jeløya i 2005. Dette er i dag eneste kjente voksested for arten i Norge. Bildet viser blomster av fargemyske, som besøkes av en liten sommerfugl.

Fiskeørna er en sommergjest til Norge, som kommer til landet i april. Ørna helst hekker i gamle furutrær ved fiskerike vann og langs kysten. Her livnærer den seg av fisk som fanges ved stupdykking. Bildet viser to unge fiskeørner på en sittepinne.

Bildet viser Magne Flåten som holder en av fem voksne eremittbiller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.