Bildet viser knoppsvanepar i skjærgården. Knoppsvane hekker i Norge ved grunne, næringsrike innsjøer og i skjermede bukter og viker langs sjøen, samt på øyer i skjærgården. Den hekker i lavlandet langs kysten fra svenskegrensen til Trøndelag, samt et stykke inn dalførene på Østlandet. Knoppsvanen øker sin utbredelse nordover og innover i landet. Arten lever mest av alger og vannplanter som beites ned til en meters dyp. Fugler som hekker i Norge er dels stasjonære (særlig på Jæren), men kan også trekke sørover til Danmark avhengig av fødetilgangen om vinteren. Kilde: Artsdatabanken

Skogbrann er en viktig og naturlig økologisk faktor i skog. Mange arter og skogtyper er tilpasset jevnlige branner og mange arter er helt avhengig av brent trevirke og skogmiljøer som dannes som følge av brann for å overleve. En brann fører til at vi får mye død ved i skogen, noe som bl.a. insekter og i neste omgang fugler drar nytte av. Bildet er fra en brann i Froland "Myklandsbrannen" som brant i 2008. Etter seks dager dekket brannen et område på ca. 20km2. Mye av den døde veden ble tatt ut med hogstmaskiner etter brannen, men enkelte lommer fikk lov til å stå igjen urørt. Bildet viser også hvordan bekker og fuktige forsenkninger kan fungere som naturlige brannhindere. Langs bekken står det levende furu som ikke gikk med i brannen.

Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.Npolar.No/no/arter/hvalross.html

Slettsnokunge og kongle. Slettsnok har et karakteristisk mønster med mørke flekker på ryggen, en stor mørk flekk på hodet og en mørk øyestripe. Den er den mest varmekjære av 'ormene' våre, og liker seg best i sørvendte lier. Slettsnoken tar seg spesielt godt frem i bratt terreng og kan også klatre i trær. Slettsnoken biter gjerne, men er ikke giftig. Den er en mini "kvelerslange" med sterk muskulatur som dreper byttet sitt ved kveling.

Isbjørnen er verdens største bjørneart, og verdens største rovpattedyr. Den er imidlertid truet av den globale oppvarmingen. Oppvarmingen fører til at sjøisen i Arktis er i tilbakegang, spesielt om sommeren, og det er stor sjanse for at vi får et isfritt polhav om sommeren om få år. I og med at isbjørnen er helt avhengig av et isdekt hav for å forflytte seg mellom jakt- og hiområder er situasjonen kritisk for isbjørnen. Verdens isbjørneksperter frykter at dårligere isforhold vil føre til nedgang i isbjørnbestanden. Amerikanske forskere har antatt at verdens isbjørnbestand kan bli redusert til en tredel av dagens antall rundt år 2050. Bildet viser en ung isbjørn ved Raudfjorden på Svalbard. Kilde: Norsk polarintitutt. http://www.npolar.no/no/arter/isbjorn.html

Tropiske korallrev er bland de mest artsrike og biologisk verdifulle naturmiljøene i verden. Korallrevene er samtidig sterkt truet av inngrep og klimaendringer. Great Barrier Reef i Australia er verdens største korallrev og har blitt sterkt berørt av klimaendringene. I 2016 og 2017 var det omfattende bleking av korallene på Great Barrier Reef og en antar at så mye som halvparten av revet ble berørt i denne perioden. Bleking er en prosess initiert av at vannet hvor korallene lever blir for varmt slik at algene i korallene dør. Dette er synlig ved at korallene mister de flotte fargene sine. Hvis tilstanden normaliserer seg kan algene komme tilbake, men dette tar lang tid. Mye av det som ble bleket i 2016 og 2017 har allerede dødd. Bildet viser en som dykker på Great Barrier Reef.

Fagerkjuke forekommer i blandingsskog, løvskog og edelløvskog der den er nedbryter av godt nedbrutt død ved av en rekke ulike treslag. her er den fotografert på en grov furulåg.

En vindfull dag ved Moutmarka på Tjøme i Færder nasjonalpark.

Ekorn er vanlig i barskog i hele landet, men trives også i løvskog. Ekornet lever av nøtter, røtter, frø og knopper, men kan også ta egg og fugleunger. Gran- og furukongler er spesielt viktige siden de ofte finnes i store mengder nesten hele året. Ved overskudd av mat samler den gjerne et lager. Ekornet finnes i hele Europa og Nord-Asia opp til tundraen og sydgrense ved Middelhavet/Kaukasus.

Tropiske korallrev er bland de mest artsrike og biologisk verdifulle naturmiljøene i verden. Korallrevene er samtidig sterkt truet av inngrep og klimaendringer. Great Barrier Reef i Australia er verdens største korallrev og har blitt sterkt berørt av klimaendringene. I 2016 og 2017 var det omfattende bleking av korallene på Great Barrier Reef og en antar at så mye som halvparten av revet ble berørt i denne perioden. Bleking er en prosess initiert av at vannet hvor korallene lever blir for varmt slik at algene i korallene dør. Dette er synlig ved at korallene mister de flotte fargene sine. Hvis tilstanden normaliserer seg kan algene komme tilbake, men dette tar lang tid. Mye av det som ble bleket i 2016 og 2017 har allerede dødd. Bildet viser en som snorkler på Great Barrier Reef.

