Fiskeørna er en sommergjest til Norge, som kommer til landet i april. Ørna helst hekker i gamle furutrær ved fiskerike vann og langs kysten. Her livnærer den seg av fisk som fanges ved stupdykking. Bildet viser en fiskeørn sitter i en bjørk og som speider etter fisk.

Elg (Alces alces) kan konsentreres i store mengder når det er mye snø og dårligere mattilgang om vineren. Her et dyr og store mengder spor på et vann omgitt av løvskog.

Fiskeørna er en sommergjest til Norge, som kommer til landet i april. Ørna helst hekker i gamle furutrær ved fiskerike vann og langs kysten. Her livnærer den seg av fisk som fanges ved stupdykking. Bildet viser en ung fiskeørn som slår med vingene.

Stjertanda er en forholdsvis sjelden hekkefugl i Norge. Den foretrekker grunne og næringsrike vann med rik strandvegetasjon, samt sakteflytende elver og myrdammer. Stjertanda er en trekkfugl. På bildet ser du en han og en hunn som leter etter mat med den karakteristiske og lange stjerten rett opp. Kilde: www.miljolare.no

Sildemåke som speiler seg i ett vann. Voksen sildemåke kjennetegnes av svart til gråsvart rygg og vingeoverside, orrange bein og hvit underside. Fuglen er vesentlig mindre, slankere og med spinklere nebb enn den til forveksling like svartbakken, som har vesentlig mer hvitt på vingespissene og som har rosa bein. Sildemåke er vanlig langs mesteparten av norskekysten og litt inn i landet. De nordnorske sildemåkene har siden ca. 1980 gått kraftig tilbake i antall, mens arten har økt i antall i syd. Sildemåka er overveiende en trekkfugl, som hovedsaklig overvintrer i Syd-Europa og Nord-Afrika. Likevel er det en av de første trekkfuglene som kommer om våren.

Senvinter og vår er en viktig tid for orrfuglen. Det er da hannene samles på de tradisjonelle spillplassene og kjemper om hunnenes gunst. Spillplassen er gjerne en åpen myr, men kan også være et islagt vann eller åpne koller i fjellskoggrensa. Kampene kan være harde da det stort sett bare er de tøffeste som får mulighet til å parre seg med orrhønene. Orrhønene kommer inn på leiken i slutten av april til starten av mai litt avhengig av hvor høyt over havet, og hvor i landet leiken er.

Toppskarven hekker i kolonier langs kysten vår fra Rogaland og til Finnmark. Den foretrekker å hekke i sterkt kupert terreng ytterst mot havet. Skarven har en fjærdrakt som suger vann slik at den minsker problemet med oppdrift under dykkingen. Her er den fotografert på Hornøya i Finnmark.

Hvalrossen er ofte rosa i skinnet etter å ha vært lenge ute i kaldt vann. Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Toppand hekker spredt i vann over store deler av landet, men er mest vanlig i relativt næringsrike og grunne innsjøer. Utover sommeren og høsten samles de ofte i store flokker. Toppand overvintrer vanlig langs i kystområder og i åpent vann i byer. Bildet viser en toppand hann.

Liten hulhet med oppsamlet vann og næringstoffer kan utgjøre et viktig mikrohabitat for andre planter. Som på bilde der gjøkesyre vokser i hulhet på en gammel rogn.

Knoppsvaner (Cygnus olor) i vårkurtise. Arten har blitt en vanlige hekkefug i næringsrike vann og vassdrag på Øst-landet.

Hvalross på liggeplass i Mangdalenafjorden, med Gullybreen og høye fjell i bakgrunnen. Sammenstillinger av kjent kunnskap fra FNs klimapanel viser at de fleste isbreer over hele verden minker. Slik er det også på Svalbard, der utviklingen har gått raskere etter årtusenkiftet. Hvalrossene er karakteristiske med sine store kropper og lange støttenner. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene er vesentlig mindre. På Svalbard var hvalrossen tidligere veldig vanlig med en bestand som sannsynligvis var på over 100 000 dyr. Men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. Etter fredning siden 1952 er bestanden fortsatt lav. Antallet hvalross har imidlertid økt kraftig i senere tid, og bestanden på Svalbard talte i 2012 nærmere 4000 dyr. Hvalross er ekstremt sosiale dyr, som oftest opptrer i tett flokk både i vann og på land/is. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger, som særlig går etter kalvene. Kilde: Norsk Polarinstitutt.

Stjertanda er en forholdsvis sjelden hekkefugl i Norge. Den foretrekker grunne og næringsrike vann med rik strandvegetasjon, samt sakteflytende elver og myrdammer. Stjertanda er en trekkfugl. Bildet viser en stjertand hunn.

Myrtelg er knyttet til næringsrike myrer og sumpkanter langs vann i lavlandet på Sørøstlandet.

Fiskeørna er en sommergjest til Norge, som kommer til landet i april. Ørna helst hekker i gamle furutrær ved fiskerike vann og langs kysten. Her livnærer den seg av fisk som fanges ved stupdykking. Bildet viser en fiskeørn som lander.

Den europeiske beveren er den største gnageren på den nordlige halvkule, med en vekt på opptil 40 kg og nesten 1 m lang kropp. Den har et særegent utseende med en flattrykt hale med hornaktige skjell, svømmehud mellom tærne, sterkt utviklede gnagertenner og kraftige klør. Beveren er nattaktiv og knyttet til vann. Beverens næring består av bark, unge grener av forskjellige løvtrær som den feller, samt vannplanter. Dyret er med på skape sitt eget miljø ved å bygge dammer og store beverhytter som de bor i. Beveren forekom tidligere over store deler av Europa og Asia, men gikk kraftig tilbake i Europa pga. etterstrebelse. De siste hundre år har arten tatt seg opp igjen i Norge og er nå vanlig mange steder på Østlandet.

Små biter gummi (granulat) brukes på kunstgressbaner for å gjøre gjør underlaget mykt å spille på. Gummigranulat spres i stor grad til omgivelsene og mye ender i vann, vassdrag og marine miljøer. Det er imidlertid mangelfull kunnskap om hvilke miljøeffekter gummigranulaten har på omgivelsene. Gummigranulat brytes langsomt ned i naturen, kan opptas i næringskjeden og granulat som produseres av resirkulerte dekk inneholder en rekke helse- og miljøfarlige kjemikalier som kan avgis til omgivelsene. Bildet viser snø med gummigranulat som er måket av en kunstgressbane og som kan komme på avveie.

Liadalane naturreservat ligger i nedre del av elva Vinstra der den renner ut i Gudbrandsdalen. Bekkekløfta består bl.a. av rike løvskoger med et svært rikt artsmangfold. Bekkekløfter med sin varierte topografi og med sitt fuktige lokalklima er viktige leveområder for mange sjeldne og trua arter. Bildet viser detaljer fra kløfta med steiner og vann.

Stjertanda er en forholdsvis sjelden hekkefugl i Norge. Den foretrekker grunne og næringsrike vann med rik strandvegetasjon, samt sakteflytende elver og myrdammer. Stjertanda er en trekkfugl. Bildet viser et sjertand par på næringssøk.

Gul vokslav er kjent fra noen få funn spredt i Sør-Norge, og antas å være noe oversett. Den synes imidlertid å være knyttet til eldre, naturskogpreget edelløvskog og granskog, og er trolig truet av flatehogst og plukkhogst. Gul vokslav forekommer først og fremst på løvtrær i skyggefulle områder med høy luftfuktighet, gjerne nær vann. Kilde www.artsdatabanken.no