Ringdue som spiser bær av blåhegg, og bidrar til spredning av arten ved at den flyr til nye steder der frøene faller ned via avføringen. Blåhegg Amelanchier spicata er en relativt langlevd busk fra nordøstlige Nord-Amerika med meget effektiv frøreproduksjon. Planten er innført til Norge som prydbusk og har spredt seg ut i norsk natur fra begynnelsen av 1900-tallet. Den finnes i dag godt etablert nord til Nord-Trøndelag. Den fortrenger hjemlige arter og kan danne et busksjikt i naturtyper som ikke naturlig har et slikt. Arten er angitt som invaderende i flere land, spesielt i Nord-Europa. Kilde Artsdatabanken

Harr er en fisk i laksefamilien og lever hele livet i ferskvann. Den innvandret til Norge rett etter siste istid og du kan finne den fra Finnmark i nord og til flere av de store vassdragene i sør som Glommavassdraget, Trysilvassdraget og Gudbrandsdalslågen. Med menneskets hjelp har den også spredd seg til Lesjaskogsvatnet og derifra vestover ned i Rauma. Den lever som tidligere nevnt hele livet i ferskvann, ofte i store elver. Den gyter som regel i elver tidlig på våren. Selve gytingen er lik den vi ser hos ørret og laks ved at de «graver» seg gytegroper hvor eggene legges.

Steinbrudd er ett irreversibelt tiltak som kan medføre store landskapsinngrep i vår høyfjellsnatur. Utfylliing i dette området, ved inngangen til Åmotsdalen landskapsvernområde, har berørt rik kalkvegetasjon i fjellet. Dette er en type miljø med store biologiske verdier.

Bildet viser honningurt som er plantet langs en nyanlagt veikant. Honningurt er en ettårig art fra California. Den dyrkes i nokså stort omfang i Norge som ettårig sommerblomst og som trekkplante for bier. Dyrkningen er sterkt økende, og det er også funnfrekvensen, særlig etter 1980. Honningurt har foreløpig ikke stabil forekomst i Norge med frøreproduksjon, men kan få det ved litt økte temperaturer. Arten er kjent for å selvså i hager i Storbritannia. Kilde: Artsdatabanken.

Apollosommerfuglen er en av våre største og mest iøynefallende sommerfugler. Vingene er hvite med svarte flekker, og bakvingen har to karakteristiske røde øyeflekker med hvit kjerne og svart kant. Ytterkanten av framvingen er delvis gjennomsiktig. Undersiden ligner oversiden men har flere røde tegninger, spesielt ved roten av bakvingen. Den var tidligere utbredt over store deler av Sør- og Østlandet, men mellom 1920 og 1970 forsvant arten helt fra kystområdene og de østlige delene av innlandet. Den holder fortsatt stand i fjellet og de store dalstrøkene på Østlandet, hvor den flyr i stupbratte, sørvendte fjellsider med forekomster av larvens vertsplanter, rosenrot og smørbukk. Kilde: Artsdatabanken

Lappmarihånd (Dactylorhiza lapponica). Arten er ganske sjelden og trives på våt kalkrik jord. Bildet er fra en rikmyr ved Kvisleflået.

Gul snyltekjuke (Antrodiella citrinella) er en sjelden sopp som vokser parasittisk på rødrandkjuke (Fomitopsis pinicola). Soppen trives i gammel granskog i lavlandet med mye død ved.

Bildet viser en ettgreps hogstmaskin ved en pause under skogsdrift. Ettgreps hogstmaskiner står for mesteparten av avvirkningen av skog i Norge. Det er en stor maskin på 6 eller 8 hjul, med en kran som har hogstaggregat. Hogstaggreggatet kan felle, kviste, kappe og sortere stokkene og legge de på bakken for videre transport. Hogstmaskinens prosesser er i stor grad styrt av datasystemer. Kilde: Wikipedia.

Tyvjoen er den vanligste av joene i Norge og hekker langs hele kysten vår, men mer vanlig nordover. I Nord-Norge forekommer den også innover i fjellstrøk. Tyvjoen hekker ofte i tilknytning til sjøfuglkolonier hvor den jager og stjeler byttet fra andre sjøfugler, men enkelte lever også av å ta egg og unger fra andre fuglearter. Hvis tyvjoen blir forstyrret på hekkeplassen vil den ofte spille såret ved å gå på bakken og slå med vingene, eller den prøver å jage inntrengere ved å angripe de fra luften.