Blomsterfluene er en av flere insektgrupper som pollinerer rødknapp. Bildet viser en gulstripet bjørneblomsterflue som sitter på en rødknapp. Gulstripet bjørneblomsterflue er, med sitt karakteristiske svart bånd over ryggskjoldet, gulhåret scutellum og anselige størrelse, ganske lik hagehumle. Larven utvikler seg i bløt mark og død ved i løvskog, mens den voksne flua er blomstersøkende og kan påtreffes på enger i skogen. Arten er uvanlig forekommende.

Ved fosser er det gjerne konstant høy luftfuktighet, som enkelte spesialiserte lav- og mosearter er avhengige av. Her trives også sisselrot.

Snøhule og igloo er ypperlige overnattingsplasser vinterstid. Bildet viser bygging av snøhule like ved Fondsbu i Jotunheimen. Barna syns dette er veldig spennende.

Svart tvillingbeger (Holwaya mucida) er en sjelden sopp som vokser på liggende, døde stammer og grener av lind. Sjelden på andre løvtrær. En kan finne soppen i skyggefulle og fuktige miljøer som er rik på død ved.

Bildet viser elveslette langs elva Åsta med vellutviklet våtmarksvegetasjon og gressbakke. En elveslette er en flat slette langs et elveløp, dannet ved avsetning av sand og grus ved forgreinete elve- og bekkeløp, og som periodevis oversvømmes. Dette er biologisk rike naturmiljøer som er viktige for en lang rekke arter av vannplanter, ferskvannsinsekter og våtmarksfugl. Under store nedbørshendelser og snøsmelting flommer vannet ut over slike sletter og avrenningen videre forsinkes, slik at flomskader kan begrenses nedstøms. Flere av artene som er knyttet til slike miljøer er i dag truet av at miljøene blir ødelagt av ulike typer fysiske inngrep, oppdyrking, vassdragsregulering eller gror igjen. Beite med storfe bidrar til å holde slike miljøer lysåpne. Åsta er et vassdrag som Stortinget har vernet: https://www.nve.no/vann-og-vassdrag/vassdragsforvaltning/verneplan-for-vassdrag/innlandet/002-18-aasta/

Fjellbjørkemåler er en vanlig sommerfugl i fjellbjørkeskog over hele landet. Omkring hvert 10 år opptrer store utbrudd av fjellbjørkemåler, ofte 2-3 år på rad. Larvene livnærer seg først og fremst av blader av bjørk og ulike lyngarter. De bladspisende sommerfugllarvene kan bli så mange at de ribber bjørk og andre løvtrær fullstendig for blader. Dette fører ofte til at mange trær dør. Sommerfuglene både er viktig matkilde for fugler og andre dyr og bidrar til dannelse av død ved som mange organismer i sin tur er avhengige av. Dette er den naturlige måten fjellbjørkeskogen fornyer seg på og en av de viktigste økologiske prosessene i overgangen mellom skog og fjell. Fjellbjørkemåler er derfor en nøkkelart for fjellbjørkeskogen. Bildet viser larver av fjellbjørkemålere på et bjørkeblad.

Bitterblåfjør Polygala amarella vokser i grasmark og på grunnlende, ofte i tradisjonelt drevet kulturmark (semi-naturlig eng), men like ofte på berg og veikanter, men alltid knyttet til baserik grunn som oftest holdes åpen ved utmarkbeite eller i nyeste tid med kantslått.

Tyvjoen er den vanligste av joene i Norge og hekker langs hele kysten vår, men mer vanlig nordover. I Nord-Norge forekommer den også innover i fjellstrøk. Tyvjoen hekker ofte i tilknytning til sjøfuglkolonier hvor den jager og stjeler byttet fra andre sjøfugler, men enkelte lever også av å ta egg og unger fra andre fuglearter. Hvis tyvjoen blir forstyrret på hekkeplassen vil den ofte spille såret ved å gå på bakken og slå med vingene, eller den prøver å jage inntrengere ved å angripe de fra luften. Bildet viser tyvjo som forsvarer hekkeplassen så sent som midten av august når ungene er godt flyvedyktige.

Lobothallia radiosa er en sjelden skorpalav som vokser på soleksponerte kalkberg i indre Oslofjord, Ringerike og ved Mjøsa. Dette eksemplaret er fotografert på Brønnøya i Asker kommune.

Tyvhumle som henter nektar ved å bite hull i kronrøret på tyrihjelm. Tyvhumle finnes over store deler av landet nord til Tromsø, og er mest vanlig i fjellskogen. Med sine kraftige kjever er det typisk at den "stjeler" nektar fra dype blomster ved å bite hull i kronrøret, slik at den ikke bidrar til pollinering. Arten har lang og rufsete pels som er matt, svart på mellomkroppen og fremst på bakkroppen i sterkt kontrast mot den rødaktige bakstussen.