Urskog av furu uten synelige tegn på menneskelig aktivitet. Naturtypen er meget sjelden siden furutømmer har vært ettertraktet som materiale og ved i tusenvis av år. Skogtypen er leveområde for mange sjeldne og rødlistede arter knyttet til gamle furutrær og død ved. Blokkmark har gitt området navnet Stygglandet og er trolig årsaken til områdets urørte preg.

Polarlomvi er en typisk alkefugl med svart og hvit fjærdrakt. Den ligner på lomvi, men har litt kortere og kraftigere nebb med en smal hvit stripe langs kanten av overnebbet. Polarlomvien er en arktisk art som på fastlandsnorge kun hekker i meget små antall i noen få fuglefjell i Finnmark. Den er imidlertid en tallrik hekkefugl i fuglefjell på Bjørnøya og Spitsbergen og ellers sirkumpolart gjennom hele Arktis. Den hekker i tette kolonier på smale hyller i bratte klippevegger, ofte flere tusen par sammen. Bildet viser polarlomvi på vannet ved hekkeplassen.

En elbill drives av en elektrisk motor, der energien til framdrift lagres i batterier eller hentes fra en brenselcelle. Siden elbiler går på strøm regnes de som mer miljøvennlige enn bensin- og diseldrevne biler, som går på fosile drivstoff og skilller ut klimagasser. Forøvrig er de mye mer stillegående, og lager således ikke støy. Bildet viser parkerte elbiler ved ladestasjon.

Jerv fotografert i vill tilstand i Finland. Jerv er Skandinavias største mårdyr. I Norge er jerven først og fremst et høyfjelldyr, som i stor grad livnærer seg av kadaver av rein. I Finland, der dette bildet er tatt ved utlagt åte, er jerven et utpreget skogsdyr som har en mer variert kost. Jerven trues av jakt og ulovlig etterstrebelse og oppdeling av leveområder.

Hjelmragg (Ramalina obtusata) er en svært krevende art som kun er registrert på et fåtall lokaliteter i Trøndelag og i Gudbrandsdalen. Arten er knyttet til gamle fuktige gran- og løvskoger, ved elver, vann eller i raviner. Blidet er fra en gran i fosserøyksone i bekkekløft.

Fjellflokk vokser på frisk, næringsrik jord i rasmark, berg, fjellbjørkeskog, høgstaudeeng og strender. Her er den fotografert i Lofoten ved en sandstrand.

Tyvjoen er den vanligste av joene i Norge og hekker langs hele kysten vår, men mer vanlig nordover. I Nord-Norge forekommer den også innover i fjellstrøk. Tyvjoen hekker ofte i tilknytning til sjøfuglkolonier hvor den jager og stjeler byttet fra andre sjøfugler, men enkelte lever også av å ta egg og unger fra andre fuglearter. Hvis tyvjoen blir forstyrret på hekkeplassen vil den ofte spille såret ved å gå på bakken og slå med vingene, eller den prøver å jage inntrengere ved å angripe de fra luften.

Jakten på klimavennlig energi har medført at mange av våre vassdrag har blitt lagt i rør. I enkelte tilfeller vil også viktige naturverdier gå tapt da inngrepene kan blir store ved denne utbyggingen. Bildet viser utbyggingen av elva Nivla. Nivla kraftverk vil ha en samlet årsproduksjon på ca. 12 GWh, noe som tilsvarer forbruket til ca. 600 husstander.

Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.Npolar.No/no/arter/hvalross.html

Bitterblåfjør Polygala amarella vokser i grasmark og på grunnlende, ofte i tradisjonelt drevet kulturmark (semi-naturlig eng), men like ofte på berg og veikanter, men alltid knyttet til baserik grunn som oftest holdes åpen ved utmarkbeite eller i nyeste tid med kantslått.

Fossil-leting ved Lonyearbreen. Avtrykk av blader på stenen i forgrunnen viser at det var skog med mye varmere klima her for ca. 50 millioner år siden.